Å leve i mangel på død

Samtidig som jeg ser hvordan folk i Gaza blir drept, lemlestet, traumatisert og fordrevet fra landet sitt, husker jeg at Bashar al Assad brutaliserer Syrias befolkning og har fordrevet halvparten av dem til et utrygt liv som flyktninger. Gjennom krigsforbrytelser og folkemord undertrykkes og utarmes sivilbefolkningen før de drives ut og får eiendommene sine og livsgrunnlaget sitt annektert.

Som forfatter som forsøker å kjempe mot uretten, møter jeg skriftspråkets begrensninger. Det er umulig å formidle min eksistensielle fortvilelse, og forsøkene mine møter sensur og kansellering, i likhet med alle stemmer som taler for palestinernes rettigheter i en rekke vestlige land. Våre ord kan ikke stanse et folkemord, våre hender er bestandig tomme, men likevel forbyr Deichman-direktøren bibliotekets ansatte å legge ut dikt av palestinske poeter i sosiale medier. Tyske politikere forsøker å straffe markeringer for Palestina. Den amerikanske kongressen har avhørt fire av de mest prestisjetunge universitetenes rektorer etter anklager om antisemittisme, og tre av dem har siden mistet jobben. Høyreekstreme politiske partier har tatt makten i en rekke europeiske land, og 7. oktober-krigen har vist oss at ytringsfrihet ikke lenger er en beskyttet verdi her. Palestina har blitt et prisme som viser europeiske lands koloniale interesser og rasistiske handlinger, i et landskap preget av stadig mer høyreekstremisme.

Forfattere handler med ord. Til forsvar for Gaza kan vi motvirke europeiske mediers og politikeres fremstilling av palestinere. Jeg leser forfattere som strever for å beskrive sannheter som kan hjelpe oss med å forstå og ta stilling til situasjonen. I folkemordenes tid kan vi uttrykke solidaritet ved å lese mye og nøye, og fordype oss i fakta. Ved å oppsøke sannheten kan vi hedre de som lider og dør. Dette er min etiske horisont, og jeg velger mine venner blant dem som forplikter seg til sannheten. Jeg har opplevd den transformative kraften i ord, både i denne krigen og alle de andre krigene jeg har vært vitne til. Vi leser for å lære og for å endre vår måte å tenke på. Vi leser for å finne veien til kollektiv endring. I denne artikkelen leser jeg bøker som hjelper meg å belyse følgende spørsmål: Hva betyr det egentlig når palestinere blir bedt om å anerkjenne at Israel har rett til å eksistere, samtidig som de selv blir myrdet og brutalisert på direktesendt tv? Hvem og hva har egentlig rett til å eksistere i historisk Palestina i dag og i fremtiden?

«Staten Israel er et segregeringspolitisk prosjekt.» Slik argumenterer Marcelo Svirsky og Ronnen Ben-Arie i sin historiske og teoretiske bok From Shared Life to Co-Resistance in Historic Palestine. Gjennom kilder fra det osmanske Palestina og andre arabiske regioner viser de at arabiske jøder levde sammen med muslimske og kristne arabere i en tilstand av organisk og naboskap som tok slutt da europeiske jøder begynte å strømme inn fra slutten av 1800-tallet. De europeiske nykommerne som immigrerte til Palestina, delte et syn på urbefolkningen (både arabiske muslimer, kristne og jøder) som samsvarer med den koloniale diskursen om Orienten. Svirsky og Ben-Arie siterer den den ukrainskfødte Ze’ev Jabotinsky, som i mellomkrigstiden agiterte for en massiv flytting av jøder fra Europa til Palestina i frykt for europeisk aggresjon mot den jødiske befolkningen, uten omtanke for de jødene, muslimene og kristne som allerede bodde i Palestina. Han skrev at de europeiske jødene «kom til Israels land […] for å utvide Europas grenser til Eufrat» (min oversettelse).

Hele urbefolkningen var utsatt for den koloniale tenkemåten, og arabiske jøder jobbet hardt mot sionismens mål om å skape skille mellom jøder og arabere. De oppfordret jøder som hadde innvandret fra Europa, til å lære seg arabisk og bli kjent med urbefolkningen. De grunnla også foreninger og grupperinger mot sionistisk jødedom og segregering, og skrev polemiske artikler i arabiske aviser mot den sionistiske invasjonen av landet deres. Men de «nye» jødene brukte sine koloniale verktøy og privilegier, både penger og militær kapasitet, til å håndheve segregeringen og utslette palestinere fra den kollektive samfunnsbevisstheten alt lenge før de utførte nakba – fordrivelsen – i 1948 eller reiste apartheidmuren mot urbefolkningen i 2002. Palestinske ledere som Jerusalems ordfører Raghib al-Nashashibi, talte tydelig om de europeiske innvandrerne allerede i 1914. Problemet, mente han, var ikke at de hadde innvandret, men at de insisterte på å skille seg fra resten av befolkningen og hevde sin egen overlegenhet: «Jeg protesterer ikke mot de osmanske jødene, men mot de utenlandske undersåttene blant dem. Den osmanske jøden nyter de samme rettighetene som oss, og hvis den utenlandske jøden virkelig ønsker å komme nærmere oss, ville han ha tatt osmansk statsborgerskap og lært språket i landet, slik at han ville forstå oss og vi ville forstå ham, slik at vi alle kunne arbeide til beste for hjemlandet» (min oversettelse). For palestinere, etter hundre års kamp mot sionisme, betyr å hevde rettigheter til hjemlandet å ta vare på alt liv som befinner seg der.

Hamas var ikke de første som fløy paraglidere i kamp mot Israel. 25. november 1987 seilte den venstreradikale Folkefronten for Palestinas frigjørings kommandofraksjon paraglidere fra Libanon til Israel og drepte seks israelske soldater. Mindre enn to uker senere brøt den første intifadaen, folkeopprøret mot okkupasjonen, ut. Denne historien kjenner jeg godt, men 7. oktober oppdaget jeg at jeg kan lite om Hamas, som også har sitt opphav i den første intifadaen. Jeg vet det jeg har lest i mediene gjennom årene, men jeg har aldri på alvor forsøkt å forstå ståstedet deres. De er islamister, og som sekulær har jeg tatt avstand fra dem. Nå fant jeg frem til to bøker om bevegelsen: Tareq Baconis Hamas Contained. The Rise and Pacification of the Palestinian Resistance og Somdeep Sens Decolonizing Palestine. Hamas between the Anticolonial and the Postcolonial. Baconi skriver en omfattende bok der han går gjennom utviklingen av partiet – fra å være en sosial velferdsorganisasjon som var delvis finansiert av Israel, til å bli statens sterkeste motstander i Palestina. Sen analyserer paradokset som definerer Hamas som både selvstyremyndighet og bevæpnet frigjøringsbevegelse.

I tråd med mange andre frigjøringsbevegelser, både i Palestina og andre steder, har Hamas gått til væpnet kamp og blitt tildelt merkelappen terrorister i vestlig politikk. Sen argumenterer for at begrepet brukes for å frata Hamas legitimitet og for å forsvare svært alvorlige krigsforbrytelser mot sivile palestinere. Selv om de færreste palestinere vil kalle Hamas terrorister, har også jeg funnet mye kritikkverdig i den islamistiske ideologien som driver partiet. Men 7. oktober måtte vi revurdere våre meninger om, og vår fordømmelse av, Hamas. Etter seksten års beleiring gjorde 7. oktober det i et øyeblikk mulig for palestinere, israelere og folk som følger konflikten, å forestille seg et ubeleiret Gaza.

Baconi dokumenterer hvordan Hamas siden utgangen av den første intifadaen og signeringen av Oslo-avtalen, har nektet å forplikte seg til tostatsløsningen. For mange kritikere, inkludert den berømte akademikeren Edward Said, har Oslo-avtalen befestet apartheidstrukturen i palestinske områder. Sen beskriver Oslo-avtalen som en forestilling av et postkolonialt øyeblikk som aldri ble forvandlet til virkelighet. Palestina er fortsatt kolonisert, og palestinere blir fortsatt utslettet. Da Hamas aksepterte Oslo-avtalen etter å ha overtatt selvstyremyndighetene på Gaza-stripen, gikk de inn i de den postkoloniale forestillingen, men de stanset ikke det antikoloniale arbeidet.

Sen og Baconi tegner sammen et bilde av hvordan Hamas har klart å navigere i en svært komplisert politisk kontekst siden de vant valget mot Fatah i 2007. Gjennom alle Israels kriger (7. oktober-krigen er den syvende siden 2007) har Hamas forsvart Gaza militært. De har også måttet ta stilling til de store regionale politiske endringene som kom i kjølvannet av den arabiske våren i 2010, spesielt i Syria og Egypt. Selv om også Hamas’ politiske ideologi stammer fra det muslimske brorskapet som tok makten i Egypt etter Mubaraks fall, gikk håpet om at Egypt skulle endre sin politikk på grensen mot Gaza, tapt. Egypts daværende president, Mohamed Morsi, som var medlem av det muslimske brorskapet, vendte blikket innover og nektet å lette på beleiringen som palestinere i Gaza har lidd under siden 2007. Begivenhetene i Syria gjorde situasjonen enda vanskeligere. Al-Assad begikk krigsforbrytelser mot sin egen befolkning med støtte fra Iran, og Hamas var avhengig av pengestøtte fra Iran og politisk støtte fra Syria. Likevel valgte de å hylle de den syriske frigjøringskampen, og de flyttet kontoret sitt fra Damaskus til Doha. Finansieringen fra Iran ble svært redusert, og Hamas måtte finne andre regionale pengekilder for å erstatte tapet. Men Hamas ble hyllet blant palestinere som en prinsipiell frigjøringsbevegelse, og slagordet deres – at de er «det sanne løfte» – klang ekte og sant i manges ører.

Selv om Hamas nå har besluttet å anerkjenne grensen mot Israel fra 1967, anklager vestlige journalister fremdeles partiet for å ønske å utslette Israel. Slik var det også da Yama Wolasmal intervjuet Hamas’ talsmann Osama Hamdan på NRK Dagsrevyen 16. november i fjor. Wolasmal formulerte seg slik: «According to Israel, Hamas wants to wipe Israel off the map of the world?» Hamdan svarer noe som vi palestinere har sagt gang på gang: Det er i realiteten Israel som utsletter palestinere. Wolasmal fremsetter det aksiomet som vestlig solidaritet med Israel bygger på, nemlig at det jødiske folk og Israel er ett og det samme, og at Israel har «rett til å eksistere». Men Israel er en politisk struktur, ikke et folk, og en stat som brutaliserer sivile slik Israel gjør i dag, bør ikke eksistere. De fleste som mener dette, er ikke så desperate at vi tar til våpen i vår fornektelse av Israels apartheidvirkelighet, slik det er for folk i Gaza og på Vestbredden. Vi er trygge nok i vår hverdag til å slutte oss til aktivisme, ytringer, demonstrasjoner og til boikott, divestering og sanksjoner (BDS) mot Israel og israelske institusjoner.

Odd Karsten Tveits rikt dokumenterte bok Palestina. Israels ran, vårt svik argumenterer nettopp for BSD mot Israel. Tveit har tilbrakt mange tiår i Midtøsten som journalist for NRK og har lest seg grundig opp både i arkiver, forskning, historie, dikt og fortellinger. Han har snakket med en lang rekke politikere og vanlige mennesker gjennom en hel karriere. Han skriver for å overbevise den norske leseren om at Israel er en kolonial stat bygget på utsletting av palestinere og annektering av deres land og eiendommer. Tveit dokumenterer en uendelig rekke krigsforbrytelser og kriminelle handlinger som Israel fortsetter å utføre mot palestinere. Massakrer, annektering, fordrivelse, forgiftning av vann, rasjonering av mat og medisin, arrestasjon av barn og uskyldige sivile, brudd på alle former for avtaler, og mer til som gjør at staten Israel har opparbeidet seg et internasjonalt rykte for å være en grusom apartheidstat. I hans oppsummering er Israel en stat som har «blitt til ved bruk av rå makt, og makt skulle se ut til å bli israelernes permanente politiske verktøy. Israelske ledere ville fremdeles ikke definere permanente grenser, fordi målet var å ta mer land og flytte den ‘grønne linjen’ lenger inn på arabiske territorium». Tveit er opptatt av at leseren blir konfrontert med virkeligheten i Palestina, en virkelighet han forteller at den israelske menneskerettighetsadvokaten Michael Sfard mener er drevet av «en jødisk Ku Klux Klan-bevegelse».

I Tveits historie får ikke leseren noe innblikk i den væpnede motstanden mot Israel som har foregått siden 1930-årene, og PLOs væpnede motstand i 1970-årene nevnes ikke. Han inkluderer heller ikke den regionale konteksten, som er svært viktig for en dypere forståelse av hvordan Israel og autoritære arabiske regimer beskytter hverandres «rett til å eksistere».
Boka begrenser sitt stoff til Israels handlinger mot palestinere, og Tveit siterer palestinske tekster, sine palestinske venner og ofre for israelsk vold. Noen ganger treffer vi palestinere i fredelig motstand, som kjemper for rettighetene sine i form av boikott, ytring og rettsaker, eller som viser motstand ved steinkasting. Han viser at Israel er like voldelige mot fredelige motstandere som de er mot væpnede grupperinger, og at legitime metoder som rettskanaler aldri fungerer i palestinernes favør. Høyesterett i Israel har «sørget for et legalt dekke for Israels vedvarende tyveri av palestinske land». Staten Israel kjenner ikke veien til fred, til tross for alle de fredsprisene Norge har gitt politikere/krigsforbrytere der.

Det bekymrer Tveit at Norge er dominert av pro-sionistiske politikere både på venstre og høyre side. Han viser til at Norge har økt sin handel og investeringer i Israel med 20 prosent siden 2017, og at staten fortsetter å selge våpen til Israel og uttaler seg utydelig og svakt på internasjonale diplomatiske arenaer. Tveit viser for eksempel at Norge var med på å undergrave Oslo-avtalen ved å aldri kritisere Israels bosettingspolitikk eller angrep på sivile etter 1993. Det kommer tydelig frem at Israel driver et folkemord i Palestina, og at det er et folkemord norske politikere ikke er interessert å handle imot, slik at de fortsetter å støtte en tostatsløsning, som er som å piske en død hest. Derfor taler Tveit tydelig for BDS mot Israel og oppfordrer norske borgere til å delta i den fredelige motstanden for å bryte ned apartheidstaten.

For at vår nakba skal ta slutt, må strukturene som har ledet oss dit, også ta slutt. Poenget er ikke å erstatte én befolkning med en annen. Utsikten for et fritt Palestina er ikke å erstatte kolonialister og rasister med et annet folk, men å seire over kolonialisme og rasisme hvor vi enn finner det. For å nå målet må vi overvinne segregeringen og bygge opp en felles frigjøringskamp for både kristne, muslimer og jøder. Kampen står mot brutalisering og for fred, naboskap og en felles fremtid. Ingen tostatsløsning fører oss dit.

I motsetning til Israels politiske prosjekt var ikke Palestina et land som skilte mellom sine borgere eller diskriminerte folk for religiøs eller etnisk tilhørighet. Et frigjort Palestina er et politisk prosjekt som har rom til alle sine borgere – muslimer, kristne og jøder – der de har like rettigheter og blir behandlet likt både politisk, rettslig og sosialt. Men jeg er redd det skal mye til før jøder som identifiserer seg med Israel, vil støtte en slik kamp. Tveit forteller oss at nær 97 prosent av de jødiske innbyggerne i Israel støttet 2014-krigen mot Gaza. En spørreundersøkelse fra universitetet i Tel Aviv viser at 87 prosent av israelske jøder støtter den pågående krigen, og 57 prosent mener at volden israelske militære utførte de første ukene, ikke var nok. Vi trenger de israelske jødene på vår side, men om denne krigen viser hvor stor den antisionistiske bevegelsen er blant jøder i USA og England, ser vi også hvor liten den er i Israel.

«Gaza er Palestinas metropol, det bankende hjerte.» Slik skriver den egyptiske politiske fangen Alaa Abdel Fattah i You Have Not Yet Been Defeated. Abdel Fattah angrer på å ikke ha rømt fra Abdel Fattah al-Sisis tyranniske torturfengsel til Gaza. Jeg leser hans essay «Palestine on my mind» på nytt: «Hvis jeg var fri i Gaza i stedet for innelåst i Kairo, ville jeg lest bøker, lekt med barn, kost meg i selskap med kvinner, gått på stranden, jobbet og tjent til livets opphold. Jeg ville undervist og lært. Jeg ville leve og være i live i dette øyeblikket […] jeg angrer på at jeg ikke rømte til Gaza» (min oversettelse). Jeg lurer på om nyhetene om folkemord har nådd ham og de seksti tusen politiske fangene som sulter i egyptiske fengsler. Han forsto at Gaza kjemper for rettighetene til alle palestinere og alle arabere. Å bryte ned staten Israel betyr også å bryte ned autoritære regimer i hele det arabiske området, fra Marokko til Syria. Det betyr også å bryte den vestlige koloniale makten og skyve Europas grenser tilbake til den geografiske realiteten. Det betyr å skape en ny palestinsk borger, hvis religiøse og etniske tilhørighet ikke bestemmer vedkommendes politiske rettigheter. Frem til Palestina er befridd, spør jeg meg hvordan palestinere kan finne veien frem til å leve sammen med israelere etter dette folkemordet. Som akademiker og poet Refaat al-Areer, som nylig ble drept med hele sin familie, skriver i artikkelen «Gaza Writes Back: Narrating Palestine»: «Noen ganger tror jeg at vi en dag kan finne plass i hjertet til å tilgi israelske ledere (når blant annet okkupasjonen opphører, apartheid avskaffes, rettferdighet råder, like rettigheter er garantert for alle, flyktninger kommer tilbake og erstatninger blir gitt), men jeg tror ikke vi noen gang vil tilgi dem for ikke å la barna våre leve et normalt liv» (min oversettelse).