Ved å prøve noe hardere enn Harald Eia å forstå hvor han kommer fra, har jeg ønsket å gi Rune Slagstads siste utgivelser litt kjærlighet i anledning 70-årsdagen hans. Dessverre ser ikke tekstene ut til å ville lytte til mine nysgjerrige, men kritiske, innvendinger.
I Rune Slagstads festskrift til bursdagen,Tilløp til offentlighet, blir vi i for- og etterordet oppfordret til å lese festskriftet som en kamp for personlig vinning. Men kan vi virkelig la to tøysete harde fakta-entusiaster uten tillit til fortolkende vitenskaper lede oss inn i og ut igjen av dette særdeles omfangsrike forfatterskapets seneste år? Slik Harald Eia fremstiller det i etterordet, er Slagstads tekster drevet av følelser på en måte som får hele forfatterskapet til å fremstå som et jag etter anerkjennelse. Men selv om jeg i utgangspunktet er temmelig skeptisk til hvor fruktbart det er å kjenne Slagstad på Eia, får det store spriket mellom Slagstads teori og praksis meg til å lure på om det dessverre er nødvendig å være litt mistenksom overfor prosjektet hans. På innholdssiden omfavner han rollen som dialektisk innstilt og liberal demokrat – men samtidig formulerer han seg på en måte som ikke gir andre enn ham selv frihet til å være med og konstruere ny kunnskap.
Bjørn Smith-Simonsens forord er på sin side en par siders karikatur av en kvantitativ tekstanalyse der han spøkefullt hevder at spekulasjoner rundt Slagstads prosjekt er nytteløst – og at en innholdsanalyse vil kveles i sin begynnelse av uendelige muligheter for metodevalg. Med en slik mannemannete tone som anslag har trekløveret klart å få ethvert forsøk på seriøs kritikk til å fremstå som masete og naivt: «Hehe, vi tøyser jo bare! Ja, det er klart, det, at man skal lytte til det den andre har å si. Humre, humre.» Så i fullt alvor, for ikke å la meg herse med, støtter jeg meg til Smith-Simonsens manglende tro på at det er mulig å slå fast hva som er forfatterens intensjon – men fastholder at visse tolkninger fremdeles er mer verdifulle enn andre. Det er nesten alltid meningsfullt å gjøre en sjangeranalyse der en forsøker å si noe om hvilke forventninger det er vanlig å ha til en sånn tekst, og la sjanger og tekst belyse hverandre i lesningen. På den måten kan man si noe om tekstens mening uten å måtte fastslå forfatterens indre motivasjon. Så kan Smith-Simonsen gjerne le i skjegget om han synes dette høres naivt ut.
FLERTYDIGHET I denne sammenhengen (og forsterket av at Slagstad lar for- og etterordsforfatterne sette hele boken i anførselstegn) skal det derimot vise seg ganske vanskelig å peke ut en sjanger med et kommunikativt mål som kan forklare diskrepansen mellom den autorale forfatteren og hans demokratiske ideer. På innholdsplanet, slik Smith-Simonsen siterer ham fra Utvalgte polemikker (2005), kommuniserer Slagstad ganske konsistent at den offentlige ytrerens oppgave er «festet til et metapolitisk stedfortrederansvar på vegne av et samfunns debattkultur, forankret i en kommunikativ logikk og det bedre argumentets tvang» (s. 17). Men i mitt møte med de siste årenes utgivelser, Spadestikk, Profesjonshistorier og Tilløp til offentlighet, opplever jeg det som vanskelig å grave seg frem til nettopp argumentasjonen hans – og ikke minst få øye på hvilke begrepsområder han har hentet dem fra. En tekst som ikke åpner for samarbeid, kan vanskelig sies å være kommunikativ.
I etterordet sitt gjengir Eia et Slagstad-sitat fra en guttekveld på rødvinsfylla: «Men du kan bare gripe til mistankens hermeneutikk når den teksten du leser ikke gir mening i seg selv – ikke i tide og utide.» Når Slagstads språkføring ikke stemmer med det han sier, oppstår en flertydighet som gjør at tekstene på ingen måte kan sies å gi mening i seg selv. Og nå også denne selvironien som gjør Tilløp til offentlighet enda mer flertydig: Ved å fremstille budskapet i en tone som setter leseren i en posisjon der det er umulig å fastslå meningen, vil meningsinnholdet kunne tilpasses etter reaksjonene som kommer. Her er Eia en mester – og nå låner altså Slagstad litt av hans fleksible etos.
OMFANG OG AVSTAND Noe av det første som slår meg når jeg begynner å bla i De nasjonale strateger (1998), er hvor ufattelig liten lyst jeg har til å lese mer enn en halv side av gangen. Her er side opp og side ned med konstateringer av ting som har skjedd – med personer jeg aldri har hørt om (noen kjenner jeg til også, da). Samtidig får jeg ikke noe inntrykk av hvem jeg inngår i en dialog med mens jeg leser – eller hvorfor jeg skal stole på hans fremstillinger av virkeligheten. En metode jeg ofte velger for å nærme meg en teksts mening, er å forsøke å danne meg et bilde av hvem det er jeg snakker med – og hvem jeg gis mulighet til å være i teksten. I Slagstads tekster føles det ofte som om det ikke er plass til meg – verken til mine erfaringer eller resonnementer – og det er utrolig krevende å lese dem som en samtale mellom meg og «Rune Slagstad» uten å gli inn i en passiv mottakerrolle.
Noe av kritikken som ble rettet mot DNS da den utkom, var at den manglet en veiledende innledning – i tillegg til at den hadde en lite inkluderende språkføring. For meg handler det ikke så mye om fraværet av innledningen som det handler om et gjennomgående fravær av forsøk på å dra med seg leseren inn i teksten. Jeg savner en orientering om hva det er som står på spill i boken: Hvilke kontroverser er det jeg som leser føres inn i, og hvorfor er de viktige? Både DNS og de tre nyere utgivelsene jeg har sett på, er rike på detaljer og rike i omfang. Men likevel er det ikke satt av plass til å opplyse leseren om hvorfor det er nødvendig å fremstille prosessene på et såpass mikroskopisk nivå. Jeg mister motet i møte med alle disse detaljene: Hvilken ende skal jeg begynne i for å finne belegg for at det jeg ser hver gang jeg slår opp på en tilfeldig valgt side, stemmer for alle de titusenvis av sidene han har gitt ut de siste årene! Det gjør det på ingen måte lettere at jeg blir trøtt og ufokusert av den desinteresserte forfatterstemmen.
ETTERRASJONALISERINGER Likevel, selv om DNS stammer fra en tid og galakse langt, langt unna, og kanskje bare av den grunn fremstår som lite innbydende for en postinternettleser som meg, ser jeg som nevnt at den har hatt en viktig innvirkning på norsk historieforskning og offentlighet. Jeg har hørt at det behøvdes en bok som denne – og kanskje var den enstemmige og bydende retorikken nødvendig for i det hele tatt å nå frem og ut. Det merkelige er at Rune Slagstads tekster ikke ser ut til å ha forandret seg noe særlig siden den gang; de nyere utgivelsene er preget av den samme distanserte og lite samarbeidsvillige forfatterstemmen. I DNS er fraværet av en tilstedeværende forfatterstemme noe mindre påtagelig, siden han selv ikke var involvert i begivenhetene han beskriver. Men i Profesjonshistorier (2014) handler ikke Slagstads bidrag om de avdøde strategene, den gjengir en historie han i høyeste grad er en del av. I antologiens innledningskapittel forteller redaktør Slagstad historien om oppbyggingen av profesjonsforskningsfeltet og fremstår litt som en hybrid av en ryddig møtesekretær og allmektig romanforfatter. Gudmund Hernes har for eksempel fått en fremtredende rolle som antagonist, men i stedet for å argumentere mot Hernes gir han en beskrivelse av hvordan det hele hadde seg. Det Fredrik W. Thue påpekte i 1999, gjelder fortsatt i 2013: «I hvilken grad de som ennå lever blant Slagstads nasjonale strateger føler seg behandlet som medsubjekter i hans fortelling, vil nok, tror jeg, variere sterkt med om de er blitt tildelt heltens eller skurkens roller.»
En sjanger som vel er blitt en gjenganger i Slagstads forfatterskap, er kronikksamlingene, der hans egne korttekster (Utvalgte polemikker, 2005, Spadestikk, 2012), og nå (i Tilløp til
offentlighet) også motdebattantenes innlegg, gis ut som samleverker. Disse tekstene er nok ment for en litt bredere sammensatt gruppe enn de profesjonshistorisk interesserte, og i disse bøkene trer Slagstad frem som kommentator av ulike samtidsfenomener. Men også her fremstiller han stadig prosessene fra avstand i tid og perspektiv, og gjør gjerne rede for hva han egentlig mente, og hvordan ytringene virket inn på debatten – hvem som forstod, og hvem som misforstod. Som han begynner forordet i Spadestikk: «Siden studieårene på slutten av 1960-tallet har jeg villet innfri en dobbelt forpliktelse som akademiker: søke den faglige fordypelse og fremme det offentlige ordskifte» – så der var dét etablert.
DEMOKRATISYN Det er respektfullt og ofte nyttig å nærme seg offentlige ytringer med en demokratiteoretisk holdning. Kan kanskje bakgrunnen for Slagstads skrivestil ligge i et konfliktorientert demokratisyn, der kunnskapen ses på som en statisk størrelse to parter kjemper om eierskap til? Jeg tror vel egentlig ikke det. Det konsensusorienterte synet Habermas står for, ser nemlig demokratiet som generator for genuin kunnskap som kan fordeles likt og er til det beste for fellesskapet. Forsvarere av konfliktdemokratiet mener derimot at det ikke finnes noen løsning som kan være god for alle parter, og at én virkelighetsforståelse eller verdivurdering alltid vil gå på bekostning av en annen; det går simpelthen ikke an å lage mer kunnskap. I artikkelen «Fornuftig uenighet» (2008) stiller den danske retorikkprofessoren Christian Kock seg kritisk til Habermas’ tro på at det er mulig å etablere konsensus om det sanne eller riktige. Han mener verdispørsmål er inkommensurable og viser til John Rawls’ begrep om «reasonable disagreement». Det Kock overser ved Habermas’ argumentasjon, er at det heller ikke her påstås at man ved å oppnå konsensus har funnet frem til den endelige sannheten eller universelt riktige handlingen. Det man holder for sant innenfor en diskurs, kan selvfølgelig utfordres av andre diskurser, og menneskene som er involvert, kan endre mening basert på nye «beviser» i saken. På samme måte fungerer det i moralske diskurser – «bevisene» her, altså følelsene våre, kan selvfølgelig forandre seg, og vi vil kunne finne andre moralske handlinger avskyelige enn dem vi reagerte på tidligere. Poenget er at språket vårt (i hvert fall som en av flere funksjoner) er innrettet til å etablere noen virkelighetsforståelser og normer vi innenfor visse grupper til et visst tidspunkt tror på – ikke til å opprettholde forskjeller.
Jeg kan dessverre ikke se at Slagstads praksis bidrar stort til produksjon av genuint ny kunnskap – produsert av andre enn ham selv. For å få til dette må det legges til rette for at nye lesere føres inn i tekstene. Feltet må være så åpent og plastisk at det er mulig for stadig nye medborgere å kritisere offentlige ytringer – og det bør alle være med og bidra til. Når Slagstad ikke tar sin tørn som etterrettelig og positivt innstilt formidler, blir det vanskelig å la tvilen komme ham til gode; tekstene hans gir ikke, slik han selv foreskriver, «mening i seg selv». I sitt forfatterskap fremstår Slagstad som Habermas-fan med et konfliktorientert demokratisyn – en selvmotsigelse som i hvert fall ikke gir mening for meg.
HVA SLAGS FØLELSER? Sosiologiprofessor og Habermas-autoritet Ragnvald Kalleberg refererer i artikkelen «Can Normative Disputes be Settled Rationally? On Sociology as a Normative Discipline» til Habermas’ artikkel «Rightness versus Truth: On the Sense of Normative Validity in Moral Judgements and Norms», hvor Habermas skriver følgende: «Put in explicit linguistic form […] feelings too, can take on the role of reasons that enter into practical discourses as observations enter into empirical discourses» (s. 260). Resonnementet er altså, ifølge Kalleberg og Habermas, at følelser er observerbare for oss og kan sanses på samme måte som materielle forhold, og at det derfor kan argumenteres for gyldigheten deres på samme måte.
Når Slagstad (med rette, selvfølgelig) kaller lesningen til Harald Eia psykologisk reduksjonistisk, er det fordi Eia ikke tar inn over seg sjangerføringene i den akademiske kulturen. Og det må man jo gjøre. For med Eias snevre blikk fanges nemlig ikke kompleksiteten i forholdet mellom følelser og offentlig debatt opp. Selv om Eia tøyser fælt i etterordet, iscenesetter han like fullt en forfatter som ikke tror det er mulig å føle oppriktig engasjement på vegne av annet enn sin egen sårede stolthet. Det må da kunne gå an å tenke seg gode følelser – kjærlighet til seg selv og andre – som motiv for en forståelsesorientert, nysgjerrig og kjærlig kommunikasjon? Ikke fordi vi skal være så innmari gode mennesker hele tiden, men, som Habermas’ teorier viser, fordi diskusjoner med utgangspunkt i denne typen følelser kan lede oss i retning av hva som bør oppfattes som rett og sant. Når jeg lar irritasjon over urettferdige diskusjonsteknikker gi motivasjon for argumentasjonen i denne teksten, retter jeg meg inn mot en kritisk tradisjon der målet for motstanden er frigjøring.
HVOR ER KJÆRLIGHETEN? Slagstad tilhører en generasjon som har sett det som en dyd å formulere seg skarpt – i den hensikt å tvinge frem en akademisk verdifull hardhudethet og høy toleranse for kritikk. Det er en god ting: På sikt vil det alltid smake best å bli tatt på alvor og vurdert ut fra prestasjoner og perspektiv snarere enn ut fra gruppen man representerer (ung kvinne, eldre mann, etnisk ikke-norsk osv.); det siste ser vi visst mer og mer av i den offentlige kritikken.
Eias psykologiserende argumentasjon tar ikke inn over seg at kritikk kan være uttrykk for kjærlighet, og i Slagstads skrivestil finner jeg dessverre ikke mye tro på kjærligheten som skaperkraft. En kritikk som tar samtalepartneren på alvor og lytter til argumentene selv om de kan høres merkelige ut, er en kjærlig kritikk. Slik Marianne Gullestad sier det i artikkelen «Faglig autoritet og sosial musikalitet» (skrevet i anledning utgivelsen av De nasjonale strateger): «Både faglig autoritet og sosial musikalitet handler først og fremst om å kunne lytte, og om å kunne utvise både fantasi og følsomhet overfor det man hører.»
