Madman på årsmøte

Det er ingen ny tanke i menneskets politiske historie at enkelte mennesker, eller rettere sagt enkelte grupper av mennesker, ikke bør ha stemmerett, nei, snarere tvert imot. En gruppe som har gått fri fra slike eksklusjonstanker, er redaktørene. Men hvis man først skal frata en gruppe mennesker stemmeretten, er redaktører en nærliggende kandidat.

Sett fra redaktørens, det vil si mitt, eget ståsted, er stemmeretten selvsagt ettertraktet. Det er veldig fristende å stemme. Alle vil ha stemmerett, og enda mer vil vi ha penger, som gir langt mer innflytelse over nasjonens eller kommunens politiske retningsvalg enn en simpel stemme i valgurnen. Sjansen for at akkurat din stemme er utslagsgivende er så mikroskopisk at enhver med forstanden og regneferdighetene i behold vil spare seg for bryderiet og heller bruke sin tilmålte tid på å spise en bolle. Dette lærte jeg da jeg studerte samfunnsøkonomi; hvilket mysterium at folk stemmer ved valg, ikke minst på regnværsdager!

Men la gå, de gjør nå en gang det, og det blir på siden av saken. Det vi skal utforske, gjelder spesifikt redaktører og stemmeretten.

La oss se på en casestudie vi har for hånden. Jeg var på årsmøtet i utgiverorganisasjonen NFFO, et årsmøte som var beryktet allerede før det var klubbet i gang av en forfjamset ekstern møteleder som fikk et ubehagelig lynkurs i emnet kulturpersonligheter.

Det var mitt første årsmøte i foreningen. Jeg ble skuffet, men ikke overrasket, over at det ikke var noe som het «fremføring av ubenyttet stemmerett» for alle de årene jeg ikke har deltatt på møtet. Men som dobbeltmedlem i organisasjonen forventet jeg i alle fall å ha dobbeltstemme. Det hadde jeg ikke. Derimot viste det seg at man ved å ha gjort de nødvendige forberedelser kunne samle inn «fullmakter» fra andre medlemmer som ikke var til stede, og slik karre til seg flere stemmer. Disse stemmehamstrerne ble utrustet med røde stemmeskilt, som i seg selv kanskje innvarslet hvor dette var i ferd med å bære av sted.

Lettere resignert over at jeg ikke hadde noen makt i denne forsamlingen, inntok jeg den posisjon jeg egentlig hadde bestemt meg for på forhånd, etter å ha kuet mitt maktbegjær: Jeg skal ikke stemme på årsmøtet. Det er ikke forenlig med den redaksjonelle uavhengigheten fra utgiverorganisasjonen. Her må det inntas full nøytralitet. Prosa er NFFOs sveitsiske enklave.

Nøytraliteten ble utfordret allerede på første punkt på dagsordenen: Godkjenning av innkalling og dagsorden. Hva vil det si å forholde seg nøytralt til dette? Å la være å stemme over innkalling og dagsorden må anses som en slags protest mot noe, kanskje mot demokratiet overhodet. Jeg stemte for.

Valg av møteleder stemte jeg også for, i god tro om at dette var ukontroversielt. Møteledelsen skulle derimot vise seg å være svært kontroversiell i denne forsamling.

«I Fritt Ord kaller de NFFO for Nord-Korea», uttalte en delegat (heretter: kamerat) fra talerstolen tidlig i debatten. Ordet skulle derimot være fritt – ja, uregjerlig – under resten av møtet. Møtelederen hadde ikke nubbekjangs til å styre verken taletid, forretningsorden eller voteringsorden.

Møtets ubestridte høydepunkt var behandlingen av årsmeldingen. Det var sterke innvendinger mot både bilder og tekst, og de største innvendingene var mot den teksten som ikke sto. Årsmøtet ville ha mer sakprosa. Kunne virkelighetskontrakten være brutt i sakprosaforeningens beretning om seg selv? Meldingen ble i hvert fall sablet ned fra øst og vest, og fra første til og med syvende far i huset. En av disse, om lag femte far, vi jeg anslå, gikk på talerstolen og sa at han kom til å stemme mot denne årsmeldingen. En taus gjenklang spredte seg i rommet.

Mine sveitsiske illusjoner kollapset fullstendig. Ikke har jeg noen formue heller. Hvordan skal man forholde seg nøytralt i en slik situasjon? Jeg burde bare ha gått på dass, men dette var for spennende, rent journalistisk. Nei, nå gjør jeg meg for fin, det appellerte til mer nedrige tildragelser enn som så. Og jeg må si det som det er: I en slik forsamling kan enhver madman føle seg hjemme.

Mon tro om madwoman var til stede?

Jeg bestemte meg til sist for å stemme avholdende. Møtelederen trodde årsmeldingen var godkjent da stemmene mot var talt, for de utgjorde under halvparten av de stemmeberettigede, inkludert de røde flagg. Han hadde ikke regnet med alle oss forvirrede redaktører, sveitsere og annet, som ikke visste hva vi skulle gjøre. En kamerat som nok hadde deltatt i en og annen votering før, minnet om at det måtte kjøres en kontra – og sannelig falt ikke årsmeldingen med god margin.

Gjennom lunsjen hadde fedrene i huset fått samlet seg, og kom tilbake med et forslag om å godkjenne årsmeldingen likevel, med en tilføying om at den var mangelfull – et slags daddelvedtak mot det sittende styret.

Jeg tror jeg stemte for dette. Hvem vet. Kompasset var knust for lengst og alle normale møteprosedyrer gått av med pensjon.

Resten hadde sikkert vært verdt å rapportere om hvis ikke det hadde vært så antiklimatisk sammenlignet med debatten og voteringen om årsmeldingen. Jeg husker ikke hva jeg stemte i de resterende sakene, bare at det hele var hektisk og kaotisk, og at jeg kanskje presterte å bli siste person på talerstolen med et panikkartet sprang opp for å erklære – selvsagt mot forretningsordens gang: «Kamerat Lindholms forslag under forrige sak ble ikke votert over!»

Kamerat Lindholm, Vagant-redaktøren, hadde nemlig fremmet et forslag om å ta inn et punkt i handlingsplanen om å arbeide politisk for å øke støtteordningen for tidsskrifter. Det må Prosa-redaktøren selvsagt støtte. Hens rolle på årsmøtet må være å fremme tidsskriftenes sak og interesser. Det kan ikke være kontroversielt. Men i demokratiske anliggender er det ikke alltid så lett å utvise god rolleforståelse i praksis. Det ville være praktisk, om ikke annet, om redaktører ble fratatt stemmeretten. Langt viktigere er det uansett at alle andre galninger får beholde den.