En samling arbitrære hendelser

Kanskje det er urettferdig at en kritiker som mer eller mindre har vokst opp på internett, og som dermed ikke har noe forhold til bokserien Hvem hva hvor, skal vurdere den nyeste utgivelsen. Mens jeg leste Hvem hva hvor 2025 – ja, fra perm til perm! – må jeg innrømme at jeg undret meg over hva dens funksjon i en digital verden er. Og hvilke lesere den er myntet på? Om jeg skal være velvillig, tenker jeg at serien er rettet mot eldre mennesker som har abonnert på den hele livet. Men at den på død og liv må komme ut på tampen av året og dermed ikke kan dekke et kalenderår, men derimot perioden 1. oktober 2023 til 30. september 2024, bidrar til en mer kynisk mistanke: Er ikke disse bøkene bare en uinspirert julegave?

Samtidig vekker enhver utgivelse som foregir å oppsummere et helt år, interessante spørsmål om hvem det er som bestemmer hva som er viktig, og ikke minst hvor de ser verden fra. Uten å spekulere for mye i redaktør Dag Grønnestad og de andre bidragsyternes personlige og politiske perspektiver, må det være mulig å bruke denne boken til å lese noe generelt om «verden sett fra Norge»? Det absolutt beste argumentet for slike redaksjonsstyrte utgivelser, altså til forskjell fra villmarken av pålitelige og upålitelige nyhetskilder på nettet, er at de kommer med løfter om faktasjekking og ekspertise. Med sine 400 sider er Hvem hva hvor 2025 kort sagt en legemliggjort påstand om relevans: «Dette var viktigst i året som gikk.»

Er påstanden overbevisende?

Overfladiske oppsummeringer
Hvem hva hvor-serien begynte som Aftenpostens årsleksikon i 1935 og har, med unntak av andre verdenskrig, kommet ut hvert eneste år siden da. Etter at forlaget Vigmostad & Bjørke kjøpte Schibsted forlag i 2015, er det de som har stått for utgivelsen. Hvem hva hvor 2025 er den 85. utgivelsen. Boken består av fire deler: først en årsrevy på 200 sider, hvor norske begivenheter utfolder seg side om side med internasjonale, og deretter tre seksjoner som følger bokens tittel.

Seksjonen «Hvem» inneholder et knippe leksikalske biografier om personer som har påvirket året. Her finner vi så klart årets hovedpersoner, Kamala Harris og Donald Trump, men for eksempel ikke viktige biroller som Benjamin Netanyahu eller Elon Musk. Sistnevnte blir i hele boken kun nevnt i forbindelse med streiken hos Tesla i Sverige. Musks skjebnesvangre engasjement i Trump-kampanjen tok nemlig først av i oktober, altså noen dager etter bokens sluttdato. Selve ideen om et årsleksikon knirker når man tenker på slike utelatelser, for resultatet blir en samling arbitrære hendelser, hvis påståtte viktighet mangler kontekst. Hadde de 75 biografiske artiklene i det minste fokusert på hva disse menneskene har utrettet i det gjeldende året, ville poenget ha vært tydeligere. Men årets bedrifter blir først nevnt på tampen av ellers ganske overfladiske oppsummeringer av et helt liv.

Igjen sliter jeg med å se hvilken funksjon en slik form har i en verden hvor man kan finne all denne informasjonen og mye mer med bare noen tastetrykk. Det hadde vært noe annet om jeg hadde stolt på at utvalget faktisk formidlet det viktigste som har skjedd i år, men det gjør jeg ikke. Selv om den amerikanske filmskaperen Martin Scorsese er et geni, betyr vel ikke hans Æres-Gullbjørn under filmfestivalen i Berlin at han kvalifiserer til å være en av de 75 mest betydningsfulle personene i akkurat dette året? Den britiske popartisten Charli XCX, hvis album Brat var en populærkulturell begivenhet av dimensjoner, er derimot utelatt fra både biografiseksjonen og årsrevyen, mens Taylor Swift til sammenligning blir nevnt tre ganger.

Uinteressante høydepunkter
Scorsese er én av til sammen to kunstnere som har fått plass i den biografiske seksjonen. Den andre er nobelprisvinner Jon Fosse. Nitten idrettsutøvere har fått en biografi. Da jeg skrev innledningsvis at jeg leste boken fra perm til perm, var det en hvit løgn. Jeg er dessverre uinteressert i idrett og hoppet over alt som hadde med det å gjøre. For meg kom bokens høydepunkt i seksjonen «Hva», som inneholder et knippe nokså gode artikler om ubestridelig relevante temaer som abortloven, 1,5-gradersmålet og Israel–Palestina-konflikten, nemlig en fullstendig gjengivelse av Fosses nobelforedrag:

No, kring femti år seinare, sit eg framleis og skriv – og eg skriv framleis frå denne hemmelege staden inne i meg, ein stad eg sant å seia ikkje veit så mykje meir om enn at han finst. (s. 281)

Her bryter Fosses litterære stemme med sakligheten, og noe eksistensielt får krype inn. Dette tidløse sier langt mer om året 2023–2024 enn de kontekstløse faktaopplysningene som mesteparten av boken består av. For gjennomlever vi ikke her og nå en kulturelt og åndelig opprivende periode? Idet den etablerte fornuften og alt det vi regnet som objektive fakta, ser ut til å gå i oppløsning, har vi behov for veiledning, oversikt, store sammenhenger. Men med unntak av noen få artikler i «Hva»-seksjonen, får man ikke egentlig det i denne boken.

Jeg leste forresten heller ikke bokens siste seksjon – «Hvor» – som bare inneholder tørre faktaopplysninger om alle verdens land: areal, befolkning, forventet levealder og lignende. Styreform blir også nevnt, men ikke ett ord om slikt som faktisk er interessant, som grad av demokrati eller hvilket parti og hvilken ideologi som for øyeblikket hersker. Iran er tydeligvis en «republikk» på lik linje med Italia, mens Norge bare blir omtalt som «monarki», ikke engang som «konstitusjonelt monarki». Med andre ord lærer vi ingenting som er nyttig for å orientere oss i samtiden. At Mount Wilhelm med sine 4509 meter er Papua Ny-Guineas høyeste punkt, var nok også sant i fjor og vil formodentlig forbli det i overskuelig fremtid.

Blir ikke klokere
Det er naturlig at årsrevyen, som altså begynner en uke før Hamas’ angrep på Israel, bruker mye plass på krigen som fulgte. I forbindelse med dette angrepet på sivile blir Hamas kalt en «motstandsbevegelse». Selv om man ikke ønsker å kalle Hamas for en terrororganisasjon, burde man i det minste rapportere at selve angrepet av mange ble omtalt som et terrorangrep. Skal man tro årsrevyen, skjedde det ingenting verdt å rapportere i Ukraina mellom 2. oktober og 13. desember. I samme periode får vi ti oppdateringer om antall lastebiler med nødhjelp til Gaza. I en årsrevy som utelater så mye annet av hva som skjer i verden, syns jeg dette detaljnivået er noe underlig. Poenget er ikke å kritisere boken for en palestinsk bias – som jeg uansett forventer av norske medier og til en viss grad sympatiserer med – men jeg tviler på at disse opplysningene er de aller viktigste å få med. Jeg syns også det er underlig at de bruker bilder av attentatforsøket på Trump hvor han ser stakkarslig ut, istedenfor de ikoniske knyttnevebildene som mange mener var med på å gjøre at han vant valget.

Hvis det er én ting jeg ønsker meg fra en bok som denne, så er det et bredt og rikt og helhetlig blikk på samtiden. Men verden sett fra Norge, fremstår som et nokså trangt og klaustrofobisk sted. Politiske valg av historisk betydning havner på samme nivå som norske kjendisdødsfall. Og alt dette presenteres uten noen av de store sammenhengene som kunne ha brakt erkjennelse og vidsyn.

Det mest fascinerende med boken er de tidvis pussige sammenstillingene, som programleder Harald Tusbergs død rapportert ved siden av Hamas-angrepet. For øvrig føler jeg bildet av en noe keitete Jon Fosse som tar imot nobelprisen, plassert over en ekstatisk Javier Milei som blir innsatt som president av Argentina foran et lysshow, faktisk evner å formidle noe om tidsånden. Hvis Fosse forsøker å innta et tidløst, undrende og forsiktig blikk på tilværelsen, står Milei for et akselerasjonistisk, kanskje skjødesløst jag videre innover i fremtiden. Et sted midt imellom disse to ytterpunktene står de fleste av oss og forsøker å orientere oss i en verden i rask endring. Hvem hva hvor 2025 gjør oss ikke noe særlig klokere.