Forbindelsene til fortiden filtreres gjennom både fornuft og følelser. Jeg kan føle nærhet til mennesker som har levd før meg, og jeg har et ønske om å forstå hvordan mitt liv er formet av stiene som de har tråkket opp. Jeg liker å tro at det ikke handler så mye om selvopptatthet som om et allmennmenneskelig behov for å høre til, å føle seg hjemme blant andre mennesker i rekker som slynger seg på kryss og tvers bakover i tid.
Fornemmelsen av gjenkjennelse kan oppstå på uventede steder. Like fullt tror jeg at det er nedfelt noen seige forventninger til hva historie handler om, som kan blokkere for deler av utsikten til å finne seg selv i fortiden. Hva er de umiddelbare bildene som dukker opp når vi tenker på historie? Spørsmålet slo meg da jeg forleden gikk inn på Norli for å hente en bok jeg hadde bestilt. På veien inn kikket jeg raskt på bøkene som vendte mot meg under skiltet «Historie». Vanligvis ville jeg ha bladd litt i titlene som vekket min nysgjerrighet, eller som jeg følte at burde gjøre det, men nå ble jeg stående og se på helheten i den lille utstillingen.
På de mest prominente plassene tronet tre bøker: en om Hitler, en om motstanden under krigen, og midt i mellom dem Finn Olstads nye norgeshistorie, Den store forsoningen. På bordet rett under dem lå en rekke andre krigsbøker og en annen norgeshistorie, denne med den iøynefallende tittelen I Stalins skygge. I tillegg var det en bok om mellomkrigstiden, foruten tre bøker om samisk historie og to om Romerriket. For øvrig var alle bøkene med unntak av én (Cathrine Baglos På ville veger?, om utstillingene av samer) skrevet av menn. Som vitenskapelig metode er et slikt tilfeldig øyeblikksbilde lite verd. Men det som slo meg, var ikke at det var noe spesielt ved denne utstillingen, snarere tvert imot: Med et positivt unntak for bøkene om samene, var det lite ved den som brøt med det populære bildet jeg vil forvente å se av hva historie handler om.
Få vil bestride at krigen er et viktig historisk tema, eller at norgeshistorien stadig både bør og kan skrives om. Selv om generasjonene som opplevde krigen er i ferd med å falle fra, er det liten tvil om at sporene preger både samfunn og familier. Store følelser settes fortsatt i spill, der man kan fornemme alt fra sinne i kollisjonen mellom ulike tolkninger av krigshistorien til sorg og empati i møtet med ofrene for fortidens uhyrligheter. Moderne verker om norgeshistorien appellerer nok i mindre grad til følelseslivet, men hjelper oss å forstå viktige elementer i grunnmuren for våre liv.
Når jeg tenker på hva det kan bety å finne seg selv i historien, utfyller den følelsesmessige nærheten og den analytiske forståelsen hverandre. Men det finnes også en tredje faktor som spiller inn, nemlig hvilke temaer og liv vi tenker på som historiske. Storpolitikk og samfunnsinstitusjoner utgjør et rammeverk som i gitte situasjoner presser seg nærmere på enn i andre, men i stadig sterkere grad opplever jeg at det er den nære hverdagen som opptar meg. Her hører hele registeret av følelser hjemme, i og mellom mennesker. I hverdagslivet møtes natur og kultur, her finnes det sjelelige og kroppen med alle sine behov. Alt dette har også en fortid, og det er den jeg lurer på om noen ganger kan overskygges av de populære bildene av hva historien dreier seg om. Og, med mindre man ser på fortidens menn som prototyper for dagens kvinner, tror jeg ikke det er til å komme forbi at det – fortsatt – er vanskeligere å finne seg selv i historien om man er født kvinne.
Er det mer historisk å krige enn å føde?
Simone de Beauvoir så på historien som et redskap i patriarkatets tjeneste. Slik hun forklarte det i Det annet kjønn, var hele fortidens historie skapt av menn, og det ga dem en prestisje som kvinnene manglet.1 Mannen som bygger en demning, en skyskraper, en atomreaktor – det er en historisk aktør for de Beauvoir. Han skaper noe nytt, mens kvinnene bare opprettholder livet i sin alminnelighet. Ja, hun så det som en forbannelse for kvinnene at de hadde vært utestengt fra mannens krigertokter og dermed gått glipp av muligheten til å overskride den rene gjentakelsen. Merkelig nok omtaler hun ikke det å føde et barn som å skape noe nytt, langt mindre den rutinemessige omsorgen for andre eller husarbeidet.
Om bare krig og gigantomane byggverk blir for sann historie å regne, er det ikke til å undres over at kvinnelivene forsvinner ut. Slik vil Hitler og Stalin sikre seg en vedvarende historisk interesse i kraft av sine ødeleggelser, mens alle som har skapt og vedlikeholdt livet blir redusert til en anonym masse. I denne sammenheng er det neppe uvesentlig at Det annet kjønn kom ut like etter den andre verdenskrigens slutt. Også historikerne skulle i mange år fremover vie sin oppmerksomhet til krigenes årsaker og forløp, og til de ansvarlige menns gjerninger og ugjerninger. Verdenskrigen bidro kort sagt til å forsterke synet på at historien handler om konger og slag, skriver den britiske historikeren Richard J. Evans. Han setter det hele inn i en større tradisjon der historie har blitt forstått som fortidens politikk, en tradisjon han fant levende i beste velgående utpå 1990-tallet.2
Bildet av historien som fortellinger om krig og om de store menns gjøren og laden har imidlertid blitt satt under økende press fra 1960-tallet av. Den britiske arbeiderhistorikeren E.P. Thompson ble toneangivende i dette opprøret da han i 1963 erklærte at historien til de mange alminnelige menneskene i et samfunn måtte reddes fra ettertidens enorme nedlatenhet.3 Sosialhistorien var med på å bane vei for kvinnehistorien, og i Norge viste pioneren Ida Blom at nettopp et tema som fødsler selvsagt er historisk.4 Kvinnehistorikerne har åpnet for at flere kan kjenne seg igjen i fortiden, og her må det i rettferdighetens navn tas med at et slikt utvidet syn på hva og hvem som hører hjemme i historien, også praktiseres av mannlige historikere som nettopp Finn Olstad.
Å finne kroppen i historien
Da Ida Blom begynte å studere fødselshistorien, fant hun lite å bygge på fra tidligere historikere. Derimot oppdaget hun at etnologene hadde vært der før henne.5 Det tror jeg kan overføres til flere områder. Om jeg skal drive litt faglig selvpisking, frykter jeg av og til at historikerne har blikket så fast rettet mot det store og dramatiske at vi overser mye av det rutinemessige livet som utspiller seg i hverdagen. For å se hvordan også dette hører hjemme i historien, har vi en del å lære fra etnologene og antropologene.6
I boken På høye hæler i Amerika. Unge Agder-kvinner i etterkrigsårenes New York viser Siv Ringdal hvordan en etnolog kan få frem dette nære i historien. Hun har intervjuet kvinner som reiste fra sørlandspietisme og vareknapphet til et New York i fullt etterkrigsflor, og fletter deres livshistorier inn i en større historisk kontekst (og ja, her trekker hun veksler også på historikerne).
Ringdal går helt inn til de kroppslige erfaringene av hvordan tilpasningen til en ny kultur artet seg. De pietistiske normene om at dans, alkohol og kino var syndig, gjaldt begge kjønn, men Ringdal vier særlig oppmerksomhet til begrensningene som spesifikt hadde rettet seg mot kvinnene i sørlandssamfunnet. Kosmetikk var en synd, bukser omstridt, og et kontrollert hår (som i bokens rike billedmateriale illustreres med et fotografi av den stramme «pinserullen») ble sett på som et tegn på disiplinert seksualitet. I New York var det ganske annerledes. For å passe inn i den amerikanske kulturen lærte de unge agderkvinnene å sminke seg, de fikk moderne frisyrer og ble drevne i å shoppe klær som passet til både dans og arbeid. Ja, Ringdal går tett inn på hvordan kvinnene omskapte kroppene sine for å tilpasse seg idealer om en hvit, slank og renslig feminitet gjennom alt fra barbering av kroppshår til bruk av deodorant.
Jeg tror ikke at det er nødvendig å ha vokst opp i bibelbeltet for å finne seg selv i historien som Ringdal formidler. Amerikafarerne hun har valgt seg ut, fungerer som en skarp linse rettet mot temaer som jeg tror at mange kan kjenne seg igjen i: alle avveiningene av hva som er riktig og viktig for å passe inn, og omvendt, hvordan selvbevisstheten kan blusse opp i møtet med en mer velstriglet flokk. Gjennom så konkret å vise hvordan de kroppslige erfaringene av å være kvinne i verden formes av kultur, og hvordan den igjen formes av tid og sted, minner Ringdal oss om at den private sfæren ikke befinner seg utenfor historien.
Å grave fortiden opp
«Fortiden bør […] hvordan den enn var, graves femten meter ned i jorda for å råtne der.»7 Det er formaningen Tara Westover får fra sin mor når hun prøver å finne ut av sin egen historie. Heldigvis tar ikke Tara Westover morens råd til følge, men skriver i stedet ut historien om sitt liv i boken som Hilde Stubhaug nå har oversatt til norsk under tittelen Noe tapt og noe vunnet.
Man kan forstå hvorfor moren ikke ønsker at datteren skal grave i familiens indre liv, for her er det en ytterst skjør hinne som holder smerte og galskap fra å boble til overflaten. Familien Westover kan også spore sin historie tilbake til en norsk utvandrerkvinne, men hun reiste til USA for å følge et religiøst kall. Hennes vei ledet ikke frem til et frigjort New York, men til et mormonersamfunn i en isolert fjellbygd i Idaho. Tara Westover vokser opp i dette avsondrete universet i overgangen mellom 1900- og 2000-tallet, tyrannisert av en voldelig storebror og med en far som synes fanget i et vanvidd av konspirasjonsteorier og religiøs fatalisme.
I selvbiografien forteller Tara Westover om to foreldre som i frykten for myndighetene holdt barna utenfor hele skolesystemet. Som 16-åring klarer hun imidlertid å komme seg inn på et college i Utah og får gradvis innsyn i en verden hun har levd ganske avskåret fra. Hun kommer til colleget med en ambisjon om å studere musikk for en dag å kunne dirigere kirkekoret. Det lot seg forene med hennes forståelse av hva som passet seg for en kvinne. Men studiene vekker hennes interesse – ja hennes kjærlighet – for et ganske annet fag, nemlig historie.
Historie hadde for Tara Westover stått for noe som ikke lot seg forene med det kvinnelige. Hun fant det merkelig at foreleseren oppfordret studentene til å tenke over hvem historikeren er, for hun så for seg at det var en selvsagt autoritet som hennes far, «mer profet enn mann, med visjoner om fortiden som, akkurat som de om framtiden, ikke kunne stilles spørsmål ved, eller engang forbedres»8. Den gryende forståelsen av at historien kunne fortelles fra ulike perspektiver, og at både kjente historikere og hennes egen far kunne ta feil, gir henne håp om at hun kan bygge seg en selvstendig grunn å stå på. Grunnen blir stadig fastere etter at hun kommer seg videre til Cambridge og for første gang får høre feminisme omtalt som noe annet enn et skjellsord. Hun begynner å lese bøkene det snakkes om, fra Simone de Beauvoir og utover i feminismens andre bølge. De blir for sjokkerende for henne – hun beskriver hvordan hun aldri har sett ordet «vagina» på trykk før – så hun legger dem raskt vekk og søker seg heller bakover til de tidlige feministene. Hos Mary Wollstonecraft og John Stuart Mill finner hun et vokabular for ubehaget hun hadde kjent på helt siden hun som barn forsto at det å være født jente innebar at hun kunne vente seg en annen skjebne enn sine brødre. Derfra beveger hun seg inn mot bakteppet for sin egen familiehistorie – mormonerbevegelsens idéunivers – og går ut av universitetet med en doktorgrad.
Noe tapt og noe vunnet kan leses på flere måter, som en beretning om å lykkes mot alle odds, en beretning om religiøs fanatisme og om familievold. Jeg leser den altså som et vitnesbyrd om hva historiefaget kan bety for å finne seg selv. Gjennom å forstå at historie er et fag som rommer muligheten for uenigheter, tolkninger og feil, går det gradvis opp for Westover at hun kan ha noe eget å komme med. Innsikten i at historien ikke er definert en gang for alle av hennes far eller andre menn med autoritet, men at hun kan bruke seg selv og de redskapene hun erverver seg til å grave frem det moren helst så råtne under jorden, blir avgjørende for at hun makter å holde fast ved sin versjon av familiehistorien. Slik kommer også historiefagets slektskap med psykoanalysen til syne. Begge søker å grave frem snarere enn å grave ned, i tiltro til at det å forstå hvor vi kommer fra, kan hjelpe oss til å forstå hvem vi er.
Ut av skyggene
Jeg stusset først litt over oversettelsen av tittelen på Tara Westovers bok, som på originalspråket ganske enkelt heter Educated. Så leser jeg Shazia Majids Ut av skyggene. Den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner, og brått dukker uttrykket «noe tapt og noe vunnet» opp, uttalt av en helt annen kvinne. Majid skriver om en samtale hun har med sin mor, som tilhører den første generasjonen kvinner som innvandret til Norge fra Pakistan på 1970-tallet. Når moren til Shazia Majid ser tilbake på livet sitt, gråter hun og sier: «Vi tapte noe, vi fikk noe.»9 Da slår det meg at den norske tittelen på Tara Westovers bok er god, for den fanger inn det som kanskje er en mer allmenn erfaring for kvinner som har brutt opp og skapt seg nye liv. Det er ikke resignasjon, men en erkjennelse av at overgangen fra en verden til en annen er en kamp, som i samme bevegelse medfører både tap og gevinst. Om man skal se riktig stort på det, kan man kanskje si at «noe tapt og noe vunnet» fanger inn en moderne livserfaring, som krystalliseres i livet til kvinnene som fysisk har forflyttet seg fra et samfunn til et annet.
Shazia Majids mor hadde tapt hverdagen med en stor familie i Pakistan, men vunnet muligheten til å skape et godt liv for sine døtre. Hos henne finnes ingen frykt for det offentlige skolevesenet, tvert imot beskriver Shazia Majid sin mor som en kvinne med urokkelig tro på verdien av utdannelse. Majid skriver om de pakistanske mødrenes kamp for døtrenes utdannelse som en motstandskamp mot det kvinneundertrykkende systemet de selv hadde vokst opp i. I likhet med mange andre av disse døtrene griper Majid mulighetene med begge hender og bruker utdannelsen til å skaffe seg jobb som journalist i VG. Her skriver hun en sak om hvordan moren trosset ektemannens planer og reiste hjem med døtrene til Norge etter et lengre opphold i Pakistan. Igjen fremstår moren til Shazia Majid som svært forskjellig fra moren til Tara Westover. I Majids beretning finnes ingen formaninger om å la fortiden råtne under jorden, tvert imot opplever hun morens reaksjon som en omfavnelse etter at hun offentlig har gløttet på døren til familiehistorien.
Nå må det sies at den nære familiehistorien som kommer frem i Majids bok, ikke inneholder slik smerte og galskap som Westover beretter om. Like fullt uttrykker Shazia Majid et behov for å kunne finne seg selv i historien. Slik hun beskriver det, handler det om å fylle et tomrom i seg selv, et behov for å finne en begynnelse og en forankring. Hun føler på savnet etter å kunne drive slektsforskning og kunne ønske at det fantes et pakistansk arkivverk på linje med det norske. Det er som kvinne at hun ønsker å forstå sin fortid, hun jakter på et større bilde av morens liv, men sporene etter de første innvandrerne i norske pressearkiv vitner om det samme gamle: «Først lager menn historien, så skriver andre menn den ned.»10
Når Shazia Majid klarer å nøste opp innvandrerkvinnenes historie fra ulike sett med andre kilder, antar det formen av et tydelig feministisk prosjekt. I likhet med Westover opplever Majid hvordan 1800-tallets feminister taler til henne, med Camilla Collett som en spesielt nær stemme. Majid erklærer at hun ønsker å vise minoritetskvinnene i Norge at de har en felles historie, samtidig som hun viser hvordan den hører hjemme i den lange historien om kampen mot patriarkatet. I alt dette faller hun ikke for fristelsen til å avskrive noen livserfaringer som mindre historiske enn andre. Selv om Majid ikke nøler med å beskrive det pakistanske samfunnet som patriarkalsk, advarer hun mot faren for å redusere kvinnene innenfor rammene av et slikt system til «endimensjonale ikke-mennesker uten følelser og historier»11.
Litt banalt kan man kanskje si at ved å finne seg selv i historien åpner Shazia Majid for at flere kan gjøre det samme – og det gjelder også utover rekkene av innvandreres døtre. Historien om innvandrerkvinnene og deres døtre er selvsagt en del av den større norgeshistorien, og Majid bidrar gjennom sitt kildearbeid og sine analyser til at vi bedre kan forstå vår nære fortid. Men hun skriver også om følelser i hele spekteret fra forelskelse til skam, og viser tydelig hvorfor dette inngår som en del av kvinners historie fra 1800-tallet til i dag.
Om de skriver om sitt eget eller om andres liv, under mer eller mindre dramatiske ytre omstendigheter, åpner Ringdal, Westover og Majid alle for at historien også handler om de helt nære erfaringene av å være et menneske i verden. Slik bidrar de hver på sitt vis til å utvide repertoaret for hva historie handler om, og hvorfor vi trenger den.
Noter
1 Simone de Beauvoir: Det annet kjønn. Pax Forlag, 2000, s. 40.
2 Richard J. Evans: In Defence ofHistory. Granta Books, 2018, s. 162.
3 Boken der E.P. Thompson kom med dette programutsagnet – en historiebok som fikk stor utbredelse blant britiske lesere – var The Making of the English Working Class. Victor Gollancz, 1963.
4 Ida Blom: «Den haarde dyst». Fødsler og fødselshjelp gjennom 150 år.J. W. Cappelens forlag, 1988.
5 «Den haarde dyst», s. 13. I tillegg til etnologene viser Blom til at legene har skrevet om fødsler og fødselshjelp.
6 Her tenker jeg for eksempel på Marianne Gullestad: Kitchentable Society. Universitetsforlaget, 1984 og Hilde Danielsen: Husmorhistorier. Norske husmødre om menn, barn og arbeid. Spartacusforlag, 2002. Og jeg er selvsagt ikke den første som har tenkt at historikerne har noe å lære av antropologene – den franske Annales-skolen har drevet med dette iallfall siden 1970-årene.
7 Tara Westover: Noe tapt og noe vunnet. Gyldendal, 2019, s. 359.
8 Noe tapt og noe vunnet, s. 356.
9 Shazia Majid: Ut av skyggene. Den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner. Aschehoug, 2019, s. 318.
10 Ut av skyggene, s. 124.
11 Ut av skyggene, s. 19.
Iselin Theien (f. 1974) er historiker og forfatter.
