Kjenn din fiende

Kampen fortsetter er bind to av Bals’ arbeid om antifascismens historie. Første bind tok for seg årene 1865–1940, og det foreliggende bindet omhandler perioden 1940 til vår egen tid. Boken er ikke bare et tilbakeblikk, men et kraftfullt vitnesbyrd om den antifascistiske motstandsfronten – en kamp som gir sterk gjenklang i møte med ytre høyres globale fremmarsj i dag. En antifascistisk og anti-ytre-høyre front er ikke bare nødvendig – den eksisterer. Og den har en historie som må fortelles.

Bals åpner med å påpeke at fascismebegrepet er utvannet, og søker med denne boken å gi det ny tyngde. Etter det første bindet (Våre kamper, 2023) ble Bals selv beskyldt, av Håvard Friis Nilsen i Prosa, for å tegne et forenklet bilde av fascismen som noe essensielt som «finnes hos noen absolutt andre, som […] ikke [er] ‘oss’ og ikke del av ‘våre kamper’». Bals ønsker å fremstille fascismen som noe kontinuerlig som «i sin natur er en voldsideologi [som] bygger på en grunnleggende idé om dominans og om menneskers iboende ulikhet» (s. 26). Han skriver at dagens fascisme kjennetegnes ved ønsket om et tradisjonalistisk og autoritært samfunn og tanken om at demokratiet enten ikke er et ekte demokrati, eller at det rett og slett bør erstattes av autokratiske maktstrukturer.

Bals, likesom andre forfattere av bøker om dagens ytre høyre,¹ viser til at de fleste fascister i dag er etnopluralister: De ønsker at verdens regimer utvikles til stormakter fundert i etniske, religiøse og kulturelle «sivilisasjoner» – Make America, Russia, India – og så videre – Great Again. Slike idéer florerer blant unge menn, også i Norge, og Bals’ prosjekt er derfor høyaktuelt.

Boken utmerker seg ved å vise hvor tette forbindelsene kan være mellom markedsliberalister, fascister og konservative. Fascister og markedsliberale deler drømmen om en stat som trekker seg tilbake og lar «naturlige» ulikheter råde – en strategi som skaper grobunn for truende allianser mellom rasister, nasjonalister og markedsideologer. Bals skildrer godt FrP som en bro mellom disse kreftene i Norge, på samme måte som Trump og Musk binder sammen markedsfundamentalisme, fascisme og hvit makt-ideologi i USA. Han viser hvordan libertarianernes frihetsfetisj og fascistenes tradisjonsdyrkelse, ofte betraktet som motsetninger, i realiteten danner en forent allianse i en brutal politisk og kulturell front. Men selv om boken er svært lesverdig, synes jeg enkelte deler er for ensidige.

Bals’ skildring av 1990-årenes antifascistiske mobilisering i Oslo er både intens og ubøyelig, men balanserer på en tynn linje mellom å være tankevekkende og tendensiøs. Han beskriver et paradoksalt landskap hvor voldelige nynazister angivelig ble møtt med sympati og reintegreringsforsøk, mens antifascistene – som kjempet mot dem – ble demonisert som farligere, mer polariserende, og nesten like brutale som sine fiender. Politiets reaksjoner, påpeker han, falt ofte tyngre på antifascistene enn på nazistene selv.

Dette bildet er både provoserende og problematisk. Selv om Bals underbygger sine påstander med eksempler, kan hans insistering på at storsamfunnet «normaliserte» nynazistisk vold, samtidig som antifascistene ble marginalisert, virke overdreven. Hans analyse av hvordan en såkalt moderat og «anti-polariserende» diskurs legitimerte hatefulle ideer, er utvilsomt skarp. Men det ubarmhjertige fokuset på antifascistene som nærmest kategoriske ofre, ledsaget av en bitter tone, får fremstillingen til å virke unyansert. Nazistenes motivasjoner avfeies fullstendig, mens antifascistene tildeles rollen som historiens tragiske helter – en posisjon som, paradoksalt nok, nesten blir like uforsonlig som det Bals kritiserer.

Kanskje speiler dette virkeligheten, som Bals hevder. Eller kanskje speiler det bare minnene til en som sto midt i kaoset. Uansett forblir fremstillingen like fascinerende som den er utfordrende.

Manglende forsøk på å forstå motstanderen preger også omtalen av nyfascisten Julius Evolas virkningshistorie. Selv om han med rette fordømmer Evolas rasistiske og aristokratiske syn, unnlater han å undersøke hvorfor hans opphøying av tradisjon eller motstand mot demokratisering tiltrekker mange reaksjonære – eller hvorfor lignende ideer også finnes blant mer moderate tenkere som Leo Strauss. Ved å ignorere dette risikerer Bals å redusere nyfascisme til et uhyre som skal bekjempes, ikke et fenomen som skal forstås. Men hvordan kan man utfordre noe man unngår å forstå? I motsetning til Bals tror jeg en dypere forståelse av fascistisk tenkning ville styrket den antifascistiske fronten mer enn å normalisere motparten.

Bals’ behandling av Israel–Palestina og Syria illustrerer nok en tendens: en iver etter å identifisere fascisme på bekostning av nyanser. Han knytter fascismen i Israel under Netanyahu til den globale høyreradikaliseringen, men ignorerer fullstendig den andre siden av konflikten – en side som fører en fruktesløs og destruktiv krig basert på en macho-patriarkalsk krigerideologi, ikke ulik de fascistiske trekkene han selv identifiserer annetsteds. Det sier jeg siden jeg selv har blitt oppdratt til å sympatisere med Iran og motstandsaksen mot Israel. Utelatelsen er spesielt slående gitt Bals’ støtte til Palestina-bevegelsen, som selv ofte avviser vestlige demokratier som hyklerske – en retorikk ikke helt ulik den han kritiserer hos Trump og MAGA-bevegelsen.

På samme måte forenkles krigen i Syria til en kamp mellom folket og regimet, uten refleksjon over islamismens rolle i krigen som fascistisk aktør. Det er uheldig gitt hans gode jobb med å vise likheter mellom fascisme og islamisme. Han reproduserer fortellinger som støtter hans politiske «pakke», men ender dermed med en forenklet fremstilling som får en svekket overbevisningskraft i jakten på en tydelig fiende.

Bals vier også for lite oppmerksomhet til radikalisering på nettet, til tross for at han anvender uttrykket «fra gata til data» (s. 442). Som Mark Lilla i The Shipwrecked Mind (2016) – en høyaktuell bok for å forstå dagens politiske reaksjon – undervurderer også Bals nettets rolle som katalysator for ekstremisme. Bals’ fokus på russisk fascisme som hoveddrivkraft i høyreradikalisering virker derfor snevert, særlig når han så sparsomt behandler fenomener som YouTube-fascisme, skikkelser som Jordan Peterson og 4chan – det digitale drivhuset for hatretorikk, konspirasjonsteorier og en normoverskridende kultur som fostrer følelsen av moralsk overlegenhet, skildret av Angela Nagle i Kill All Normies (2017). Bals nevner kort at Philip Manshaus, som sto bak terrorangrepet i Bærum i 2019, hadde vært aktiv i disse foraene, men dette tas ikke opp i tilstrekkelig grad til å belyse sammenhengen mellom slike miljøer og radikalisering. Han diskuterer heller ikke hvorvidt og hvordan antifascister mobiliserer seg i det digitale. For en bok om dagens antifascisme er dette en betydelig utelatelse som svekker forståelsen av både fienden og motstanden.

Bals’ bok treffer et sårt punkt i en tid hvor høyreradikale narrativ dominerer og sosialdemokratene svikter med sin tafatthet. I dagens Norge, hvor FrP flyr høyt på meningsmålingene, fremstår boken som et kraftfullt korrektiv – og som et kall til en handlekraftig antifascistisk mobilisering.