Sverre Gunnar Haga
Norgeshistorier
Spartacus, 2018
Hege Duckert
Summen av små ting. Fra symaskin til selfiestang: 25 ting som har forandret Norge
Kagge Forlag, 2018
Ole-Martin Ihle
Da He-Man kom til Norge. En fortelling om å vokse opp på 80-tallet
Kagge Forlag, 2018
Under lesingen av Sverre Gunnar Hagas Norgeshistorier går tankene til da diskoteket «Hollywood» åpnet i Trondheim på midten av 80-tallet. Stedet ble en umiddelbar suksess. Hver lørdag stod en lang kø med ungdommer med permanentkrøller, skulderputer og alt som hørte tiåret til, foran inngangens rosa neonskilt. Og der inne, i det pastellfargede lokalet, slapp vi oss løs på dansegulvet på en måte vi aldri hadde gjort før, til Michael Jacksons lekende rytmer. Stedet hadde også et kasino – en avdeling med rulett og kortbord.
ENKLE KÅR
At vi nærmest var besatt av «Hollywood», står for meg som et godt symbol på 80-tallet og denne periodens fascinasjon for fest og glamour, penger og berømmelse – og USA: amerikansk film, populærmusikk og kultur.
«Vi kommer fra enkle kår, vi var vant til mye arbeid, og så kom 80-tallet med ‘film, glamour, berømmelse og slikt’. Ikke rart vi ikke visste hvordan vi skulle forholde oss til det», skriver forfatter og kommunikasjonsrådgiver Sverre Gunnar Haga i Norgeshistorier. Han nevner den Hollywood-produserte såpeoperaen Dynastiet, vist på NRK fra 1983, som eksempel på en serie som overveldet oss fullstendig. Hele 45 prosent av Norges befolkning fulgte serien fast, til tross for at motkrefter, som for eksempel Jon Michelet, satte i gang en kampanje for å befri nordmenn fra serien, som var «glatt, spekulativ og kynisk». Men vi var allerede fortapt. Og da det ble åpnet for reklamefinansierte TV-kanaler, fikk vi flere serier i samme genre, som Dallas og Falcon Crest. Ikke minst kom TV Norge-serien Casino (1989–1996), hvor vi kunne vinne alt fra kassettspillere (!) til biler og hus. Serien fikk 800 000 seere på det meste.
Haga skriver underholdende om vår opptatthet av amerikanske glamour- og filmstjerner i en bok som også berører en rekke politiske, kulturelle og samfunnsmessige begivenheter i vårt land i løpet av de siste 50 årene (iblant lenger tilbake). Disse flettes inn i skildringer fra hans oppvekst på Averøy i Nordmøre; fra bedehusmiljøet, samfunnshuset, samvirkelaget og ikke minst familiegården.
Boka er inndelt i sju kapitler med hovedtemaer som norske prestasjoner, den norske glamouren, norske følelser, norsk pompøsitet, om Norge og verden, den norske væremåten og den norske ærligheten. Ispedd er et trettitall «scener» (markert med sted, tid og dato) hvor forfatteren levendegjør en situasjon som han mener er med på å definere oss som nasjon. Alt fra sportslige prestasjoner (som fotballseieren over England i 1981) til musikalske høydepunkt (som Bobbysocks’ seier i Melodi Grand Prix i 1987) til næringslivsvirksomhet (som da Ekofisk ble funnet i 1969). Det hele beskrives i en humørfylt tekst som er full av energi.
HØYT TEMPO
Forfatteren har gjort mye research. Teksten levendegjøres med utdrag fra brev, taler, eksamensoppgaver og intervjuer med mer. Høydepunktene står i kø, som for eksempel utdragene av Bjørge Lilleliens famøse tirade etter at Norge slo England 2–1, Niels Chr. Geelmuydens portrettintervju med Gro Harlem Brundtland i 1993 og norskeksamensoppgaven hvor Kjartan Fløgstads ironiske tekst om Sør-Amerika resulterte i at 70 prosent av elevene som valgte oppgaven, misforstod den (den dagen i 2001 da ironien døde, ifølge forfatteren).
Bokas struktur er springende, og forfatteren advarer oss mot «å forvente en rettlinjet fortelling. Det er her som i sinnets minnekartotek, i løpet av få sekunder tenker du på seibiff, så på parlamentarismen, deretter litt på festen du skal på lørdag, før tankene vandrer til den der samvirkelagepisoden i 1983», skriver han. For meg blir leseropplevelsen iblant som å være på en restaurant hvor jeg blir servert mat (sterkt krydret!) og rettene kommer i så rask rekkefølge at jeg knapt rekker å tygge, svelge og fordøye før den neste blir servert.
Det betyr ikke at jeg ikke liker det jeg får servert. Noe av bokas sjarm er at den er levende og pulserende, og forfatteren får meg til å smile flere ganger underveis. Språket er friskt og inneholder en drøss med leserhenvendelser. Det skorter verken på caps lock eller utropstegn, og under lesingen tenker jeg to tanker samtidig: både at teksten egner seg godt for høytlesing, og at forlaget gjerne kunne tatt en ekstra runde med språkvask for å dempe de mest muntlige formuleringene, som for eksempel «45 prosent av den norske befolkningen brukte å følge serien [Dynastiet] fast» (min utheving, i stedet for «fulgte»), og redusere de utallige leserhenvendelsene (som «mine damer og herrer», «du fikk med deg dette nå?», «nå skal du høre»), som kan bli litt slitsomme i lengden.
KJÆRLIGHET TIL AVERØY
Innledningsvis bedyrer Haga at han lenge har vært fascinert av de litt «underlige» historiene om oss, og det er «gjennom disse han har valgt sin vei inn i fortellingen». Som leser skulle jeg imidlertid gjerne sett flere «underlige» historier. Mye av teksten fokuserer på hendelser som allerede har fått mye medieoppmerksomhet de senere tiårene. Det er når Haga forteller meg ting jeg ikke vet fra før – de litt egenartete, eiendommelige historiene, som oftest med lokalt tilsnitt – at boka får et løft.
I noen av skildringene fra Kårvåg på Averøy får Haga vist sine evner som historieforteller, som for eksempel i en både komisk og rørende scene mellom et ektepar på stedets samvirkelag i bokas siste kapittel. Her ligger forfatterens styrke, etter min mening, og jeg skulle gjerne sett flere slike skildringer fra Averøy, som forfatteren tydeligvis har en sterk forkjærlighet for.
SUMMEN AV SMÅ TING
I likhet med Haga har Hege Duckert god oversikt over hva som har beveget seg i det norske samfunnet de siste tiårene. Som journalist i Dagbladet i en årrekke har hun fulgt de viktigste mediebegivenhetene tett på, noe som er tydelig i Summen av små ting. Fra symaskin til selfiestang: 25 ting som har forandret Norge. Mens Haga er en mer personlig historieforteller, bruker Duckert i mindre grad av seg selv (med ett unntak, i fortellingen om sin oldefars symaskin). Og der Hagas tekst er fylt av energi og overdrivelser, er Duckerts sindig og strukturert.
Hege Duckert tar for seg 25 ting som «har forandret Norge» de siste 30 årene, og hver ting knyttes til en person «som i likhet med tingene, har preget norsk offentlighet på et eller annet vis». Gjenstandene kan være alt fra klær og sko (som for eksempel Gro Harlem Brundtlands sko) til mat og drikke (som Anne-Kat. Hærlands vin) til teknologiske gjenstander (som Ketil Stokkans mobiltelefon) og bruksutstyr (som Aslak Sira Myhres barnevogn).
Noen ganger er tingene mer symbolske, for eksempel Kjell Magne Bondeviks sykemelding (1998), som innleder en fortelling om da det ble større åpenhet rundt psykiske problemer i Norge. Aslak Sira Myhres barnevogn sier noe om da fedrekvoten ble innført i 1993, og Erna Solbergs selfiestang om da politikere for alvor begynte å bruke sosiale medier.
Duckerts prosjekt er interessant, og grepet med å velge ut håndfaste ting å sentrere fortellingene rundt gjør historien nær og konkret. Boka er også en god kilde til informasjon om hvordan nordmenns vaner og interesser har utviklet seg de siste tiårene. Iblant taler fakta for seg selv: som for eksempel at vi nå legger igjen over fire tusen gjenstander i avgangshallen på Gardermoen eller om bord på flyene hver dag. Bare en tredjedel blir hentet av eierne.
KJENDISER I FOKUS
Duckert følger tabloidsjournalistikkens tendens til å fokusere på kjendiser, og personene som eier tingene i boka befinner seg i toppsjiktet av samfunnet, gjerne innenfor politikken (Brundtland, Bondevik, Stoltenberg, Solberg, Halvorsen) eller kulturlivet (Anne B. Ragde, Jo Nesbø, Bård Tufte Johansen, Anne-Kat. Hærland). I tillegg opererer hun med en kildeliste som inkluderer cirka 70 navn, de fleste også kjente personer i norsk offentlighet.
Noe ved denne kildebruken skurrer for meg. Spesielt i en bok som har som mål å fortelle historien om «ting som griper inn i livet vårt», og hvordan Norge har forandret seg de siste tretti årene. Norgeshistorie, ja vel, men hvorfor er den ikke skrevet ut fra Andersens sykkelhjem eller Hansens symaskin? «Vi-et» som Duckert skriver om, inkluderer det ikke oss alle? Iblant oppleves personene (kjendisene) som viktigere enn tingene, og hvert kapittel innledes også med et bilde av personen som er større enn tingen han/hun skal illustrere. For meg støter dette imot noen norske, egalitære verdier om at alle er viktige. En veksling mellom mindre kjente og kjente personer i kildebruken kunne utjevnet noen forskjeller.
Når det er sagt, kommer Duckert tett på sine intervjuobjekter og formilder informasjon som ikke er allemannseie. For eksempel gjør historien om Mona Juuls pass inntrykk. Den er drivende spennende fortalt samtidig som den gir oss interessant kunnskap fra innsiden av prosessen som førte frem til Oslo- avtalen. Duckert evner å skildre kompliserte politiske prosesser på lettforståelig vis.
Fortellingen om Bushra Ishaqs stetoskop forteller meg også ting jeg ikke visste om legens bakgrunn og erfaringer, samtidig som den både sier noe om utdanningsrevolusjonen og da innvandrerkvinner omsider fikk en stemme i norsk offentlighet.
OPPVEKST PÅ LYSEJORDET
I likhet med Haga tar skribent og forfatter Ole-Martin Ihle utgangspunkt i sine egne røtter og oppvekst, nærmere bestemt på Lysejordet i Oslo. Men i motsetning til Haga lar han oppveksten gå som en hovedtråd gjennom boka Da He-Man kom til Norge. En fortelling om å vokse opp på 80-tallet.
Bokas tittel refererer til at Ihle ønsket seg en He-Man-figur av sine foreldre i julegave da han var sju år gammel, noe han ikke fikk. Denne episoden danner utgangpunktet for en fortelling som handler mye om Ihles fasinasjon for USA på 80-tallet, i en tid da vi importerte leker, videospill, MTV, filmer og musikk fra «over there». Dialogen mellom Ihle og hans foreldre illustrerer de verdimessige forskjellene mellom 70- og 80-tallet. Foreldrene skulle helst sett at sønnen gjorde et «opprør» på et eller annet vis, hengte en «NEI til atomvåpen»-plakat på gutteromdøra eller spilte protestviser på kassegitar. De uttalte ord som «aksjemegler», «kapitalist» og «forretningsmann» på en måte som gjorde at han lenge trodde det var «en form for kriminalitet».
Men Ihle, derimot, foretrakk å se filmer og høre på musikk som handlet om folk som fulgte drømmene sine. «Take our passion and make it happen», var mottoet til Flashdance.
Boka gir en god og sammenhengende skildring av jappekulturen og «den ironiløse, vinnerglade stå-på-ånden» og illustrerer i hvilken grad amerikansk populærkultur påvirket oss som var unge da. Men høydepunktene er de levende og fine skildringene fra forfatterens oppvekst, av vennegjengen på Lysejordet, hans forhold til mora, som han bodde hos (foreldrene var skilte), og forelskelsen i nabojenta Jorunn. Ihle er en oppvakt observatør i en tekst som både er humoristisk og underfundig.
Den egner spesielt for de som er opptatt av 80-tallsfilmer og 80-tallsmusikk og ønsker en oversikt. Referansene er mange og utdypes i et eget kapittel til slutt («Til videre lesing»). Iblant er oppramsingen i selve teksten på nippet til å bli «leksikalsk», men heldigvis kommer Ihle snart tilbake til Lysejordet igjen. Han forteller om de første festene, da de var «desperate etter å rote», og da han endelig fikk danse kinn mot kinn med Jorunn til en av 80-tallets powerballader.
HISTORIEINTERESSERT
Ihles bok er kanskje den mest nostalgiske av de tre, og han skriver også innledningsvis at «når du blir voksen, dør hjertet ditt» (sitat fra The Breakfast Club), og konstaterer lakonisk at «Dette er et forsøk på å finne det igjen».
Haga forklarer sin motivasjon for å skrive slik: «Nå er jeg 50. En alder der et merkelig syndrom ofte inntreffer. Du våkner og er historieinteressert.»
Er disse bøkene eksempler på en tilbakeskuende tendens i dagens sakprosalitteratur? Eller er det tilfeldig at disse bøkene kommer samtidig, fordi forfatterne befinner seg midt i livet, en alder hvor man ofte blir mer opptatt av sine røtter, både i nær kontekst (familiesammenheng) og i den større sammenheng (historien)? Jeg holder en knapp på det siste, selv om forfatterne muligens kan ha blitt påvirket av det noen betegner som en «retro- og oppfølgermani» i populærkulturen de siste årene.
Det hersker enighet blant forfatterne om at Norge har vært et godt land å bo i for folk flest i de siste tiårene, og at vi har hatt flaks med oljeeventyret, men dette er ikke litteratur som presenterer refleksjoner, tanker eller ideer om hvordan vi kan bli bedre.
Bøkene synliggjør derimot de enorme endringene som på ymse områder har skjedd i løpet av vår levetid, som kvinners situasjon (likestilling), seksualitet (større åpenhet), den nevnte amerikaniseringen av populærkulturen og ikke minst hva sosiale medier gjør oss. Og de viser den enorme veksten i forbruket blant nordmenn flest, eller som Duckert formulerer det: «Om da Morten Skogmus ble til ‘lettsindig klatremus’.»
SINNETS MINNEKARTOTEK
I ettertid er det Ihles bok som har gjort mest inntrykk på meg. Kanskje fordi han forteller en sammenhengende historie; om en gutts oppvekst og de menneskene som betød noe i hans liv. Skildringen berører meg på en dypere måte enn de andre bøkene, som veksler mellom ulike personer og steder/perspektiver. Hyppige perspektivskifter gir historiene mindre anledning til å feste seg i «sinnets minnekartotek», for å bruke et av Hagas uttrykk. Jeg kjenner på tilfredsstillelsen som ligger i det å ha lest en sammenhengende, god historie, kanskje spesielt i en tid som er fragmentarisk som vår, hvor jeg hver dag bombarderes av nye inntrykk og opplevelser.
Til syvende og sist har bøkene styrket erkjennelsen av hvor påvirket vi kan bli av kulturen og tiden vi lever i. Da jeg var ung, følte jeg meg ofte annerledes enn alle andre. Men når jeg nå blar i fotoalbum fra 80-tallet, ser jeg at jeg hadde nøyaktig de samme skulderputene, den samme Bobbysocks-frisyren og liknende ambisjoner (inspirert av Flashdance) som de fleste på min alder. Drømme om å reise til Hollywood gjorde jeg også.
I stedet fikk vi vår bit av «Hollywood» i Trondheim gjennom et diskotek hvor jeg møtte ungdom med mange av de samme drømmene som meg. Noe som har gitt oss felles erfaringer som vi i dag kan reflektere rundt, le av og mimre over.
Kanskje dét til syvende og sist er den viktigste funksjonen til disse bøkene: å styrke de båndene vi allerede har til hverandre.
Anne Synnøve Simensen (50) er cand.philol., forfatter og frilansjournalist.
Eksempler på «retro- og oppfølgermani» i populærkulturen:
I fjor kom Ridley Scott med en ny Alien-film, David Lynch hadde premiere på en ny sesong av Twin Peaks, og Baywatch-filmen (basert på den populære fjernsynsserien) hadde premiere. Musikalen Flashdance, som bygger på filmen med samme navn fra 1983, hadde premiere på Chateau Neuf i oktober i år. Serien Stranger Things (Netflix) byr på en sjarmerende tidsreise tilbake til 1980-tallet. Og historien om Queen er nylig blitt film (Bohemian Rhapsody).
