Van Goghs egen stemme

I en tid med e-post, Twitter og tekstmeldinger fremstår det å skrive sitt liv i brevs form som eksotisk. Å motta et papirbrev – ikke minst lese en annens – er en sjeldenhet omfattet av forventning. Brevet inviterer oss inn, en og annen gang også inn i de innerste private rommene, mens vår tids langt raskere og mindre konsentrasjonsavhengige kommunikasjon i større grad holder oss på utsiden. Når Aschehoug denne høsten utgir om lag en tredjepart av den nederlandske kunstneren Vincent van Goghs (1853–90) brev i en vakker og påkostet utgivelse, vekker dette i seg selv derfor nysgjerrighet.

Van Gogh er langt fra den eneste billedkunstneren som har etterlatt seg en stor korrespondanse, til sammen om lag 900 brev. Den franske maleren Eugène Delacroix, en kunstner van Gogh satte høyt, er opphav til mer enn 1500. Claude Monet, en av van Goghs samtidige, skrev mer enn 3000. I norsk sammenheng ble deler av Munchs betydelige korrespondanse for få år siden lagt ut på nett, og i 2009 utkom boka om brevskriveren Christian Skredsvig, en av van Goghs norske samtidige.

Langt de fleste av van Goghs brev er adressert til kunstnerens bror og ankerfeste gjennom hele livet, kunsthandleren Theo van Gogh. Resten er sendt andre familiemedlemmer, søstre og foreldre, samt kunstnervenner. Skrevet dels på fransk, dels på nederlandsk, følger håndskriften van Goghs liv som et barometer.

OMFLAKKENDE LIV
Van Goghs brev til broren Theo ble første gang publisert i sin helhet i Nederland i 1914, da som trebindsutgivelsen Brieven aan zijn broeder. Bak utgivelsen sto Theos kone, Jo van Gogh-Bonger, som har gjort en betydelig innsats for sin svogers ettermæle. I 1952–54 kom en komplett samling av hele korrespondansen til og fra van Gogh i et firebindsverk, også utgitt av Jo van Gogh-Bonger, denne gangen sammen med hennes og Theos sønn, Vincent Willem van Gogh. Utgaven inneholdt hittil ukjente brev, blant annet stilet til van Goghs samtidige kunstnervenn og konkurrent Paul Gaugin, og den har vært en hovedkilde for den stadig voksende interessen rundt og forskningen på van Goghs kunst. Denne økende interessen vises ikke minst i van Gogh-museet i Amsterdams store forskningsprosjekt The van Gogh Letters Project, som ble startet i 1994 i samarbeid med Det kongelige nederlandske vitenskapsakademi. Resultatet av forskningsprosjektet er nok en større utgivelse, komplett med illustrasjoner og kommentarer, lansert i 2009 både på nett og i bokform. Den norske oversettelsen er en avlegger av dette prosjektet, hvis utvalg av brev (i alt 264) er gjort av redaktørene bak 2009-utgivelsen, som også står bak innledningen til boka Å skrive livet.

Van Gogh kunne tegne livet. Han kunne male det, og han kunne skrive det. Men han klarte ikke å leve det. Det er med denne erkjennelsen man blar seg gjennom bokas mange sider med brev og illustrasjoner. Lite visste han om den store berømmelsen som skulle følge kun få år etter hans død, og som brevene var en viktig fødselshjelper til. Brevene i den norske utgaven strekker seg over en periode på atten år, fra 1872 til van Gogh tok sitt eget liv i 1890 i en alder av 37.

Boka er inndelt i bolker som følger kunstnerens omflakkende liv, hans forsøk på å finne et yrke og en retning på tilværelsen. Det er en søken full av skuffelser, tvil og nederlag, samtidig som kunstneren er full av håp for fremtiden. Uten omsvøp legger van Gogh sine tanker frem for broren Theo. Tilbake får han moralsk og økonomisk støtte. Brevene reflekterer nære familiebånd til søsken og foreldre, men også til storfamilien. Etter hvert forteller de også om en stadig økende religiøs interesse.

LITTERÆRE KVALITETER
Brevene viser brødrenes nærhet til kunsten, og hvordan dette å se verden i bilder var fremtredende hos dem begge. De viser også tiden van Gogh levde i, og impulsene han mottok, ikke minst fra samtidens litteratur. Flere av van Goghs brev til broren er imidlertid skrevet under sterkt sjelelig opprør. Han vokser gradvis frem som kunstner – godt hjulpet av sin bror – og slet med pengesorger, jakten på atelier og modeller. Slik blir leseren ikke bare del av en ytre, men også en indre reise. Brevene har tydelige litterære kvaliteter, etter hvert ledsages de også av stadig flere tegninger og skisser, samtidig som van Gogh bruker andre kunstneres verk som bilde på det han ser. Som i det berømte brevet datert 2. november 1883, skrevet på reise gjennom landskapet i Drenthe i Nederland:

Forestill deg en tur over heden klokken tre om morgenen, i en åpen kjerre (jeg dro sammen med mannen jeg leier hos, som skulle til markedet i Assen). Over en vei eller «diek» som de sier her, som man i stedet for sand har lagt gjørme på for å heve den. […] Da det så vidt begynte å lysne og hanene gol over alt ved torvhyttene som ligger spredt over heden, ble de små husene vi passerte – omgitt av slanke popler der man kunne høre de gule bladene falle ble et lavt gammelt tårn på en gammel kirkegård med jordvoll og bøkehekk, det flate landskapet med hede eller hveteåkrer, alt, alt akkurat som de vakreste Corot-malerier. – En stillhet, et mysterium, en fred som bare han har skildret.

Foruten brevene til broren er korrespondansen med Gauguin spesielt interessant. Van Gogh ønsket intenst at Gauguin skulle komme til Syd-Frankrike slik at de sammen kunne dele atelier og slåss for den moderne kunsten. Dette er brev der tonen er langt mer formell enn i korrespondansen med Theo: «Jeg synes mine kunstneriske ideer er ytterst banale sammenlignet med Deres», er van Goghs ydmyke holdning i oktober 1888.

DRØYD LENGE
Aschehoug sto i sin tid for oversettelsen av Irving Stones store biografiske roman Lust for Life (1934), som er basert på van Goghs liv, og som fikk tittelen Han som elsket livet på norsk (1936). Det har drøyd lenger med å få ut den norske oversettelsen av van Goghs brev – i Sverige utkom de for 75 år siden. At deler av brevene som allerede har vært så lenge i offentlig sirkulasjon, nå utkommer på norsk, kan derfor vanskelig sies å dekke et forskerbehov. Imidlertid gjør de en sentral kunstner mer tilgjengelig og fremhever brevet som form i en tid der denne håndskrevne sjangeren blir mer og mer forgangen og sjelden.

Bokas undertittel, Hans fineste brev (1872–1890), er den eneste indikasjonen som gis på selve brevutvalget; selv savner jeg en bredere begrunnelse for hvorfor akkurat disse 264 brevene er tatt med, og en redegjørelse for hva forlaget legger i «fineste».

Brevenes betydning for tolkningen av van Goghs kunst kan neppe overvurderes, slik de i lang tid har gitt en unik tilgang til denne kunstnerens liv og verk. Van Gogh skal selv ha vært klar over at han hadde talent for å skrive. Tanker om at brevene hans en gang skulle utgis, hadde han likevel trolig ikke. For ham fungerte de først og fremst som en støtte til å rense tanken. I så måte er det interessant å reflektere over om tilgangen som brevene gir til kunstnerens vanskelige sinn og betraktninger om egen kunst, har bidratt til å skygge for andre tolkningsinnganger til van Goghs verk enn den biografiske og den som betrakter ham som et visjonært, fremmedgjort kunstnergeni.

Det var særlig i løpet av de to siste årene av van Goghs liv at hans mentale helse ble verre. Maleriene fra denne tiden, utført i Arles i Frankrike, synes å uttrykke hans egen indre uro. Landskapene med deformerte oliventrær og sypresser er preget av en febrilsk intensitet. I 1889 – kort tid før sin død – skriver van Gogh til broren: «Du vet at jeg setter mitt liv inn på min kunst og at det halvveis har kostet meg min forstand!» Tidligere i sin kunstnerkarriere viste imidlertid van Gogh stor interesse for samtidens nye kunstneriske strømninger, som realisme, japonisme og impresjonisme. Hans sosiale engasjement for mennesker på livets skyggeside er sterkt, og hans omflakkende liv ga naturlig nok ulike produksjonsbetingelser for hans kunst. Den sosialhistorisk orienterte kunsthistorikeren T.J. Clark legger ikke fingrene imellom når han i sin bok Farewell to an Idea. Episodes from a History of Modernism (1999) hevder:

Van Gogh trodde på den materielle verden, kunstens ansvar for å dempe sjokket den gir oss, og på å oversette sjokket til et nytt og fullt tilgjengelig språk, slik ingen hadde trodd på dette før ham. Han var positivismens fyrst Mysjkin. At han etter sin død ble bildet på en fremmedgjort individualitet og visjonærenes skytshelgen, antar jeg er lettvinthetens lønn.

At vi ikke bare må gå til brevene, men også til verkene selv og den ytre verden de gjengir, er verdt å ha in mente i møte med ekkoet av van Goghs egen stemme og Aschehougs store utgivelse denne høsten.