Den politiske verden av i går

Det er få yrkesgrupper som utgir så mange bøker som politikere – og med så variabel kvalitet. Selv det å ha vært mannen til en statsminister, som Sindre Finnes, er god nok grunn til å utgi sine memoarer i Norge.

En del politikere klarer derimot kunsten å spenne en ideologisk himmel over den mer kompromisstyrte partipolitikken. Tidligere høyrepolitiker Torbjørn Røe Isaksen og Rødts Mímir Kristjánsson er gode eksempler på dette. De skriver bøker som bidrar til mer enn å vise hvorfor de selv hadde rett og alle andre tok feil.

SVs leder i perioden 2012–2023, Audun Lysbakken, er ikke så profilert som forfatter, men I alle dager. Min historie. Vår tid er faktisk hans femte bok. Når han i den ser tilbake på sin lange, tross alderen, politiske karriere, slår det meg at det kanskje ikke bare er hans tid, men en hel politisk æra som er over. I likhet med Røe Isaksen har SVs dyktige Snorre Valen forsvunnet til journalistikken. SVs finanspolitiker, Kari Elisabeth Kaski, skal som Lysbakken finne seg annet å gjøre fra i høst. KrFs tidligere partileder, Knut Arild Hareide, ga seg i 2021, og det er jo nærmest for sørgelig å ramse opp alle kvinnene Arbeiderpartiet har mistet de siste årene.

Er prisen å betale for å være politiker blitt for høy, kan man spørre seg. Medietrykket er hardere enn noensinne. Samtidig er Lysbakkens avgang lite dramatisk – han ga seg som SV-leder etter å ha nådd mange av målene han hadde satt seg.

Slik sett er Lysbakkens politiske karriere en suksesshistorie, med noen kriser som krydder. Dermed kunne I alle dager lett blitt en selvgod affære. Men det viser seg at Lysbakken har en selvkritisk sans altfor få politikere har, eller i hvert fall liker å vise frem.

Han styrer derimot unna minene som kan skade partiet hans mest. Alle årene som politisk aktiv blir behørig dekket – bortsett fra 2024, som Lysbakken så elegant hopper over at man nesten ikke legger merke til hvor lett han gjør det for seg selv. De interne stridighetene i dagens SV får seile sin egen sjø, mens han selv sitter igjen på land og ser seg tilbake.

Splittende identitetsfokus
Og ser man tilbake, slik Lysbakken gjør i boken, virker det som om det tidlige 2000-tallet var en tid da politikere omgikkes mer og likte hverandre bedre på tvers av partigrensene enn nå.
I 2008 fant for eksempel Lysbakken sammen med nettopp Røe Isaksen for å skrive en artikkel i Samtiden.¹ De problematiserte journalistenes rolle i det politiske spillet. Under overskriften «Kommentariatets diktatur» fastslo de:

Norsk politisk journalistikk er syk. Den er smittet av sportsjournalistikken, og lider av overflatiskhet og alvorlig mangel på relevans. Symptomene er flokkmentalitet, skandalerytteri og kommentatorvelde. Resultatet er at det politiske ordskiftet fordummes, og politikkens kraft svekkes.

Noen år senere skulle Lysbakken virkelig få kjenne pressens skandalehungrige bikkjer på kroppen, da han etter et et enormt medietrykk måtte gå av som statsråd i 2012 på grunn av en feilaktig utdeling til Jenteforsvaret, en organisasjon med nær tilknytning til SVs ungdomsparti.

Stakkars Bergen
Boken begynner selvfølgelig med Bergen. Nærmere bestemt Fisketorget, hvor den unge Lysbakken har kledd seg ut som EU-tilhenger for å fortelle folk hvorfor et ja vil være positivt for skipsrederstanden.

Det første kapittelet viser tydelig hvordan Lysbakken har strukturert teksten. Han begynner med å iscenesette en viktig hendelse, gjerne med store ord:

Det sies at mennesker som har unnsluppet døden, kan få et rush av lykke og energi i tiden etterpå. Litt sånn var det for SV i månedene som fulgte stortingsvalget i 2013.

Deretter får vi mer kontekst og Lysbakkens tanker rundt det hele. Det gjør at leseren blir dratt med på Lysbakkens reise, selv om grepet blir litt oppskriftsmessig i lengden. Da hjelper det at Lysbakken har en god, om ikke spesielt spenstig penn. Jeg må le når han allerede på side 20 prioriterer å bruke plass på sin bergenspatriotisme og konstaterer at «ubetydelige Kristiania ble valgt til hovedstad foran landets til da klart største og viktigste by. Etter det ble den lille administrasjonsplassen ved Oslofjorden omskapt til storby ved hjelp av systematisk statlig prioritering og investering».

Jeg trodde først det var en parodi, men Lysbakkens poeng er rett og slett at Bergen aldri har fått den plassen byen fortjener i Norge. Derfor markerer de gjerne sin annerledeshet. Ja vel. Når kjepphesten er parkert i stallen, blir boken mer interessant for resten av landet. Og Lysbakken har en hel del på hjertet.

Lysbakkens sobre, men effektive språk kommer meget godt til rette i kapittelet om rabalderet rundt støtten til Jenteforsvaret. Uten å bli for selvrettferdig, viser Lysbakken hvordan en ganske ubetydelig sak kan velte en minister når journalister jager i flokk.

Skandalerytteriet han kritiserte fire år tidligere, førte nå til hans avgang. Når man tenker på alt politikere ikke har trukket seg for siden den gang, er det nesten tragikomisk at Lysbakken måtte gå for å ha bevilget 154 000 kroner til et selvforsvarskurs for kvinner.

Man får en god forståelse for hvor massivt presset var, og hvor uutholdelig det kan bli å leve med. Mitt inntrykk av at pressen til tider misbruker sin makt i jakten på skandaler og overskrifter, blir bekreftet.

Kjærkommen selvkritikk og elegante stikk
Bokens, og kanskje Lysbakkens, sterkeste side, er selvkritikken. Han kaller sitt ja til bombingen av Libya sin største politiske feilvurdering noensinne. Det er en befrielse å lese noens uforbeholdne anger på eget standpunkt. Lysbakken viser den samme sympatiske evnen i møte med Norges pandemihåndtering. «Vi ble for lydige», fastslår han og peker på at grunnleggende menneskerettigheter ble satt til side under pandemien – ofte på svært tynt grunnlag. Hans konklusjon bør høyere opp i folks bevissthet:

I en tid hvor autoritære krefter er på frammarsj, må vi derfor tenke svært nøye gjennom hvordan vi beskytter menneskerettighetene og demokratiet i krisesituasjoner. Flere deler av det norske lovverket gir her et for dårlig vern.

Det er forståelig at Lysbakken ikke kommenterer de interne problemene i dagens SV, som også har eskalert etter at boken utkom. Men det hadde selvfølgelig gjort boken mer juicy om han var mer frittalende om dagens SV-profiler. Han legger derimot ikke skjul på at han mener Erik Solheim satte seg selv foran partiet i 2012, da Lysbakken måtte vrake ham som miljøvernminister. Det er også irritert mumling om at Heikki Holmås burde gitt seg tidligere i lederkampen i 2012.

Avisa Klassekampen får svært klar kritikk for sin dyrking av Senterpartiet i senere år:

Særlig Klassekampen behandlet Sp-lederen som om han kunne gå på vannet. Alt Senterpartiet gjorde, ble hyllet av venstresidens dagsavis, samtidig som partiet tok en høyresving.

Det er en velskrevet oppsummering av den paradoksale omfavnelsen avisen har gitt partiet. Lysbakken poengterer at Senterpartiet har drevet utstrakt identitetspolitikk og hevder at det er vanskeligere å bygge brede allianser i et slikt klima.

Selv peker han på at det store fokuset på identitetsmarkører splitter folk og skaper dypere skyttergraver. Han behandler identitetspolitikken som metode og retorisk virkemiddel i alle politikkens leire: «motsetninger knyttet til hvem man er, og hvordan man lever, er så mye mer ladet i dag enn for et par tiår siden.»

Lysbakkens kritikk av identitetspolitikk er interessant, og rammende, fordi han ikke fokuserer på enkeltsakene, men hvordan individfokuset ødelegger for bredere allianser i den økonomiske interessekampen, som han mener er viktigere.

Konstruktivt bidrag
Politiske selvbiografier fremstår som regel som kalkulerte bidrag til offentligheten. Politikere har et ettermæle, og som oftest et parti, å ta vare på. De virkelig avslørende bøkene må andre skrive.

I alle dager legger seg tett på begivenhetene og forsøker ikke å være noe ideologisk manifest. Den er Lysbakkens versjon av hans år i politikken, og han klarer å få med både kampsaker, lærdommer og lyskespark. At han siterer sine egne dagbøker, bidrar til å gi fortellingen autensitet. Alt i alt er det et ærlig og selvkritisk memoar som vil være en god kilde for ettertiden, om ikke noen ruvende bauta i norsk politisk tenkning.