Et utfordrende naboskap

Nylig ble kjempeverket om Norge og Russland gjennom 200 år avsluttet. Det består av to bind, hvert på omkring 700 sider med tospaltet tekst av norske og russiske forskere: Russland kommer nærmere. Norge og Russland 1814–1917 og Naboer i frykt og forventning. Norge og Russland 1917–2014. Utgivelsen er et bidrag til markeringen av 200-årsjubileet for Norges grunnlov. Den baserer seg ifølge forordet i stor grad på ny forskning.

Ingenting er bedre enn ny viten. Imidlertid bærer verket til tider preg av ennå å være grunnlagsmateriale for videre bearbeidelse. Detaljene, særlig hva angår diplomatiske, militære og politiske spørsmål i det 20. århundre, er overveldende i omfang – noe som kanskje delvis skyldes at de fleste artiklene har flere forfattere. Redaktørene har sydd bidragene sammen til en helhet.

Som både omfang og tidsspenn tilsier, er verket svært omfattende og dekker så forskjellige emner som norske og russiske ekteskapstradisjoner på 1800-tallet, Svalbard og delelinje-konflikten, Russlands angivelige håp om å få isfrie havner i nord, arktisk forskning, den kalde krigen og blokkpolitikken, fisk og olje i Barentshavet – for å nevne noen få av dem jeg i det følgende ikke behandler.

Utgangspunktet er kontakten i nordområdene og forbindelsen mellom Norge og Russland ved vår felles grense. Nordområdeproblematikken, som inkluderer samenes og kvenenes situasjon på begge sider av grensen, går som en rød tråd gjennom hele verket. Dette er et godt grep; det er et perspektiv som ofte mangler i fortellingen om Norge og Russland. Særlig har Norges og Russlands behandling av sine etniske minoriteter fått en grundig og betimelig presentasjon. Mens Norge oppfattet seg selv som en etnisk homogen nasjonalstat og følgelig – ikke minst for å demme opp for russisk innflytelse – søkte å fornorske sine minoriteter, var og er Russland et multietnisk imperium, og lot derfor de etniske minoritetene beholde språk og kultur, inntil Stalins ensrettende politikk på 1930-tallet.

MONGOLENES EROBRING

Samtidig har forfatterne alltid det større bildet for øye og ser utviklingen både i Norge og Russland, og forholdet dem imellom, i sammenheng med hendelser og begivenheter i den store verden. Det er selvsagt når det gjelder det 20. århundre, men har betydning også hva angår opphavet til kontakten i nord. Den ble påskyndet av mongolenes erobring av Russland. Da søkte mange russere nordover, dit mongolene aldri nådde. Forfatterne kan fortelle at fra omkring 1200 fulgte en tid med karelske og russiske handels- og plyndringsferder langs kysten av Nord-Norge. Når det derfor i festtaler sies at Norge og Russland aldri har vært i krig med hverandre, er det følgelig ikke helt sant – hvis man da går med på at «Norge» og «Russland» eksisterte på den tiden.

«Russland og Norge er bundet sammen i halen», kommenterer forfatterne. Jo lenger sør man kom på 1800-tallet, desto større avstand ble det, ikke bare mellom de to landenes territorier. Avstanden i kunnskapen om naboen økte også, eller rettere: Uvitenheten tiltok. Det er en av grunnene til at russerfrykten alltid har vært sterkere sør i Norge enn i nord.

Også kjennskapet til henholdsvis norsk og russisk språk har røtter i nord, med pomorhandelen. I utgangspunktet var det en byttehandel der fisk, skinn, korn og mel var de viktigste handelsvarene. Vi får vite at reve- og oterskinn, som russerne hadde byttet til seg fra samene mot mel og korn, ofte ble fraktet videre til Kina, der de ble utvekslet med andre, mer eksotiske varer: en betimelig påminnelse om at handel alltid har vært et globalt fenomen.

Pomorhandelen økte levestandarden i Nord-Norge. Forfatterne forteller at Hammerfest i 1801 var verdens minste by, med 77 innbyggere, men allerede i 1838 noterte den svenske fysikeren P.A. Siljeström, som deltok i en fransk ekspedisjon til Nord-Norge og Spitsbergen, at han i Hammerfest hørte så mange språk at han skulle tro han var i en stor handelsby: «Öfveralt hörde man om hvartannat Svenska, Norrska, Danska, Fransyska, Engelska, Tyska, Ryska, Finska och Lappska ljuda i öronen.» Men det var russenorsken som utgjorde det viktigste handelsspråket.

POMORHANDELEN

Dette pidgin-språket besto av omtrent like deler norske og russiske ord, omkring 14 prosent kom fra andre språk. Begge parter trodde de snakket norsk, henholdsvis russisk. I samtiden fant man språket så interessant at flere eksempler ble skrevet ned. Her er et utdrag fra en samtale gjengitt i 1891 i månedsmagasinet Nordlands Trompet:

Russeren: Strastvi! (God dag!) Nordmannen: Kak you snakka? (Hva sier du?) Russeren: Moja vil snakka paa tvoja. Moja vil kopum hos tvoja. (Jeg vil snakke med deg. Jeg vil kjøpe hos deg.) Nordmannen: Kak jou kopum? (Hva vil du kjøpe?) Russeren: Fisk kopum. Kak staait? (Jeg vil kjøpe fisk. Hva koster den?)

Snart oppsto behovet på begge sider av grensen for å lære det virkelige språket. «Det er hevet over tvil at pomorhandelen også ble en av drivkreftene bak etableringen av undervisning i ordentlig russisk i Norge, ja, av selve det norske russiskstudiet», heter det. Undervisningen i norsk startet da også tidlig i de russiske nordområdene, men ble først for alvor et tema på slutten av 1800-tallet. Spredte forsøk på å lære norsk ble tidlig i århundret satt i gang på den andre siden av grensen. Gjennom begge bindene kan vi følge utviklingen av russiskundervisningen fra dens spede begynnelse på midten av 1800-tallet til dagens universitetsfag. Kjennskapet til nabolandenes språk bidro i neste omgang til litterære oversettelser, som i sin tur kom til å få stor innflytelse på kulturen i så vel Norge som Russland. Særlig Dostojevskij hadde en posisjon blant det moderne gjennombruddets forfattere som nesten gjør ham kvalifisert til en plass i norsk litteraturhistorie; Ibsen og Hamsun fikk likeledes dyp innflytelse i Russland. Sistnevnte var på et tidspunkt så berømt og elsket der at han overveide å utgi bøkene sine bare i Russland.

Oversettervirksomheten, og følgelig kulturpåvirkningen, fortsatte gjennom sovjetepoken. Den er likeledes behørig dekket i verket. Men hva som i denne sammenhengen skjedde i det post-sovjetiske Russland, glimrer med sitt fravær, selv om antall oversatte bøker – både skjønnlitteratur og sakprosa – ble mangedoblet, i første rekke fra norsk til russisk. Erlend Loe har for eksempel fått den reneste kultstatus i Russland.

FRIDTJOF NANSEN

Politisk har Norge og Russland vært motpoler gjennom historien, men de har også hatt betydning for hverandre ved viktige veikryss – noe som utgjør en annen interessant linje i verket. Bak hendelsene som ledet opp mot 1814, sto den russiske tsaren: «Tsaren var fadderen til trestats-utviklingen Norge-Sverige-Finland», siterer forfatterne historikeren Øystein Rian. «I Norges hovedstad burde det stå en statue av tsar Aleksander 1.» Under unionstiden var Russland en garantist for Norges frihet: I tilfelle krig ville Sverige aldri ha kunnet stå imot stormakten i øst med et misfornøyd Norge i ryggen. Russland var videre det første landet som anerkjente det selvstendige Norge i 1905, riktignok bare vel en halv time før Belgia, men likevel. Interessant nok inneholdt det russiske hilsningstelegrammet en passus om at Russland anerkjente Norge «i hele dets territoriale integritet», hvilket kan leses som en fredsgaranti. Gjennom store deler av sovjetepoken inspirerte bolsjevikregimet norske radikale intellektuelle, men var også den trusselen som bidro til å konsolidere innenriks- og utenrikspolitikken i Norge.

Påvirkningen gikk også den andre veien. Det er grunner til å tro at Norges grunnlov bidro til å inspirere dekabristopprøret mot tsaren i 1825 – det første av flere opprør mot myndighetene frem til 1917. Mot slutten av 1800-tallet pekte liberale på Norge som forbilde og kritiserte på den måten tsaren indirekte. Da Russland i 1991 ble selvstendig, var Norge den første til å anerkjenne landet – som en takk for 1905.

Fridtjof Nansen er en stor helt i Russland. På grunn av hans hjelp under hungersnøden på begynnelsen av 1920-tallet ble portrettet hans hengt opp langs Moskvas hovedgate ved siden av Lenin, får vi vite. Nansen vies bred omtale i verket, det samme gjelder en rekke andre enkeltpersoner, som er presentert med knappe, men presise minibiografier. Grepet bryter opp en til tider tung tekst og gir beretningen et personlig preg og en egen dybde.

ASYMMETRISK

Tittelen på forskningsprosjektet som har avfødt verket, er «Det asymmetriske naboskap». Denne asymmetrien går ikke bare i Russlands favør. Visst er landet på alle måter stort, men når det gjelder enkelte elementer, er Norge større. Som forfatterne påpeker, har Norge en lang rettsstatstradisjon som Russland mangler. Etter Sovjetunionens sammenbrudd var det mange gode krefter i Norge som ønsket å bidra til at forholdet på dette området skulle bli mer symmetrisk: Russland skulle hjelpes inn i en moderne og demokratisk verden. Forfatterne vier bestrebelsene innen Barentssamarbeidet en grundig og velfortjent gjennomgang. Det ble «sett på som et rammeverk for utvikling av et levedyktig sivilsamfunn og beskyttelse av individuelle rettigheter og friheter», som de skriver. Der skulle et folk-til-folk-samarbeid utvikles.

Men i artikkelen om tiden etter 1991 omtales bare Barentssamarbeidet som eksempel på bestrebelsene for å hjelpe frem et sivilsamfunn i Russland. Det er ikke ett ord om for eksempel Helsingforskomiteens arbeid for menneskerettigheter. Og selv om miljøvern og atomavfall på Kolahalvøya er viet flere avsnitt, nevnes hverken Bellona eller bevegelsens medarbeider Aleksandr Nikitin, som på midten av 1990-tallet avslørte den manglende atomkraftsikkerheten. I 1996 ble han arrestert av FSB og anklaget for spionasje. Det oppsiktsvekkende er at han vant over FSB i rettsapparatet – vel en av de ytterst få som har klart det. Bragden antyder at Russland da tross alt var på vei mot en rettsstat.

Kapittelet er preget av en betenkelig tendens til å se samarbeid og utveksling landene imellom fra et statlig, offisielt perspektiv, noe som kan forklare mangelen på omtale av mer uoffisielle NGO-er. Men heller ikke Kriminalomsorgens samarbeid med Russland om reformer i fengselsvesenet er nevnt. I denne forbindelsen kunne de for øvrig også ha tatt med at den norske regjeringens jubileumsgave til St. Petersburg i anledning byens 300-årsjubileum i 2003 var en ny teatersal i Dostojevskij-museet. Gaven kom i stand gjennom Venneforeningen for Dostojevskijmuseet i St. Petersburg (hvor denne anmelder hadde en hånd på rattet). For å bringe et siste av svært mange mulige eksempler: Norge – også det i delvis offisiell sammenheng – medvirket mellom 1999 og 2009 aktivt til å etablere krisesentra for kvinner over hele Russland, institusjoner som det bokstavelig talt er skrikende behov for.

UTENLANDSKE AGENTER

I løpet av de siste årene har imidlertid de fleste av sivilsamfunnets grupper i Russland måttet legge ned virksomheten. Under Putin kan det virke som om myndighetene fører krig mot NGO-er. Dersom de mottar støtte fra utlandet, stemples de som «utenlandske agenter», noe som ofte tvinger dem til å gi opp. Det samme skjer om de anklages for å drive politisk virksomhet.

Slik er i skrivende stund klimaet for folk-til-folk-samarbeidet, som også Barentssamarbeidet skulle danne grunnlag for. Dette er en utvikling det også burde ha vært plass til en presentasjon av i verket. For «i et historisk perspektiv kan Putins kursendring betraktes som en tilbakevending til en hovedstrøm i Russlands forhold til omverdenen», som det avslutningsvis heter i Naboer i frykt og forventning: Russland er igjen i ferd med å isolere seg og skule mistenksomt mot Vesten.

Til tross for mine innvendinger nøler jeg ikke med å anbefale verket. Det inneholder et vell av opplysninger og egner seg både som oppslagsverk og historiebok.

«