Liberalisme på norsk

Fenomenet tenketanker er fortsatt ganske nytt i Norge. Civita under Kristin Clemets ledelse så ikke dagens lys før etter årtusenskiftet. Siden har det vokst frem et sjikt av selverklærte tenketanker eller «tankesmier» som Manifest, Agenda, Skaperkraft, Minotenk og Langsikt.

I Norge har utvikling av argumentasjon for ny politikk tradisjonelt foregått i regi av de politiske partiene og i organisasjonslivet – tenk på LO og NHO innenfor arbeidsliv, eller miljøorganisasjonene innenfor klima- og naturpolitikk. Politikkutredning foregår dessuten i forvaltningen, i en stor sektor av forskningsinstitutter, i offentlige utvalg, som Norges offentlige utredninger (NOU) og i stigende grad i konsulentselskaper.

Civita var først blant tankesmiene, og er størst, om ikke stor. I dag er det snakk om 13 årsverk, et årsbudsjett på under 20 millioner – og et formidabelt aktivitetsnivå. Civita er uten tvil den av smiene som har satt sterkest preg på norsk offentlighet de siste tiårene, selv om slikt er vanskelig å måle.

En del på venstresiden ser på Civita som den norske noden i et ytterliggående internasjonalt høyrenettverk for laissez-faire-kapitalisme og nedbygging av velferdsstaten.¹ De som selv sogner til tankesmien, beskriver derimot Civita som et relativt ukoordinert miljø av intellektuelle, idéinteresserte og politisk engasjerte med liberalt sinnelag.²

Civita ble stiftet i 2003, men markerte 20-årsjubileum i fjor og ga i den anledning ut boken Civita 20 år. Norges første og fremste tankesmie. Boken er skrevet av filosof Pål Mykkeltveit, som tidligere har skrevet Unge Høyres historie. Fremstillingen hans gir et mer sammensatt bilde – av en tankesmie som jobber utrettelig, også strategisk og taktisk, for borgerlig politikk, og som fra starten av har hatt som mål å utfordre et norsk tankelandskap preget av premisser lagt av venstresiden. Samtidig har Civita en moderat profil sammenlignet med høyretenketanker i mange andre land. I Civita er det den norske samfunnsmodellen, og reformer innenfor rammene av den, som gjelder. De som jobber der, får si og mene stort sett hva de vil, men er nok også enige om mye alt i utgangspunktet.

Mykkeltveit greier langt på vei å godgjøre denne mer nyanserte fortellingen. At Civita selvsagt ikke bare er en tilfeldig ansamling liberalere, men en organisasjon med et politisk og ideologisk prosjekt som ledelsen arbeider for å fremme, kommer frem konkret og i rikt monn gjennom de interne dokumentene han har pløyd igjennom, som rapporter til styret, strategidokumenter, og møtereferater. Hvor moderat tankesmien er, vil avhenge av øynene som ser, og Mykkeltveit viser at prosjektet antageligvis har blitt mer lillavelgerorientert etter hvert. Notatene og bøkene de har utgitt – om skatt, velferd, innvandring, klima, bistand og så videre – taler imidlertid for seg. Man kan være enig eller uenig, men synspunktene som kommer til syne, er sjelden mer radikale enn dem som garantert luftes rundt bordet i et gjennomsnittlig NOU-utvalg. Ideologisk sett var det nok noen mer libertarianske vyer i Civitas tidlige år. Men ser vi for eksempel på Civitas første fagråd, ledet av Eldbjørg Løver, Venstre-politiker og statsråd under Bondevik, finner vi samfunnsstøtter som Henrik Syse og Steinar Holden, så særlig rabiate var de nok heller ikke da.

Man kan lure på om en og annen strategisk overveielse har blitt gjort også når denne boken om smiens historie skulle utgis. I teksten på baksiden av boken fortelles det om «medarbeiderne» i Civita som «produserer meningsinnlegg og utredninger på løpende bånd», lar «sine stemmer bli hørt i både nye og gamle medier» og «skolerer nye generasjoner i selvstendig tenkning», og om et Civita som er «respektert» overalt og nyter «stor anerkjennelse». Man får en følelse av å ha tumlet inn på et lukket arrangement og tror det ikke et øyeblikk når det til slutt i baksideteksten heter at denne boken skal gå «bak festtalene».

At forfatteren selv skriver i forordet at det i og rundt Civita «ikke finnes noen konflikter å gripe fatt i», skaper heller ikke skyhøye forventninger. Leseren får dessuten ikke vite noe særlig om prosess og metode. Det går frem av notene at Mykkeltveit har intervjuet folk i og rundt Civita, og den ene og den andre i den indre krets takkes for «opplysninger». Har Mykkeltveit ikke hatt informanter utover Civita og omlandet? Hvem har han sparret med underveis? Det refereres til diverse dokumenter og korrespondanse – hva er offentlig tilgjengelig, hva er fra private arkiver? Har noen valgt ut hva forfatteren skulle få se?

Når slikt ikke bare sies rett ut, enkelt og greit, gir det er dårlig førsteinntrykk, og man minnes på at dette er et bestillingsverk. Alt i alt kommer Mykkeltveit likevel fra oppdraget på noenlunde anstendig vis. Han unngår store fakter og ordrike irettesettelser av Civita-kritikere. I stedet presenteres leseren for detaljert og som regel omhyggelig kildebelagt stoff om Civitas strategi, satsninger og medarbeidernes synspunkter. Dette fremstår nedpå og vederheftig, og mye er etterprøvbart. Kritiske utfall mot Civita som forfatteren mener er overspente, imøtegås lakonisk eller mellom linjene.

Mykkeltveit greier også å få en viss kritisk distanse til et miljø han ikke er en helt nøytral betrakter av. For eksempel får han godt frem motsigelser og endringer i Civita-stabens tilnærming til innvandrings- og integreringspolitikk. Han peker også på Civitas merkelig labre og selektive engasjement for nøytral næringspolitikk, og mer enn antyder at dette kan henge sammen med avhengigheten av statlig næringsstøtte blant Civitas støttespillere.

Noe av det mest interessante i boken er når vi får høre om Civitas forhistorie, forløperne, som Libertas og LIFO (Liberalt Forskningsinstitutt), og forholdet til Høyre og norsk næringsliv. I det minste i denne fasen – før Kristin Clemet ble daglig leder i 2006 – finnes det også konfliktstoff som Mykkeltveit ikke feier under teppet, men som en annen forfatter kanskje ville gjort mer ut av.

Det er også tankevekkende hvordan Civita, og Civitas forløpere, stadig må gå tiggergang i norsk næringsliv, ofte med begrenset suksess. Jeg skulle gjerne ha hørt mer om motviljen i en del kretser mot å finansiere en borgerlig tenketank. Er interessen for ideer og ideologi laber i næringslivet? Får man det som man vil uten å gå veien om notatserier og frokostseminarer? Er Civita likevel en kontroversiell aktør?

Forfatteren reiser ikke spørsmålet slik – men vi andre har vel av og til lurt på hva Civita hadde vært uten Clemet. Hennes lederskap, nettverk, synlighet og politiske teft må ha gjort en enorm forskjell. Men andre har nok vært viktige også. Mykkeltveit trekker frem bakspillere som økonomen Lars Peder Nordbakken, fagsjef Marius Doksheim og kommunikasjonssjef Therese Thomassen, som alle har vært tilknyttet Civita i årevis.

Dette er altså en jubileumsbok som gir oss noen nøkler til å forstå litt bedre hvem Civita er. Men vi skulle gjerne forstått mer. Generelt synes jeg forfatteren bruker for mye plass på for mange detaljer om diverse mindre vesentlige Civita-notater. Vi hadde trengt mer kontekst og en bredere referanseramme: I stort, hva har egentlig foregått i norsk politikkutvikling og utredningsvesen de siste par tiårene, og hvordan har Civita bidratt og plassert seg?

Ideologi og politisk filosofi vies bare overfladisk oppmerksomhet. Det er opplagt en variant av «borgerlig» liberalisme som avtegner seg i denne tankesmien, men hva er de nærmere kjennetegnene? Et sted å starte kunne være Nordbakkens kritiske arbeider om Friedrich Hayeks liberalisme og Civita-filosofen Lars Svendsens utgivelser om frihet og paternalisme.

Etter tjue år og vel så det er det på sin plass å gratulere Civita med alt som er gjort og oppnådd. Akkurat som det var vanskelig rett etter årtusenskiftet å se for seg hvor stor forskjell Civita skulle komme til å gjøre, er det i dag vrient å se for seg det norske ordskiftet uten Civita. I en mørk verden anno 2025 erklærer mange seg som tilhengere av liberale ideer og liberalt demokrati. I denne situasjonen må det være et problem for norsk venstreside at den over tid har latt en borgerlig tenketank få så stor definisjonsmakt over hva folk i Norge legger i det å være liberal. Civita på sin side har andre ting å stri med, særlig hvis Høyre er varig svekket og et slett ikke så liberalt Fremskrittsparti blir største parti i borgerlig blokk.