Dokumentasjon og ansvar

Jeg er i den somaliske byen Boroma, opptatt med å filme at en omskjærer kjøper barberblad. Apotekeren med det ene kinnet bulende av khat slenger pakken med barberblad på bordet, sammen med sterile kompresser. Snart skal barberbladene brukes til å skjære i Anisas underliv. Jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å høre skrikene.

Det er gått sju år siden den ettermiddagen i Boroma der jeg og min norsk-somaliske medhjelper Suaad Abdi Farah var vitner til kjønnslemlestingen av åtte år gamle Anisa. Av alt jeg har vært med på i et nær 30 år langt journalist-liv, er Anisas skrik det som gjør vondest. De gjorde også inntrykk da reportasjen ble sendt i Dagsrevyen. For første gang fikk norske tv-seere demonstrert hva kjønnslemlesting er for noe. Det hadde en pris. For meg, men mest for Suaad, som jeg skrev bok om et år etter vår reportasje-tur til Somalia. Mer om det senere.

Mitt daglige virke er som reporter i NRK Dagsrevyen. Oppdraget er blant annet å lage gode reportasjer som setter dagsorden. Noen ganger kommer jeg over temaer som også ender som tv-dokumentarer (Brennpunkt) eller som magasinsaker i lørdags- eller søndagsrevyen. Jeg har skrevet to bøker, begge basert på journalistiske prosjekter som ble igangsatt som Dagsrevy-reporter.

Det er ved første øyekast ikke så store forskjeller på det å skrive en dokumentarbok og det å lage en tv-dokumentar. Min erfaring er at mye av det jeg har lært om tv-håndverk, godt lar seg overføre når du skal plassere stoffet mellom to permer. Å skrive i scener. Å tenke ut cliffhangere som driver deg videre i teksten. Å være på rett sted til rett tid for å kunne observere og reflektere. Å personifisere gjennom caser for å konkretisere det vi snakker om. Og ikke minst de dramaturgiske grepene som gjør en historie spennende på tv: konflikt, identifikasjon, tydelige situasjoner, dramaturgi. Alt dette kan med letthet og fordel overføres til bok. Den delen av det å skrive min første bok, Suaads reise, gikk derfor overraskende lett.

ROLLEKONFLIKTER
For min egen del er den store forskjellen på det å skrive bok og det å være nyhetsjournalist i tv at jeg som sakprosaforfatter i mye større grad opplever rollekonflikter. Stikkord er involvering med kilder, engasjement og bunkermentalitet. I mine prosjekter har det å overføre og utvide et tv-prosjekt til å bli bok betydd å bruke mer tid med kilder og å gå dypere ned i stoffet. Tv-reportasjene fra Somalia, som senere altså ble til boka Suaads reise, handlet om kjønnslemlesting av norske og europeiske jenter som var hjemme i Somalia på ferie. Reportasjene var også utgangspunktet for tv-dokumentaren med Anisa, der seerne blir vitner til en omskjæring. For å få til dette hadde jeg innledet et samarbeid med en norsk sykepleier av somalisk opprinnelse. Hun heter Suaad Abdi Farah og er den samme Suaad som i boktittelen min. Hun hjalp meg med research, og hun reiste sammen med meg til Somaliland. Kort tid etter reportasjene gikk Suaad og jeg i gang med bokprosjektet. Merverdien i en bok lå i at vi skulle fortelle hvem som hadde bistått NRK, og hvorfor, og også fortelle Suaads egen, private historie. Aldri før hadde en norsk-somalisk kvinne fortalt så åpent om sin egen omskjæring og hva det betydde av fysisk og psykisk smerte.

At en kvinne som var født og vokst opp i Somalia, skulle fortelle åpent og rett fram om sitt eget underliv til en mannlig norsk tv-journalist, ga seg ikke helt selv. Suaad og jeg brukte lang tid på å opparbeide tillit til hverandre. Bare det å velge å stole på en journalist er et stort skritt å ta når du skal fortelle om personlige, intime ting. Suaads somaliske og muslimske bakgrunn gjorde dette valget desto mer oppsiktsvekkende. Suaad var også en varsler i klassisk forstand; hun fortalte om norsk-somaliere som hadde reist hjem til Somalia for å foreta en kriminell handling (som jo kjønnslemlesting er i henhold til norsk lov). Derfor var det å bygge opp tillit til hverandre helt nødvendig. Og generelt: Tilliten mellom kilde og journalist blir ofte satt på hard prøve når det oppstår ytre press.

Etter vår reportasjetur til Somalia ble Suaad utsatt for press og trusler fra sitt somaliske miljø. Noen oppfattet henne som en quisling som hadde forrådt sine egne. (Vi fortalte ikke i reportasjene at hun hadde bistått NRK, men somaliere i Norge hadde via sine slektninger i Somaliland fått tips om at det var Suaad som hadde reist til Somaliland sammen med NRK.) Samtidig møtte journalistikken vår motstand, det ble stilt spørsmål ved våre funn av en forsker og andre som mente at de kjente somalisk kultur. Ingenting av dette var overraskende, men det satte vårt samarbeid og vår gjensidige tillit på prøve. Jeg måtte gå nye runder med Suaad om hennes troverdighet og om våre kilders troverdighet (kilder som var en del av Suaads nettverk). Men Suaad og jeg beholdt tilliten til hverandre; motstanden vi opplevde, gjorde vel også at vi skjønte at denne «fighten» måtte vi ta sammen. Den forkunnskapen jeg hadde opparbeidet meg om det norsk-somaliske miljøet, var viktig i denne prosessen. Jeg hadde bygget opp et nettverk som gjorde meg i stand til å «lese» feltet bedre, og jeg hadde fått kunnskap om konfliktlinjene i det norsk-somaliske miljøet, om bindinger og skjulte motiver. Alt dette var viktig for å kunne utøve kildekritikk. Bare det faktum at klantilhørighet spiller en mye større rolle i Norge enn det mange somaliere liker å legge vekt på, er viktig bakgrunnskunnskap for å forstå hvilke posisjoner ulike kilder inntar.

DE INTIME DETALJENE
Et halvt år etter vår reportasjetur satt Suaad og jeg i flere uker på et pasientrom på Vestby sykehjem. Suaad jobber der, og det var et nøytralt sted der vi fikk være i fred. Suaad skulle intervjues til boka jeg skulle skrive, arbeidstittelen (og den endelige) var Suaads reise. Det var tøffe uker for både Suaad og meg. Suaad er en meget god forteller, med god hukommelse. Det første vi måtte gjennom, var at Suaad skulle fortelle om sin egen omskjæring. Dette var premisset for hele boka. Jeg hadde sagt at hun måtte være åpen og ærlig og fortelle i detalj om det som skjedde. Selv tenkte jeg vel at hun kanskje ville trekke seg etter å ha hørt hva jeg forventet. Men Suaad ville fortelle denne historien. Vi startet med at Suaad tegnet et kart over huset og bakgården i Boroma, der kjønnslemlestingen hadde foregått. Så var det å beskrive de personene som var med. Sakte beveget vi oss nærmere det som for Suaad har vært en traumatisk opplevelse som hun bærer med seg den dag i dag. Jeg fikk Suaad til å fortelle i detalj om hva en kjønnslemlesting er.

Var det nødvendig for at det skulle bli en god bok av det hele? Ja. For det første måtte jeg som forfatter forstå hva det var vi snakket om, få det under huden. Jeg hadde bare overfladisk kunnskap. Og vi måtte ned på detaljnivå for at jeg skulle kunne fatte. Uten denne vonde prosessen ville jeg ikke vært i stand til å identifisere meg med ofrene for kjønnslemlesting. Og uten denne identifikasjonen hos forfatteren ville det også blitt en mye mer overfladisk bok.

Det andre spørsmålet er jo hvor mye og i hvor stor detalj jeg skulle bruke stoffet i boka. Det er en annen diskusjon, men jeg endte med å beskrive det svært detaljert også i boka, for at leseren skulle føle en nærhet til og identifisere seg med Suaad. Jeg ville tvinge leseren til å forstå, slik også jeg hadde vært nødt til å forstå. Suaad har fortalt meg i ettertid hvor tøft det var for henne å sitte der og beskrive det hele så detaljert. Etter at boka kom ut, har Suaad og jeg snakket oss gjennom denne prosessen, og det virker som om spørsmålene og gravingen i detaljer vekket til live bilder og følelser som hun slet med i lang tid etterpå. Retraumatisering, vil kanskje fagfolk kalle det. Jeg følte jeg balanserte på kanten av hva jeg kunne spørre henne om. Og når du er på en kant, tipper det noen ganger over. Det er ikke tvil om at dokumentasjonen og framstillingen av de psykiske og fysiske konsekvensene av kjønnslemlesting ble bedre på grunn av mine detaljerte, intime spørsmål. Men jeg synes det er vondt å høre når Suaad i ettertid forteller at dette førte til at hun på en måte gjenopplevde marerittet. Det viktige for meg er at Suaad sier at hun ikke angrer på sin egen åpenhet.

Gode journalistiske prosjekter – enten de ender i bokform eller på en tv-skjerm nær deg – har som regel alltid en menneskelig pris. I ethvert journalistisk arbeid velger du som journalist ditt ståsted, ditt perspektiv. Det er som å holde en lyskaster: Mot hva velger du å rette lyset? I min andre bok, om prosessen som ledet fram til et internasjonalt forbud mot en hel våpenkategori kalt klasevåpen, var valget av ståsted tydelig. Jeg valgte å belyse de humanitære konsekvensene av klasevåpen. En ganske opplagt vinkel, men like fullt en vinkel. Jeg kunne hatt som perspektiv det forsvarspolitisk tvilsomme i at en hel kategori våpen ble borte og i mange land ikke erstattet av noe annet. I prosjektet om kjønnslemlesting var ståstedet også ganske tydelig: Dette er en umenneskelig skikk som må stoppes. Det var et klart verdimessig ståsted. Jeg kunne hatt som vinkling at somaliere blir mistenkeliggjort og stigmatisert for en skikk som mange somaliere tar avstand fra. Jeg valgte bort den vinklingen. Men det å velge bort fritar deg ikke fra å prøve å se hele bildet. Det er viktig under research-arbeidet å snakke med motstemmer, få andre perspektiver, slik at valget av vinkling er godt begrunnet. Og det er også viktig å få på plass motstemmene i det ferdige journalistiske produktet. Det krever presseetikken, og som leser føler du deg lurt hvis du ikke hører fra den «andre siden».

Et journalistisk arbeid blir aldri dårligere av at motforestillinger kommer fram. Tvert imot. Vi vil vel alle høre versjonen til Judas Iskariot? Men det er en kjent problemstilling innen grave-journalistikken at det å være åpen for motforestillinger er lettere sagt enn gjort. Kort tid etter hjemkomsten fra Somalia møtte vi sterk motstand, både fra deler av det somaliske miljøet og fra forskerhold i Norge. Også fra menigmann kom det sterke reaksjoner.

FEIG, JEG?
Vi ble beskyldt for å ha lagd infotainment av barneskrik. For meg personlig var denne kritikken vanskelig å svelge: at jeg hadde utnyttet Anisas skrik og skjebne til å lage underholdning på tv. Og på sosiale medier (jeg er nesten glad for at sosiale medier i 2007 hadde et mer begrenset omfang enn i dag) var det flere som stilte spørsmål ved hvorfor jeg ikke grep inn og stanset kjønnslemlestingen. I stedet stod jeg der feigt og gjorde opptak! Noen mente jeg burde gått gjennom lignende behandling som det Anisa gikk gjennom. Jeg ble også intervjuet om hvorfor jeg ikke foretok meg noe der og da. I ettertid ser jeg at det er interessant for forfattere og journalister som havner i akutte situasjoner, å diskutere rollen som observatør og aktør. Når skal en dokumentarist nøye seg med å observere og bringe videre informasjon, og når skal man være et medmenneske som griper inn mot urett? Det er en viktig problemstilling for alle som driver dokumentar- eller reportasjeskriving.

Satt på spissen: Når slutter journalistrollen, og hvor begynner ditt ansvar som medmenneske? Skal jeg stå og se på og formidle til mine lyttere og seere at det plasseres en bombe i Oslo sentrum, eller skal jeg få stoppet bombemannen? I dette eksempelet er valget enkelt, men da jeg var vitne til en kjønnslemlesting i Somalia, var ikke valget så enkelt. Jeg valgte å fastholde min journalistrolle.

Jeg skal være ærlig og si at der og da, mens Anisa ble kjønnslemlestet, var jeg ikke for alvor inne på tanken av å skulle «redde» Anisa. Min rolleforståelse som observatør ligger tungt i meg. Men på grunn av diskusjonen som oppstod etter at jeg kom hjem, var jeg nødt til å tenke gjennom hvorfor jeg handlet som jeg gjorde. Etterrasjonaliseringen fra min side gikk på at jeg ikke ville ha kunnet gjøre noe for Anisa. Hadde vi grepet inn, ville hun blitt lemlestet på et senere tidspunkt. Og Suaad og jeg kunne ha blitt utsatt for stor fare. Men jeg forstår sinnet over at jeg ikke gjorde noe. Det er et sunt sinne, men forteller også noe om manglende forståelse fra seere og lesere av hva som er en journalists rolle. Min jobb var å rapportere og gi norsk opinion en skildring av hva kjønnslemlesting er. Det klarte vi, og det ble et viktig bidrag i den offentlige debatten. Hadde vi grepet inn, ville vi ikke fått det bidraget. Men dette er helt klart et dilemma. Hvis din reportasje utløser en debatt om hvorvidt du handlet riktig, og den debatten overskygger det budskapet du ønsket å formidle, så har du jo mislyktes i ditt oppdrag.

Verden rundt har andre reportere fått lignende reaksjoner. Fotografiet fra sultkatastrofen i Etiopia på 90-tallet av den lille ungen som satt på huk, husker vi alle. Utmagret og kraftløs, med en gribb tilsynelatende ventende noen meter unna. Fotografen fikk Pulitzerprisen for bildet, men fikk også spørsmålet: Hvorfor tok du ikke barnet med deg? Jeg var ikke mentalt forberedt på at denne diskusjonen skulle dukke opp, og ble rett og slett litt satt ut av å bli kalt feig. Det hadde nok også sammenheng med at turen i seg selv var en tøff påkjenning. Jeg var rett og slett litt frynsete i nervene.

Denne motstanden og kritikken samt kritikken Suaad møtte i sitt somaliske miljø, gjorde det svært lett å ta turen ned i skyttergraven, og bli der. Men all fornuft – og gode venner og kolleger – tilsa at vi ikke kunne bli der lenge. Et så komplekst og omstridt tema som kjønnslemlesting fordret ikke bare at vi lyttet til kritikken og motstemmene, men også at vi undersøkte om det var noe i kritikken. I ettertid tenker jeg at jo dypere du går i stoffet, og jo tettere du selv identifiserer deg med dine kilder, desto lettere kan det være å internalisere en slags bunkermentalitet. Jeg vet hva det er, for jeg har vært der selv: Å mistenkeliggjøre andres motiver når de kommer med kritikk. Å svare før du lytter. Og ikke å se at en sak kan ha flere sider. Å svare på kritikken med personangrep på kritikeren. Det var en tendens hos meg til en slik bunkermentalitet. Men en bunker er ikke noe blivende sted.

Å KJEMPE FOR EN SAK
Som forfatter og journalist med en sak å kjempe for er det lett å falle for fristelsen til å bruke større ord enn de du har full dekning for. En hovedregel er at desto mer saken engasjerer deg personlig, desto viktigere er det å gå gjennom ord for ord, setning for setning, avsnitt for avsnitt, og tenke: Kan jeg bevise dette? Har jeg dekning for det, og i så fall i hvilke skriftlige eller muntlige kilder? Vurder også verdiforskjellen mellom skriftlige og muntlige kilder. En slik gjennomgang ender ofte med at formuleringer blir moderert, og at du har ditt på det tørre i forbindelse med et eventuelt injuriesøksmål eller en eventuell PFU-behandling.

Å skrive reportasjebøker eller lage tv-dokumentarer i store deler av verden betyr ofte at du trenger lokale fiksere for å hjelpe deg med alt fra transport til å gjøre research og å finne gode caser. Det er helt avgjørende for prosjektet at du finner en fikser som du kan stole på. Gode journalistkolleger hjelper deg med referanser. I land der korrupsjon er utbredt og begreper som fri presse er en vag framtidsdrøm, er det ofte svært vanskelig å finne gode fiksere. I 2013 lagde jeg en Brennpunkt-dokumentar (en kritisk gjennomgang av grunnlaget for å gi Nobels fredspris til Liberias president Ellen Johnson Sirleaf) der jeg fikk kontakt med en canadisk journalist-lærer på Universitetet i Liberia. Hun hjalp meg med å finne gode fiksere som var elever av henne. På den måten hadde jeg hennes ord på at de jeg brukte som fiksere, kunne stoles på. Hun kjente kulturen og hvilke feller som lå der for meg. Hvis jeg ble lurt på noen som helst måte, ville hun få vite det. Liberia er et gjennomkorrupt land der for eksempel kilder betaler journalister i store aviser for å få kildestyrte artikler på trykk. Du kan aldri bruke lang nok tid på å finne den rette fikseren, det er ofte helt avgjørende for ditt bokprosjekt.

I min bok Farvel til et våpen var jeg i Libanon for å finne gode caser som var ofre for Israels bruk av klasevåpen i Sør-Libanon. Jeg fikk hjelp av Norsk Folkehjelp, som igjen brukte lokale hjelpere. I felt i Sør-Libanon fant jeg ut at jeg hadde med lokale Hizbollah-medlemmer å gjøre da vi var på leting etter ofre for klasevåpen. Det var ikke overraskende, men gjorde at jeg måtte være desto grundigere når jeg sjekket troverdigheten til historiene som casene fortalte. Hizbollah hadde selvfølgelig sitt motiv for å finne de «riktige» casene, som kritiserte Israel. Caser som jeg regnet med var forhåndsgodkjent av Hizbollah. I boka var det derfor viktig å få med at også Hizbollah brukte klasevåpen.

Et personlig engasjement, en sak jeg brenner for – det er i mitt tilfelle et premiss for å orke å gå i gang med store prosjekter, enten det er bok eller dokumentar. Det koster så mye tid og krefter at en må ha denne «driven» mot målet: å avdekke og avsløre noe nytt og viktig. Ellers ville i hvert fall ikke jeg orke arbeidsinnsatsen og presset som slike prosjekter fører med seg. Det personlige engasjementet gjør at presseetikken og kildekritikken bør sitte på skulderen din i alle avgjørelser og vurderinger. Jo større engasjementet ditt er, desto lettere er det å trå feil. Og en bok, i motsetning til et nyhetsinnslag, skal stå for evig i et bibliotek nær deg.

KILDENE TØRKER INN
Engasjement og det å gå i dybden med kilder har ofte en annen, utilsiktet konsekvens. Kilder du jobber lenge med, risikerer å bli dine venner, og kan derfor ikke lenger brukes som kilder. Et credo innen nyhetsjournalistikk er at kilder ikke skal være nære venner. En annen konsekvens av å jobbe dypt og lenge med et bok- eller dokumentarprosjekt kan være at du blir så kjent i miljøet at kilder tørker inn og slutter å snakke med deg. Det kan være fordi de ser at det fører problemer med seg, fordi andre i miljøet advarer mot deg, eller fordi du har et bestemt perspektiv i dekningen din. Og det kan settes i gang rykter for å sverte deg. Derfor er det ofte bare en tidsbegrenset periode du kan være dypt inne i et miljø før du merker at kildene dine vet mindre enn før.

Det var interessant å observere at Suaad etter våre reportasjer, og etter at boka kom ut, ble holdt utenfor det som rørte seg på feltet i det somaliske miljøet. Også jeg merket at det var vanskeligere å få folk til å snakke. Uten å ta stilling i debatten som har vært om egne presseetiske regler for sakprosa, mener jeg det er viktig at forlag har kompetanse på områder som presseetikk og kildekritikk. Uten gode sparringpartnere som tør å ta rollen som djevelens advokat alvorlig, er det lett å trå feil i et bokprosjekt med et kontroversielt innhold. Forlag må ikke bare være gode på språk og komposisjon, de bør også kunne tilby sakprosaforfattere denne kompetansen.

Det er gått sju år siden jeg traff en av Norges modigste kvinner på en fast-food-restaurant i Vestby. Hun het Suaad Abdi Farah. Møtet og det som senere skjedde, resulterte i en bok. Og i et møte i Boroma, Somalia, med en åtte år gammel jente med stort mellomrom mellom fortennene. Som skrek mens seks kvinner holdt henne fast. Jeg blir sint hver gang jeg tenker på det. Heldigvis.