I en artikkel i Aftenposten i slutten av mai om utlån av bøker ble det hevdet at unge kvinner låner 116 ganger mer skjønnlitteratur enn menn ved landets folkebibliotek. Det hørtes for utrolig ut. Og viste seg å være det. En sifferfeil i en tabell i boken Gutter og lesing av Kåre Kverndokken (red.), utgitt av Fagbokforlaget (se reportasje s. 6), viste seg å være synderen. Det riktige tallet er at unge kvinner låner 4 ganger mer. Både Fagbokforlaget og Aftenposten har beklaget feilen i etterkant, så alt er i skjønneste orden, og det er heller ikke poenget.
Det snodige oppslaget i Aftenposten vekket meg. Det fikk meg til å undre meg over hvordan det vil gå med lesevanene til barna våre, uavhengig av kjønn.
Ja, hvordan vil det egentlig gå?
Bilder framfor tekst
Jeg har to døtre på seks og ni år. Som småbarnsforelder omgås man gjerne andre familier med barn i samme alder. Gjennom slike møter får jeg et inntrykk av medievanene til disse ungene. Temmelig overfladisk, men likevel. Jeg ser svært mye bruk av iPad og andre typer nettbrett. Barna jeg har kontakt med, bruker dem stort sett til to ting: å spille spill eller se på film, om det nå er små klipp hentet fra Youtube eller filmer og serier på NRK Super eller liknende. Å bruke dem til å lese litteratur virker fremmed for dem.
Tilbudet av norske e-bøker for barn til denne typen duppeditter er foreløpig begrenset. Jeg har lastet ned noen bildebøker fra Gyldendal til yngstedatteren, og hun er interessert når hun først åpner dem. Men når hun selv tar fram iPad-en på eget initiativ (noe hun ofte gjør), er det aldri disse bildebøkene som ligger lengst fremme i hukommelsen. Da går hun gjerne inn på App-store og sjekker om det har kommet noen nye spill (de er jo gratis også), eller spiller et hun har fra før. Når det er leggetid derimot, er det bøkene i bokhylla hun tar fram. Til glede for både henne og oss. Å ligge og lytte til en god fortelling er fortsatt en aktivitet som gir mening, kontakt og nærvær. Det minner meg også på at lesing er temmelig kontekstavhengig, og at det er mulig å lage flere “rom” som innbyr til lesing.
Med niåringen er det litt annerledes. Vi leser sjelden for henne lenger, hun oppfordres heller til å lese selv. Men når hun legger seg om kvelden, er det gjerne Youtube-filmer hun har fått tips om fra venner, eller små filmer de har laget sammen ved hjelp av mobilen, hun bruker tid på – selv om hun ikke er uinteressert i litteratur. Det er bare litt lettere å ta fram mobilen enn en bok, litt mindre motstand i å se og lage levende bilder enn å lese tekst.
Her spiller selvsagt også vår rolle som foreldre inn, hvilke regler og forventninger vi har for bruk av ulike typer medier i ulike situasjoner, hvilke grenser vi setter. Og balansere dette opp mot hva ungene selv har lyst til. Ikke alltid enkelt. Ikke sjelden en liten kamp.
For noen uker siden besøkte vi noen venner på gamle trakter. Eldstedatteren deres hadde blitt 16 år. Jeg spurte litt om medievanene til henne og vennene. Facebook (som jo i stor grad brukes til å uttrykke seg i skrift) var “ut”, sosiale bildemedier som Instagram og liknende var “inn”. Prinsippet her er at man formidler noe om seg selv via bilder, ikke tekst.
Man forteller ikke lenger om sine tanker, men om hva man ser. En strøm av bilder, ikke ord. Betyr dette noe for lesingen? Og hva når disse ungdommene som heller møtes på sosiale medier enn i virkeligheten, begynner å bruke nyvinningen “Google Glass”, en type brille som i praksis er en dataskjerm som kan vise all slags innhold? Ta dem på, og du er i en virtuell virkelighet. Sosiale medier, e-bøker, film, spill og gudene vet hva – alt er tilgjengelig på netthinnen når du måtte ønske det. Hva skjer med litteraturen da?
Moralske panikker
Da jeg studerte medievitenskap på 90-tallet, var begrepet “moralske panikker” et av de første vi ble kjent med. Når nye medier har blitt introdusert opp gjennom historien, har de gjerne utløst bekymringer og moralsk fordømmelse. Man har vært redd for at de skulle erstatte eldre (og bedre?) medier. Som da det skumle fjernsynet kom. Hvordan skulle det gå med radioen da? Vi ler av dette nå, men går på nytt i den samme fella. I dag er det gjerne dataspillet som utløser moralsk panikk: Spiller du for mye førstepersonsskytespill, risikerer du nærmest å bli drapsmann selv.
Medievitere er skeptiske til denne typen tenkning. Den gir teknologien og innholdet vel mye makt, mens brukerne betraktes som passive og viljeløse. Men slik er det jo ikke. Vi er aktive. Vi tar valg. Vi prioriterer noe foran noe annet, av ulike grunner. Vi er bevisste mediebrukere. Men hva med barna? Hvor bevisste er de? Hvor bevisste skal vi som foreldre være på vegne av dem?
Derfor må jeg passe meg litt nå. Jeg kan lett havne i panikken når jeg tenker på mine barns medievaner. Hvordan går det når den fysiske boken er borte for godt og alt medieinnhold blir konsumert fra det samme nettbrettet? Blir litteraturen taperen? Vil ikke barna stort sett la seg forføre av det som intuitivt ser mest spennende ut – action, bilder i bevegelse, interaksjon med en karakter eller andre spillere? Og er det egentlig så farlig hvis litteraturen taper terreng til annen mediebruk som åpenbart også kan bidra til økt kunnskap og forståelse? Jeg vet virkelig ikke, men føler meg lett urolig og plutselig veldig gammel.
Amerikanske erfaringer
Men kanskje er det ikke så galt likevel? Fra USA kom det i januar i år litt oppløftende statistikk angående barns lesevaner og e-bøker, og den motsier muligens noen av mine bekymringer. “The Kids & Family Reading Report” kommer ut annethvert år, og følger barns lesevaner. Noen hovedfunn fra 2012-rapporten: Antallet barn mellom 9 og 17 år som leser e-bøker, har økt fra 25 prosent til 46 prosent på to år. Av de barna som leser e-bøker, svarer 1 av 5 at de leser mer etter at de begynte å lese e-bøker. Halvparten av de spurte barna sier at de ville lest flere e-bøker hvis tilgjengeligheten var enda bedre.
I undersøkelsen blir også foreldre spurt om hva de tenker om barnas lesing. Nesten halvparten av foreldrene (49 prosent) mener de bruker for liten tid på bøker. I 2010 var dette tallet 36 prosent. Bekymringen øker altså betydelig. Og endelig mener de aller fleste spurte foreldrene at barna spiller for mye dataspill og bruker for mye tid på sosiale medier.
Noe av det mest interessante med undersøkelsen er at mens foreldrenes bekymring øker (gjenkjennbart), later barna til å ha et temmelig bevisst forhold til sin mediebruk. Ja, de bruker nok mye tid på dataspill og sosiale medier. Men de liker å lese bøker og e-bøker også, og vil lese enda mer av sistnevnte når tilgjengeligheten blir enda bedre. Ja takk, begge deler. Slik erfaringen fra mediehistorien har vist. Jeg håper det er sant, også på sikt.
I hagen har vi en liten portabel utepeis som vi fyrer opp iblant, sommer som vinter. Vi setter oss rundt og ser inn i flammene. Slik mennesker har sittet til alle tider. Det var trolig rundt bålet den første litteraturen ble formidlet. Det funker like bra i dag. Gi barna en god forteller rundt et leirbål en junikveld, og de sitter som fjetret, dypt oppslukt av ord alene. Jeg tror ikke duppeditter vil redusere verdien av akkurat dette. Kanskje snarere tvert imot. Så lenge vi som foreldre legger til rette for denne typen opplevelser. Gi barna følelsen av at “less” kan være “more”. I alle fall noen ganger.
God boksommer!
