Mor og datter Hjorth vil bryte tabuer om kvinnehelse. Prosa har snakket med de to forfatterne.
I januar kom den kritikerroste boka Kul i brystet. Året vi ble syke, som Vigdis Hjorth og datteren Line Norman Hjorth har skrevet sammen. Der rekonstruerer de på hver sin kant hvordan det var å stå i to kreftforløp, både som syk og pårørende.
Line var den første som fikk diagnosen, våren 2023. Fem kuler hadde hun, og kreften var såpass alvorlig at hun måtte på cellegift. Da Vigdis noen måneder senere fikk en kreftdiagnose, slapp hun cellegift, men ikke opplevelsen av å være dødelig.
– Det kunstneriske perspektivet endrer seg med erfaringer man gjør seg i livet, sier Vigdis Hjorth til Prosa.
Krefterfaringen har satt henne i kontakt med noe hun kan bruke litterært:
– Det handler om å forstå egen sårbarhet og dødelighet. Det er som Susan Sontag sier: «Intet kan redde deg fra kroppen og forfallet». Men skriving og lesing kan virke forløsende. Hjelpe en med å forstå seg selv bedre.
Kreftkomedie?
Det var mens de begge var syke, at de fant ut at de skulle skrive bok sammen, forteller Line Hjorth da vi treffer henne en vårdag i København. Hun byr på kaffe og kjeks hjemme hos seg selv. En stund hadde hun en idé om å skrive en «kreftkomedie», det var jo allerede skrevet hyllemeter på hyllemeter med bøker om folk som «overlevde kreften». Line orket ikke slike klisjeer. Det stagget avmaktsfølelsen og virket «dulmende» å se det humoristiske i møtet med helsevesenet. Å notere som en skribent på jobb var bedre enn bare å være en pasient overgitt til systemet, skriver hun i boka.
Om skriveprosessen forteller hun videre:
– Jeg hadde samlet en del materiale, men det var først da mor ble syk og da hun sa at dette var en erfaring hun på en eller annen måte måtte forvalte, at vi fikk ideen om å skrive sammen, sier hun og fortsetter:
– Jeg tror det var da jeg begynte å tenke at greit, nå skal jeg skrive om dette på et mye mer direkte vis, ufiltrert. Vekk med den kreftkomedien da. Nå skal jeg skrive om hvordan dette egentlig har føltes.
Da beslutningen var tatt, skrev de hver for seg. Ikke på noe tidspunkt i skriveprosessen snakket de om manuset.
– Vi ville ikke gripe inn i hverandres skriving. Tekstene skulle være så rene som mulig, sier Line Hjorth videre.
Rekonstruksjonens dobbelte betydning
Vigdis har en litt annen fortelling om hvordan ideen til boka ble født. Det skal ha vært over en godmodig krangel foran peisen i huset hennes på Nesøya, hvor de en kveld pratet om sykdommen.
– Vi husket så forskjellig de tingene vi hadde vært med på sammen. Hva folk hadde sagt, replikker og sånn. Og det er jo interessant for språkmennesker, i det hele tatt å huske. «Du sa jo det.» «Nei!» Og da tenkte vi at dette burde vi jo skrive om, at det var interessant å få disse ulike versjonene av de samme hendelsene, sier hun.
Slik er dette intervjuet som et speil på selve boka: Mor og datter husker ting ulikt og fester seg ved ulike detaljer, men all erindring er narrativ rekonstruksjon av historiske hendelser, og slikt kan det bli bøker av.
Undertittelen «en rekonstruksjon» viser samtidig til den fysiske prosessen med å rekonstruere et bryst og en ny identitet. Det handler om proteser («de kunne settes sammen med brystvorter i ulike størrelser og farger, bløte og seige som ustekt kylling kunne de klistres direkte på huden over arret») og parykker («min ubrukte parykk med tykt, glatt og glinsende brunt hår gikk på rundgang, det føltes som karneval hver gang jeg tok den på, mitt eget hår har aldri vært verken tykt eller glatt»). Tonen er humoristisk, men også sår i beskrivelsene av forsøkene på å opprettholde sin personlighet i et system som utraderer individualitet fra det øyeblikket man blir kreftpasient i et pakkeforløp.
Lindrende skrivepraksis
Grunnlagsmaterialet deres var ulikt. Mens Line støttet seg på notatbøker, hadde Vigdis en svært god hukommelse.
– Til de møtene hvor du skal få vite så viktig informasjon om hvordan fremtiden vil bli, og hvor lang eventuelt fremtiden vil bli, de møtene der, der har man ørene på stilk, det blir sånn fotografisk. Jeg husker det jævlig godt enda. Hele stemningen i rommet, forteller Vigdis.
I tillegg var det utfordringen med å ikke ha medisinfaglig bakgrunn. Språket var fremmedgjørende, men viktig å forstå siden det handlet om liv og død.
– Det hadde vært annerledes hvis jeg var vant til et medisinsk vokabular. Men det er jeg jo ikke. Så jeg husker de tingene fordi legene og sykepleierne sier at «du må gjøre sånn og sånn». Du skal prøve å forstå det. Da blir du observant på en annen måte.
Line har den samme erfaringen, men opplevde også at skrivingen skapte trygghet.
– Det er utrolig fortrøstningsfullt å være til stede også med pennen i slike situasjoner. Kanskje særlig i en sånn situasjon hvor du føler deg ny og det er utrygt, og alt sammen er ukjent. Men akkurat det med å sitte og notere noen setninger i boka, det vet man hva er. Det kjenner man, forklarer hun.
Skrivingen skapte dessuten klarhet:
– På en eller annen måte renset den luften i mitt forvirrede hode. Hva er sykdom? Hva er barndom? Det var som om noe falt på plass da. Selve skrivingen i seg selv var jo lindrende. Det var som om jeg gjenbesøkte noen ting og at det å forvalte den erfaringen i skrift var lettende.
Rettferdighetsregnskap
Krefterfaringen ga også perspektivskifte, forteller Vigdis Hjorth.
– Det var jo et voldsomt skifte fra å ferdes i fine omgivelser i litterære sirkler til å bli pasient på Drammen sykehus. Der var det ustelte, skrøpelige, gamle mennesker med fulle bleier og unge kvinner som kom ut døra med ansikter som viste at de nettopp hadde fått en forferdelig beskjed. Man blir minnet om sin sårbarhet og aldringens herjinger, for å bruke en formulering fra Dag Solstad.
Også for Line var krefterfaringen radikal og kroppslig. Hun ønsket seg så inderlig å få håret tilbake: «Jeg vente meg aldri til det bleike ansiktet i speilet, ble stadig forskrekket da jeg i forbifarten øynet det nakne og tomme, som et etterlatt landskap, en stillferdig slagmark, en konstant påminnelse om sykdommen», skriver hun i boka.
Å få diagnosen var uvirkelig. Hun som verken var overvektig eller hadde spist usunt, men hadde holdt seg i form! Ung var hun også, bare 40 år. Og nå skulle hun altså sitte på venterom med gamle, skallede kvinner, noen av dem med høreapparat. «Var dette nå folka mine?» skriver hun i boka og erkjenner flaut at dette føltes «urettferdig».
Men ideen om at rettferdighet er et regnskap, der lykken står den flinke bi, sto for fall. Hun peker på samfunnstendenser som får oss til å tenke slik.
– Det er noe med hele vår tid nå, den tanken om optimering, hvis man har den pulsklokken og bare lever på en spesiell måte, så kan man leve lenge, eller så kan man slippe å havne i helsevesenet, sier Line Hjorth.
– Kanskje det hefter seg et slags stigma ved å ha kreft? Du er modig som i boka eksponerer de fordommene du har, at «det er de folka som skal få det, ikke sånne som meg».
– Jeg er jo imot den tankegangen som jeg innrømmer at jeg har. Men jeg tror dette rettferdighetsregnskapet er en utbredt kulturell forestilling som kan komme til uttrykk i hvordan vi bruker språk, i hele måten vi vurderer ting på, da.
Tabubelagt kvinnehelse
Ifølge Kreftregisteret er brystkreft den vanligste kreftformen blant kvinner. Det er langt fra den dødeligste kreftformen; de fleste pasientene overlever sykdommen i fem år eller mer. Samme år som mor og datter Hjorth fikk diagnosen, ble det registrert 4076 nye brystkrefttilfeller i Norge.
Selv om prognosene for overlevelse er gode hvis kreften oppdages tidlig og ikke sprer seg, kan den sette dype spor i et liv. Mange brystkreftpasienter forteller om tap av kontroll og kvinnelighet, og om dødsangst. Foruten å dokumentere de to kvinnenes ulike sykdomsprosesser er Kul i brystet. Året vi ble syke beretninger om de tabubelagte sidene ved kvinnehelse. Erfaringen med å få en aseksuell kropp. Om bivirkningene av kreftmedisin – tissetrengthet – som resulterer i at man står på Slependen senter og holder seg på tissen fordi man knapt klarer å holde seg. «Slike radikalt private fakta som burde gjøres komplett offentlige. Det er herved gjort», postulerer Vigdis Hjorth i boka og skriver seg slik inn i en feministisk litteraturtradisjon som gjerne flombelyser den skammen som ofte knyttes til kvinnekroppen.
– Skam er en effektiv undertrykkelsesmekanisme, enten man skal gjøre det skamfullt å ha mensen eller noe annet, påpeker Hjorth. Hun har en fascinasjon for det «urene» og hudløst ærlige.
– Det interessante er jo ofte der hvor det ikke er rent, der hvor det er ambivalens. Romanene mine er en utforskning av etiske eller personlige dilemmaer. Og jeg finner jo ikke ut noe hvis jeg ikke er ærlig. Om jeg gjerne vil fremstå fin i andres øyne – det er ikke litterært interessant i det hele tatt.
Å skrive for å trøste
Intervjuet med Vigdis Hjorth i Uranienborgveien går mot slutten. Vi snakker om litteraturen som tar bort andres skam. I tillegg til denne nyeste boka har også romanene Arv og miljø og Gjentakelsen slike kvaliteter. Mange incestutsatte har funnet trøst i dem. Og skal man tro anmeldelsene, vil Kul i brystet bli stående som en bok som betyr mye for kreftrammede kvinner. I Klassekampen skrev anmelder Kjerstin Aukrust, som selv har overlevd brystkreft, at de med boka har skapt et fellesskap mellom brystkreftpasienter, og om hvor befriende det var å finne et sted å speile sine erfaringer.
Vigdis Hjorth sier at hun er glad for at hennes bøker kan gjøre det for andre.
– Den litteraturen som kan utgjøre en forskjell, er den som har kastet lys inn der hvor kvinner og barn har levd i skygge og i mørke og stillhet, sier hun engasjert før hun begir seg ut på et lengre resonnement om Camilla Collett, Sigrid Undset og alle de andre som med sine feministiske forfatterskap «forandret norsk sosialpolitikk, intet mindre!».
Øynene brenner. Når temaet er skam og tabu, flyter assosiasjonene fritt. Man skulle virkelig ikke tro at denne kvinnen nettopp har hatt sin siste kreftoperasjon. Men det har hun, og forfatteren har også selv erfaringer med hvordan litteratur kan trøste.
Under dette intervjuet, som ellers, vender hun tilbake til en lignelse av Kierkegaard fra Sykdommen til døden, som handler om en leilending i et keiserrike. En dag får han vite at keiseren vil gjøre ham til sin svigersønn.
– Leilendingen vil først ikke tro det, for hva om han våger å tro, og det ikke stemmer, og alle vil le? Du vet, det krever mot å tro på at noe høyere vil deg noe, sier hun engasjert og reiser seg fra stolen og begynner å gå rundt i rommet. Hun veiver med hendene og strekker dem mot taket når hun sier «noe høyere».
– Kierkegaard minner oss om at mennesker kan velge å bo i ulike etasjer i seg selv. Vi kan bo i «takleiligheten». Likevel forviser vi alt for ofte oss selv til «hundehuset». Man må tørre å tro på at man fortjener bedre, og leve sitt liv slik. Det kan litteratur hjelpe oss med, avslutter hun.
