En historie uten slutt

 The joy of killing! The joy of seeing killing done – these are traits of the human race at large. – M. Twain

I boka Armenia. Mellom hammer og ambolt (Cappelen Damm 2005) forteller den britiske forfatteren Philip Marsden at han kom over en liten knokkel da han vandret i åsene i det østlige Tyrkia en gang på 2000-tallet. Han viste frem knokkelen til en gammel gjeter og pekte på ruinene rundt dem. Gjeteren gned håndflatene mot hverandre og sa «Ermeni». Så tok han beinet og kastet det til hunden sin.

Den noe bisarre hendelsen vekker Marsdens nysgjerrighet: Hva er det som gjør at den gamle gjeteren viser en slik forakt for en menneskelig levning? Hva er det som ligger under og murrer? Skyld? Eller fortrengning?

I Tyrkia er de omfattende massakrene på kristne armenere, assyrere og kaldeere et evigvarende tabu. Paragraf 301 i den tyrkiske straffeloven (med det noe kryptiske forbudet mot å krenke «tyrkiskheten») har ført til tallrike straffeforfølgelser av journalister og forfattere. Mange husker nok nobelprisvinneren Orhan Pamuks mange runder i retten.

VOLDENS HISTORIE I overgangen mellom 1914 og 1915, og etter at ungtyrkerne gjorde det katastrofale valg å gå inn på sentralmaktenes side i den første verdenskrig og gikk på knusende militære nederlag,
flyktet tusenvis av armenere i panikk fra det hevngjerrige osmanske tilbaketoget. Mange armenere søkte tilflukt ved den russiske grensen, noe som overbeviste ungtyrkernes leder Enver pasja om «forræderiet som kjennetegnet de kristne minoriteter». Armenerne var under dekke av krig blitt til både en indre og en ytre fiende. Enver erklærte jihad mot de kristne på Anatolia, selv om ungtyrkerne hadde et relativt sekulært program. I folkemorderiske tider trengs det, som vi vet, politiske iscenesettere som er villige til å spille på latent sekterisk vold. Formålet var åpenbart: å spille på folkelige forestillinger som var langt fra sekulære og moderne. Ungtyrkerne hadde et ordtak for dette: «Vitenskap er elitens religion, mens religion er massenes vitenskap.» Opptakten til folkemordet var ikke, slik noen forestiller seg, et brudd med osmansk tradisjon, men snarere et radikalt og kumulativt utslag av osmansk praktisering av islamsk overherredømme.

Hendelsene i Moush-regionen i 1915 illustrerer massakrenes omfang og organisering. Moush var et viktig område, preget av omfattende jordbruk og husdyrhold. Her hadde armenere holdt til i femten hundre år. Dette tok slutt sommeren 1915. Av 70 000 armenere var utslettelsen nær total: Den 10. juli samlet det tyrkiske gendarmeriet sammen kvinner og barn, skyflet dem inn i låver, dynket veggene med parafin og tente på. Mennene ble samlet og henrettet med bajonetter.Lignende scenarioer utspilte seg parallelt over hele Anatolia. Ofrene ble utsatt for omfattende tortur og seksualisert vold: rituelle, offentlige halshugginger; barn som ble begravd levende, spedbarn som ble kastet i været og spiddet på bajonetter, unge kvinner som ble kidnappet og voldtatt og fikk brystene skåret av.

Lignende overgrep skjedde over hele Osmanriket. Mer enn en halv million armenere og andre kristne omkom eller ble massakrert under deportasjoner (eller «relokalisering», slik dagens tyrkiske myndigheter gjerne omtaler dem) fra Anatolia mot Aleppo og Deir Al-Zor, som ligger i dagens Syria. Andre dødsmarsjer gikk i retning Mosul og Kirkuk, som ligger i dagens Irak. Mange ble sendt i kvegvogner med Berlin–Bagdad-jernbanen under kyndig tysk veiledning. Armenere bosatt i nordlige provinser, som Trebizond, ble fraktet med skip ut i Svartehavet og druknet. I tillegg eskalerte plyndringen av armensk eiendom, som hadde pågått over lengre tid. Økonomisk opportunisme er ingen ukjent størrelse under folkemord. I Trebizond ble selv linoleumen revet av gulvene av tyrkiske kvinner og barn etter at politiet hadde kastet armenerne ut av hjemmene sine. Det er selvsagt ikke slikt man snakker om i dagens Tyrkia.

SKREMMENDE PARALLELLER I området som for snaut hundre år siden var en del av Osmanriket, ser vi i dag Den islamske stats dehumaniserende voldsbruk, som ikke er særlig ulik den genocidale praksisen til ungtyrkerne under Osmanrikets siste fase. Selv om majoriteten av IS’ ofre er muslimer og jezidier, rettes også religionsforfølgelsen mot den siste flik av kristne i Midtøsten, deriblant armenere, koptere og assyrere. Det er åpenbart spekulativt å trekke klare historiske slutninger av dette, men noen berøringspunkter finnes.

Det gjøres iherdige forsøk på å forstå fremveksten av apokalyptisk jihadisme – gjerne gjennom «Vesten har skylda»-optikk. Men her er det også verd å se på Osmanrikets mørkere kapitler, og da særlig den kolossale drapsorgien som foregikk mot kristne minoriteter under den første verdenskrig. Både metoder og begrunnelse ligner ikke så rent lite.

Der de osmanske drapsmennene ville redde det islamske kalifatet fra sammenbrudd, ønsker IS å gjenopprette det. Drapsmetodene og fordrivelsene er langt på vei de samme.

Det enorme omfanget og alvoret i situasjonen er nesten umulig å forholde seg til, og verdenssamfunnet står fjetret og ser på.

En ganske gjenstridig myte som har festet seg i folks historieoppfatning, er forestillingen om at Det osmanske riket var et imperium bygget på religiøs toleranse. Det osmanske riket var, med noen få periodevise unntak, et segregert samfunn. Sosial og kulturell identitet og status var bestemt av religiøs tilhørighet. Sharialovene var det autoritative lovverket, og ikke-muslimer hadde liten eller ingen rettssikkerhet. I realiteten var derfor Det ottomanske riket et sosialt system med første- og andrerangsborgere. Med en «inn»-gruppe bestående av muslimer og en «ut»-gruppe bestående av ikke-muslimer. Osmansk filosofi og politisk ideologi hadde i lang tid vært preget av klare etnosentriske og religionssekteriske trekk. Det samme hadde de dypereliggende kulturelle oppfatningene av hvordan de så på seg selv og omverdenen, inkludert sine egne religiøse minoriteter. I alt sitt mangfold var tyrkisk tekning preget av oppfatningen at det tyrkiske og/eller muslimske var andre identiteter eller kulturer overlegent. Selv tilsynelatende liberale og reformvennlige var skeptiske til løsninger som innebar likhet – og særlig likhet for loven – på bekostning av tyrkisk/muslimsk suveren autoritet og sharialoven.

SPIRITUELL NASJONALISME Ungtyrkernes ledende ideolog var sosiologen Ziya Gökalp. Han var, som de fleste i den tyrkiske eliten, med rette bekymret for at Osmanriket skulle bryte fullstendig sammen. Gökalp lette etter svarene på de osmanske utfordringer i den europeiske sosialdarwinistiske nasjonalismen, en tradisjon som var både militaristisk, etnosentrisk og elitistisk. Gökalp ville modulere et nytt Tyrkia etter modell av den industrielle revolusjonens voldsomme fremskritt, men den tilliggende kulturen ville han ikke vite noe av.

Gökalp fnyste av det liberale konseptet i Vest-Europa om at størrelser som religion, moral og internasjonal rett krevde at nasjonalstaten måtte begrense sin jurisdiksjon, og at lojalitet til nasjonalstaten ikke kunne overskride dem. Etikk var, ifølge Gökalp, slett ikke noe universelt eller overnasjonalt. Tvert imot var nasjonen i seg selv, summen av alle dygder, veien og målet; kilden til alle etiske verdier. Moral var identisk med fedrelandskjærlighet og patriotisme. For de kristne minoritetene var Gökalps helning mot etnisk nasjonalisme dårlige nyheter. Det ble ganske tidlig klart at Gökalps fremtidsvisjon for Tyrkia var at den tyrkiske fullborger måtte være både tyrkiskspråklig og muslimsk.

Ziya Gökalps anliggende var egentlig lik den opprinnelige ordenen i Det osmanske riket: tilbake til en gyllen fortid, tilbake til hierarkiet for å gjøre slutt på «illusjonen om likhet mellom muslimer og kristne». Adressaten var den gryende nasjonalismen som gjorde seg gjeldende blant minoritetenes intellektuelle. I en artikkel i det nasjonalistiske tidsskriftet Yeni Hayat (Nytt Liv) skrev Gökalp at «tyrkerne er det ‘supermenneske’ den tyske filosofen Nietzsche har beskrevet …. Nytt liv vil fødes av tyrkiskhet». Gökalp var inspirert av Nietzsches haranger mot Vestens åndelige fattigdom og skrev videre at den vestlige sivilisasjonen «er basert på et råttent og forfallende fundament som er dømt til fortapelse». Ifølge Gökalp kunne ikke et fedreland skapes av ulike kulturelle, etniske, religiøse og nasjonale grupper. Slike stater hadde verken evnen eller viljen til å overleve.

Gökalps biograf Uriel Heyd kaller dette for spirituell nasjonalisme (Foundations of Turkish Nationalism. The Life and Teachings of Ziya Gökalp, Luzac & Company 1950). Når menneskeheten utviklet seg mot det fullkomne, i god hegeliansk ånd, ville positivistisk vitenskap og sosiologi erstatte religion. Gökalp var på mange måter en utopist, som i stedet for det klasseløse samfunn eller Guds rike på jorden, trodde på den idealiserte nasjon. Ifølge Uriel Heyd ville Gökalp på sikt erstatte Gud med nasjonen.

Autoritær nasjonalisme under sterkt ytre trykk er ikke alene en fullgod forklaring på et folkemord, hevder den amerikanske historikeren Robert F. Melson i boka Revolution and Genocide (University of Chicago Press 1996). Melsons hovedpoeng er at folkemord ofte er resultatet av en prosess som settes i gang når utopisk-revolusjonære grupper knuser det gamle regimet og forsøker å rekonstruere samfunnet ut fra sine ideologiske visjoner («destroy in order to create»). Eskalerende bruk av terror legitimeres av utopiske samfunnsprosjekter. De maktregulerende institusjonene mellom staten og folket forsvinner, og revolusjonen utarter langs en «slippery slope».

Dette er ikke helt ulikt Edmund Burkes advarsler mot den franske revolusjonen. Robespierre satte ord på Burkes advarsler: «Vi må smadre både de interne og eksterne fiender av republikken, eller forsvinne med den. I denne farlige situasjonen må vår maksime være å lede vårt folk gjennom fornuft, og våre fiender med terror.»

FAGLITTERATUREN I boka A Shameful Act (Picador, 2007) mener den tyrkiske historikeren Taner Akcam at Gökalp er en sentral komponent i folkemordets årsaksforklaring. Nasjonen helliggjøres i en forlengelse av Durkheims påstander om at «nasjoner gjør som de vil», skriver Akcam, og fortsetter: «Så hvis en nasjon oppfatter seg selv som truet har den ikke lenger noen moralsk forpliktelse i sitt tilsvar.» Ungtyrkernes «vitenskapelige» samfunnssyn antok en hellig karakter gjennom Gökalps teorier.

Da armenere og assyrere, grekere og andre minoriteter allerede var utdefinert av nasjonsbegrepet og under den første verdenskrig ble sett på som en dødelig fiende i allianse med Tyrkias formelle fiender, ble alle sivilisatoriske spilleregler satt ut av spill fordi nasjonen var, slik de oppfattet det, i fare. Det har vært skrevet en lang rekke bøker om folkemordet på armenerne. I tillegg inkluderer praktisk talt alle folkemordantologier på markedet egne case studies av hendelsene i 1915. Et mindre heldig unntak her er Bernt Hagtvets (red.) Folkemordenes svarte bok (Universitetsforlaget 2008), som av en eller annen mystisk grunn inneholder et metodologisk svakt og tendensiøst kapittel skrevet av Ragnar Næss, som langt på vei reflekterer den offisielle tyrkiske posisjonen.
I vinter kom Jahn Otto Johansen med en liten, men svært opplysende bok om folkemordet utgitt av den norske PEN-klubben. Til høsten kommer også Dreyers Forlag med bok om folkemordet. Den danske historikeren Matthias Bjørnlund har ellers skrevet den mest omfattende og leseverdige boka i Skandinavia, Det armenske folkedrab fra begyndelsen til enden (Kristeligt Dagblads Forlag 2006), hvor et rikt kildemateriale fra skandinaviske misjonærer og andre tidsvitner inngår.

TYRKISK SENSITIVITET  I 2014 utkom boka An Inconvenient Genocide. Who Now Remembers the Armenians?, forfattet av en av verdens fremste folkerettsjurister, australske Geoffrey Robertson. Av all litteratur på området er dette for tiden den mest leseverdige, fordi den er oppdatert og skrevet med faglig autoritet, og fordi den knytter historie sammen med folkerettsjus og politiske komplikasjoner.

Robertsons utgangspunkt er en relativt streng definisjon av folkemordkonvensjonen. Han hører til blant folkerettsjurister som mener at folkemord generelt er en svært vanskelig sak å føre for retten, fordi det er vanskelig å fastslå systematikk og planlegging, og at begrepet «forbrytelser mot menneskeheten» (massedrap som skjer med myndighetenes delaktighet eller aksept) er langt lettere å belegge i retten, slik at overgripere blir dømt og ikke frikjent.

Ifølge Robertson, og andre folkerettsjurister som William Schabas, er holocaust, Rwanda og det armenske folkemordet de eneste paradigmatiske folkemord som er juridisk åpenbare. Robertson har vanskelig for å forstå hvorfor Tyrkia i dag tviholder på sin fornektende posisjon, i og med at folkemordet åpenbart ikke kan pådømmes i retten. Folkemordet skjedde under Det osmanske rikets diktat og ikke i den nye tyrkiske nasjonalstaten, som først ble etablert i 1924. Som jurist er Robertson allikevel svært opptatt av det moralske ansvaret Tyrkia har for å erkjenne hva som skjedde under den historiske prosessen som ledet frem til 1924 – særlig fordi det som skjedde, var folkemord etter lovens bokstav. Tyrkisk sensitivitet og et nervøst verdenssamfunn skal altså ikke kunne diktere juridiske og historiske fakta.

Men selv om Robertson er klar i sin tale om folkemordet på armenerne, er han også pragmatisk. Hvis «the G-word» (folkemordbegrepet) er en helt uoverkommelig terskel for Tyrkia å forsere, ser han for seg en «nødløsning» hvor Tyrkia innledningsvis kan erkjenne «forbrytelser mot menneskeheten», noe som er alvorlig nok. Dette kan i så fall bare skje parallelt med at Tyrkia gjenoppretter og restaurerer armenske kirkebygg og bygger monumenter til minne om armenerne og andre kristne som ble drept under dødsmarsjene. Skolebøkene i Tyrkia må gjøres om, for der nevnes ikke armenerne overhodet. Robertson mener også at Tyrkia må gi tilbake det hellige Ararat-fjellet til armenerne. Disse kompensasjonene fremstår allikevel som minst like urealistiske som at Tyrkia skulle erkjenne folkemorddiagnosen. Et annet og like viktig anliggende hos Robertson er at det internasjonale samfunn må ta ansvar. Her må man følge eksemplet til de 22 nasjonale parlamentene som allerede har anerkjent folkemordet. Robertson går langt i å hevde at ansvaret for Tyrkias manglende erkjennelser først og fremst hviler på verdenssamfunnet.

FASTLÅST PROSESS Folkemordet på armenere er det mest «vellykkede» folkemordet i historien: Etter nærmest å ha utryddet hele folkegrupper fra sitt territorium har osmanenes etterfølgere, tyrkerne, langt på vei slettet sporene etter sivilisasjonene de ødela, blant annet ved å rive ned hele kirkesamfunn og minoriteters arkitektur. På flyplassene i de store byene møtes man av plakater hvor ofrene for folkemordet hånes. Godt betalte statlige historieinstitutt reiser rundt i verden med utstillinger, foredrag og litteratur om det «såkalte folkemordet», hvor overgriperne fremstilles som ofrene. Myndighetene bedriver aktiv ikonoklasme mot spor av ofrenes kultur: Religiøse bygg er forfalt, revet, ødelagt eller plyndret. Ingen nye har blitt oppført. Enkelte steder er offentlige urinaler konstruert av armenske gravstener.

Tyrkia har klart å spre usikkerhet i verdensopinionen gjennom å true sine allierte til å holde munn. Som resultat av sikkerhetspolitikk og næringsinteresser sitter man på ramme alvor og diskuterer hvorvidt dette folkemordet virkelig fant sted.

Folkemordbenektelsen bidrar til nasjonal tabuisering og kraftig begrensning av ytringsfriheten i tyrkisk akademia, presse og i befolkningen generelt. Det er ganske åpenbart at en nasjon med en så traumatisk forhistorie vanskelig vil kunne fungere optimalt uten å ta et grundig oppgjør med egen historie, slik andre nasjoner med tilsvarende erfaringer har måttet gjøre.
I tillegg er de moralske og historiske implikasjonene betydelige. Realpolitikk dikterer minnekultur og mediefremstillinger. Det drypper altså urent vann fra diplomatiets og politikkens cisterner over i det kunnskapsvannet vi alle skal drikke.

Men enkelt er det ikke. En innrømmelse ville innebære noe nær et kulturelt jordskjelv. Det moderne Tyrkia er i stor grad bygget på ruinene av etnisk rensning og en utslettet flerkultur. Ungtyrkerne, på mange måter det moderne Tyrkias grunnleggere, var folkemordets arkitekter. Om Tyrkia erkjenner folkemordet, vil altså det tyrkiske nasjonale narrativ bli kraftig detronisert.

En innrømmelse ville også ramme statens egentlige grunnlegger, Kemal Atatürk, som selv var skyldig i betydelige etniske utrenskninger, ikke bare av armenere, men i enda større grad av osmanske grekere.

Til sammenligning kan vi forestille oss at eidsvollsmennene med et pennestrøk fremsto som barbarer og folkemordere. Ikke få skolebøker og historieverk hadde måttet revideres. Og hva gjør slikt med en nasjons selvbilde?