De konservatives valg

Noen ganger kommer det en politiker som gjennom sine evner endrer samfunnet. Trøsten for dem som ikke gjør det, er at de kan skrive selvbiografier som kan gi innblikk i politikken de ikke mestret. Politikeren er elsket og hatet, nær og fjern på samme tid, har muligheten til å endre liv og historiens gang, men vil altfor ofte begrenses av noe så forglemmelig som et stortingsflertall – eller dårlige presseoppslag. I et memoar kan politikeren dvele over disse begrensningene, og her finner vi en stor del av sjangerens verdi: Den kan gi oss en bedre forståelse av systemet som skal gjøre samfunnet godt for flest mulig. Mislykkede politikere og byråkrater kan skrive definerende bøker om systemet de var en del av – la meg bare minne om Machiavelli, Gogol og de Tocqueville.

At Sylvi Listhaug eller Erna Solberg skal ha skrevet bøker som vil leses og studeres om 200 år, er det nok ingen som forventer. Men kan Solbergs Veien videre. Nye løsninger for nye utfordringer (2022) og Listhaugs Der andre tier (2018) likevel fortelle oss noe om vår politiske samtid? Med en såkalt høyrebølge blant unge (særlig menn) har bøkene overraskende nok ny aktualitet som politiske opptegnelser eller manifester skrevet av statsministerkandidatene de samme blåskjortene kan stemme på til høsten.

Listhaugs og Solbergs bøker skiller seg grunnleggende fra hverandre. Der andre tier er gitt ut bare noen måneder etter det famøse Facebook-innlegget – «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet!» – som resulterte i hennes avgang som justisminister. Listhaug mener seg misforstått og ønsker at folk skal bli bedre kjent med hvem hun egentlig er. Erna Solbergs bok, derimot, er skrevet i et mellomvalgsår med et ønske om å vise fram hva en Høyre-ledet regjering vil gjøre hvis partiet vinner neste valg.

Det har skjedd store endringer i politikken siden bøkene ble skrevet. Som leser i dag vet jeg at Sylvi Listhaug har reist seg som en føniks fra asken og blitt partileder med sløyfe, perleøredobber og inkluderende tone. Sylvi i grilldress med sigg og kommentarer om imamsleiking glimrer med sitt fravær i 2025, men vi finner henne igjen i boka fra 2018. FrP flyr i skrivende stund høyt på målingene, og det er ikke utenkelig at hun kan bli partiets første statsminister.

Når det gjelder Erna Solberg, har både hennes egen popularitet og partiet Høyre dalt på meningsmålingene. I 2022 hadde Høyre drømmemålinger på godt over 30 prosent. Det farligste i politikken er imidlertid hendelser – events, dear boy – og det har hendt en del siden da.

Det er altså to mulige statsministre vi kan lese beretningene til. Hva vil de si oss? Hva mener de er gode samfunn for nordmenn å leve i, og hvordan skal de sikre det?

Bli kjent med Sylvi fra bygda
Der andre tier er oppsiktsvekkende tom for politikk. Det er bare to saker Listhaug vier ordentlig plass og interesse i boka: eldreomsorg og innvandring. Disse blandes ofte inn i hverandre, fordi innvandring i hennes syn truer det Norge hun mener eldre generasjoner har skapt. Det at hun er så opptatt av de eldre, gjør også at hun kan snakke om flere deler av livet og samfunnet, og leseren opplever derfor at man blir godt kjent med henne selv om boka har omtrent like mye substans som en marengs. Så er det også poenget: Det er Sylvi vi skal bli kjent med, hardtarbeidende, pliktoppfyllende Sylvi.

Beskrivelsen av egen oppvekst og hvordan de har gjort det på Sunnmøre i generasjoner er stadige referansepunkt i Listhaugs fortelling om et godt samfunn. Generasjonene bodde sammen og hjalp hverandre, og alle måtte bidra med det de kunne fra morgen til kveld. Dette er et godt narrativt grep, for insisteringen på der jeg kommer fra er en nøkkel til å forstå Listhaug slik hun ønsker å bli forstått. Sylvi er familiekjær, glad i bygda si, glad i å arbeide (blant annet absolutt elsker hun å vaske for en gammel onkel), og var svært glad i farmora som bodde «på loftet». Politisk oversettes dette til tradisjonelle familieverdier, «at Norge skal være Norge» og eldreomsorg.

Listhaug mener kritikerne hennes tillegger henne helt andre meninger og intensjoner enn hun har: «Selv om mange er enige i våre forslag, blir det eviglange debatter om ordbruk og retorikk.» Hun hevder å kalle «en spade for en spade», enkelt og greit. Men det er absolutt ikke riktig. Listhaug er en retorikkens mester og vet å bruke språket til sin fordel. Hun skriver også om hvordan hun planlegger utspill og sjekker ordbruk og budskap med partifeller. Når man imidlertid skreller bort retorikken, det vil si alle metaforene, adjektivene og økeordene, er det forbausende lite politikk igjen.

Boka flommer over av paradokser og selvmotsigelser. Listhaug klager over hvor slemme kritikerne er med henne, men slår tilbake med ei slegge. VGs Hanne Skartveit er en «etterplaprer», Dagbladets Marie Simonsen er en «godhetsapostel» som «gjør seg dum», Hadia Tajik er «svært opptatt av sitt eget image og stiller ofte opp i regisserte fotoseanser«. Jonas Gahr Støre er hovedfienden og nevnes 45 ganger i løpet av bokas 250 sider. Hun kritiserer politikere som «aldri har hatt en ordentlig jobb», men selv har hun jobba i politikken i hele sitt yrkesaktive liv, med unntak av en kort periode på sykehjem da hun var rundt tjue og i First House fra 2012 til 2013.

Det Listhaug lykkes godt med, er å gi et innblikk i sitt verdenssyn og sine verdier, og hun og skyggeforfatter Lars Akerhaug skal ha skryt for den presise, ukompliserte prosaen som gjør boka lettlest og tilgjengelig. Det speiler Listhaugs muntlige stil og varemerke godt. To aspekter ved henne er verdt å merke seg: Det ene er hennes omtale av seg selv som konservativ, og det andre er hennes refleksjon rundt feminisme. «Når jeg kaller meg konservativ, handler det først og fremst om ikke å forandre for forandringens skyld, men å bevare det som har fungert bra», og hun skriver gjentatte ganger om en «konservativ ryggmargsrefleks». Når det gjelder likestilling beskriver hun seg som «gjennomsyret av liberalisme». «Hvis feminismen betydde like muligheter og ingen særbehandling basert på kjønn, hadde jeg kalt meg feminist», skriver hun i kapittelet «Vi må knuse glasstaket selv», og anerkjenner med det en klassisk, liberal definisjon av feminisme.

Veien videre på stedet hvil
Noen liknende erklæring om egen ideologi kommer ikke Erna Solberg med i sin andre bok, Veien videre. Tvert imot skriver hun at «de store ideologiske festtalene ikke ligger for meg», og begrunner partitilhørigheten sin med «at jeg oppfattet at en verdikonservativ tilnærming til politikk stemte overens med mitt verdisett og syn på hvordan vi kan gjøre samfunnet bedre». Disse sitatene gir et godt grep om språket og tonen i hele boka. De vitner også om at Solberg er en mye mer utydelig skikkelse enn Listhaug (noe bildene av henne på bokomslaget støtter opp under) . Hun har vært statsminister i åtte år, likevel er det neppe mange som føler at de kjenner Erna. Hun er en representant for det jeg frykter er en utdøende rase: den upersonlige, saklige, ansvarlige politikeren, hun som er interessert i politikk, samfunn og økonomi, men kanskje ikke mer karismatisk eller interessant enn gjennomsnittsmennesket. I en verden der verdensledere plutselig skal rope, har Erna, i likhet med sitt politiske forbilde Angela Merkel, den rolige og stødige, om enn ganske kjedelige, stemmen.

Denne stemmen preger de altfor lange 203 sidene av Veien videre. Tittelen er en lovende start: Den er tatt fra en bok av et av Ernas politiske forbilder, Sjur Lindebrække, det moderne Høyres far, som Francis Sejersted har kalt ham. Flere politiske forbilder eller ideologiske refleksjoner får vi dessverre ikke, med unntak av enhver høyrepolitikers favoritt-sitat, Jo Benkows «Jeg velger Høyre fordi det er det partiet som i størst grad sikrer meg retten til å være annerledes». Det Sylvi Listhaugs bok manglet av praktisk politikk, gjør Veien videre mer enn opp for. Boka er delt opp i fire deler, som hver tar for seg forskjellige utfordringer vi står overfor i åra som kommer, og det Solberg mener er løsningen på dem.

Ett prinsipp går igjen i boka og løsningene den foreslår, og det er frihet – frihet fra statlig overstyring og frihet til å kunne prøve ut nye løsninger. Dette er ordentlig Høyre-politikk slik den har sett ut de siste tiårene og den type prat som får medlemmene til å klappe begeistret i hendene. Troen på at individuell frihet vil legge til rette for innovasjon og verdiskaping går som en rød tråd gjennom boka, helt til siste setning: «En god politikk for Norge fremover er en politikk som slipper skaperkraften til overalt hvor den kan gjøre nytte for seg.»

Samtidig fører dette overordnede prinsippet til at de konkrete løsningene uteblir. Ofte er svaret at en løsning vil springe ut av kreativitet i norske kommuner og bedrifter – bare de blir kvitt statlig overformynderi.

For all del – jeg har stor tro på at det kan være lurt å la forskjellige hoder komme opp med løsninger. Problemet i boka er at det blir for mye av det samme gamle; den er i det hele tatt en gjenkjennelig oppsummering av Høyres kjernesaker: offentlig-privat samarbeid, valgfrihet i velferden, eierskap og næringsliv, ofte oppsummert med kommentarer som slår fast det åpenbare, som «Den beste eieren av en bedrift er den som kan drive den best».

Utfordringene som beskrives, passer godt inn i Høyres kjernesaker. Samtidig er vår tids aller største trussel, klimakrisen, viet fire sider i boka. Det er en alvorlig mangel når ei bok om hvordan man skal løse framtidas utfordringer, ikke har noen nye tanker om (eller interesse for) hvordan vi kan møte denne eksistensielle trusselen.

Politikken Erna Solberg forfekter ved å ikke komme med ny politikk, kan kanskje fremstå som erkekonservativ. Hun vil på ingen måte forhaste seg for å bevege verden videre. Men det er på ingen måter konservativt å ikke forandre det som ikke fungerer. Som Edmund Burke sier i Reflections on the Revolution in France (1790): «A state without the means of some change, is without the means for its own conservation.»¹ Forandre for å bevare, sier vi på en mer lettfattelig måte.

En konservativ klagesang
Det har en stund skylt en høyrebølge over unge mennesker, men etter mange meningsmålinger med solid borgerlig flertall er utfallet av høstens valg langt mer usikkert. En faktor det er verdt å dvele litt ved til slutt, er at det kan se ut som om politikken og oppmerksomheten rundt enkelte politikere kan gjøre at den konservative trenden snur. Etter Donald Trumps andre inntreden i Det hvite hus har han snudd verdensordenen på hodet, gjort fiender til venner og venner til fiender. I slutten av april gjorde Det Liberale partiet i Canada et brakvalg med en oppslutning på 43 prosent, en seier som ville vært utenkelig så sent som i januar. Da hadde De konservative en ledelse på over 20 prosent, før oppslutningen kollapset omtrent nøyaktig da Trump ble president, og De Liberale gjorde et tilsvarende hopp. Det skal riktignok sies at de konservative i Canada ligger lenger til høyre enn Høyre i Norge.

Kan konservative partier i flere land lide samme skjebne når såkalte «meningsfeller» setter i gang sin radikale politikk? Erna Solberg og Sylvi Listhaug står langt fra politikere som Trump, Orbán, Bolsonaro, Salvini og Le Pen, selv om Listhaug har mer til felles med disse når det gjelder stil og retorikk. Uansett er det en utfordring for konservative at de tillegges samme ideologi. Selvfølgelig vil politisk ideologi ha forskjellige utslag i forskjellige land. Likevel tror jeg vi bør utfordre begrepsbruken mer enn vi gjør i dag: Er disse politikerne og deres tilhengere egentlig konservative? Er Trump konservativ når han i løpet av uker river i filler en verdensorden det har tatt et århundre å bygge opp? Eller de mest siterte manfluencerne som vil sende halve arbeidsstyrken tilbake til kjøkkenet? Eller antisløse-helter som foreslår sparekutt som vil radikalt velte om på institusjonene våre? Tror de at de kan rive bort bjelkene i et hus, uten at huset vil falle sammen?

«The center cannot hold», sier mange i dag, med henvisning til et apokalyptisk dikt av William Yeats. I dette lyset eller mørket er det en oppmuntrende tanke at det reaksjonære tankegodset som får så mye oppmerksomhet for tiden, ikke finnes igjen i bøkene til høyresidens statsministerkandidater. Om det skulle bli borgerlig valgseier til høsten, er det kanskje nettopp dette kjedelige og relativt forutsigbare ved norsk høyreside som er grunnen til at de ikke ble dratt ned i populismens dragsug. Om det er Listhaug eller Solberg som blir statsminister ved en borgerlig valgseier, har ikke så mye å si. Det vesentlige forblir intakt.

For ordens skyld: Jeg jobbet en kort periode i 2020 som taleskriver i Høyres stortingsgruppe, der jeg blant annet skrev taler for daværende statsminister Erna Solberg.