Kreativ for livet

Etter å ha tatt doktorgraden på kvifor fuglespermceller er spiralforma, kasta Hanna Nyborg Støstad seg ut i arbeidet med å formidle kor spennande dyrelivet er, og i 2019 debuterte ho med boka Eventyrlig evolusjon. Hvorfor fisker klatrer i fosser og flaggermus gir blod (Kagge 2019). Håpet er at lesarane skal bli så engasjerte av lesinga at dei engasjerer seg i organisert naturvern. Støstad har like godt trykt ei liste over aktuelle organisasjonar i boka.

– Boka di viser at næringsvett kjem i svært mange former?
– Ja, ingen tvil om det! Dyr (og planter) tilpasser seg det miljøet de lever i, og de mulighetene som finnes. De dyrene som ikke får det til, dør rett og slett ut. Det er mange kreative løsninger i naturen – for eksempel pistolreka, en liten reke som kan knipse så høylytt med kloa si at smellet er høyere enn en pistol, og lydbølgen svimeslår små fisk som den deretter kan spise. Mange dyr samarbeider dessuten med hverandre, slik som pom-pom-krabben, som bærer en liten sjøanemone i hver klo. Anemonen har giftige nesleceller, så krabben bruker den til å beskytte seg selv og fange mat. Anemonen på sin side kan jo egentlig ikke bevege seg, men siden krabben bærer den rundt, kan den sluke i seg bitte små matbiter fra vannet. Vampyrflaggermusene drikker blod fra store dyr, og ofte kaster de opp blod for å gi til andre flaggermus som ikke fant noe å spise. Mottakeren husker hvem han fikk blod fra, og gir tilbake neste gang. Det er ganske fiffig.

– Du har doktorgrad i evolusjonsbiologi og har forska spesielt på åtferd hos fugl. Kva førte deg til den spesialiseringa?
– Ja, doktorgraden min handlet faktisk om fuglesperma. Fuglespermceller er nemlig spiralformede, og jeg forsket på hvorfor de er sånn. Svaret er at spiralcellene svømmer raskere enn runde celler. Det var litt tilfeldig at det ble akkurat det temaet, siden det dukket opp en stilling på UiO da, men jeg hadde studert fugler på både bachelor- og masternivå. De er jo så flotte og interessante dyr, og det beste av alt er at man kan se dem overalt, også hjemme i hagen. Men det viktigste for meg var egentlig å få lov til å forske på naturen, det er så mye spennende å finne ut av.

– Bak i boka har du ramsa opp organisasjonar som lesarane kan støtte eller engasjere seg i, så ønsket om å mobilisere til innsats er tydeleg. Trur du at ei slik bok når langt utover rekkjene av dei som alt er opptekne av naturvern?
– Jeg håper det, og jeg har fått tilbakemelding fra en del lesere som ikke vanligvis leser om naturen eller om dyr, og det er veldig hyggelig. Likevel tror jeg nok det er aller mest å hente hos dem som allerede liker naturen eller er glad i dyr, for eksempel de som går mye på tur i skog og mark eller driver med kjæledyr, men som ikke helt har tatt innover seg at vi må gjøre en innsats for å bevare alt det fantastiske mangfoldet der ute. Det er særlig dem jeg håper å engasjere litt mer. Det er utrolig mange i Norge – og i verden – i den målgruppa, heldigvis!

– Det står på omslaget av du har brei erfaring med populærvitskapleg formidling. Korleis har du jobba med det i arbeidet med denne boka?
– Det viktige er å formidle de gode historiene, og så få med vitenskapen uten at det blir for tungt å lese. Det aller meste går an å formidle ved hjelp av spennende eksempler og fortellinger, samt noen levende beskrivelser av selve forskningen som har blitt gjort. Bak enhver kjedelig statistikk gjemmer det seg en helt ekte person som har jobbet hardt for å finne ut av noe.

– Korleis har debutantopplevinga vore så langt?
– Det har vært kjempegøy! Det går selvfølgelig opp og ned, da. Noen ganger, etter en god omtale eller et vellykket foredrag, føler jeg meg som verdens beste forfatter. Andre ganger skjer det ingenting på ukesvis, og man begynner å tro at man er helt glemt. Så kommer det plutselig en forespørsel igjen, eller noen nye salgstall, og man får en ny opptur. Så det gjelder å ta vare på de gode dagene, men det er ingen tvil om at det alt i alt har vært en god opplevelse!