Artenes oppfinnelse

I løpet av de siste 40 årene har det kommet mange barnebøker om miljøproblemer. Det har vist seg å være en vanskelig sjanger. Titler som «Hva du kan gjøre for å redde kloden» er sikkert godt ment. Forenkling og håp må til for å fenge barna. Men mange små miljøkrigere blir skuffet og desillusjonert etter hvert som de oppdager kompleksiteten. Like ille er det når slike barnebøker har en belærende voksenstemme og forutsigbare illustrasjoner.

«Verda er full av problem som treng ei løysing.» Slik lyder den første setningen i Plasticus maritimus. Alt om plast i havet. Videre: «Målet med denne boka er å gjere deg til ekspert på havplast.» Denne introduksjonen tenner noen varsellamper hos meg. Masse problemer, et hårete mål om å bli «ekspert». Er boka enda et bidrag til desillusjonen? Bagatelliserer den vårt enorme plastproblem? Eller er den en fengende, relevant og etterlengtet faktabok som tar barn på alvor?

Rett på sak
La meg røpe litt av svaret med det samme: Dette er en annerledes og ganske vellykket barnebok. Hovedforfatteren Ana Pêgo er faglig kompetent, hun har en tydelig fascinasjon for livet i havet, og hun viser at det kan være spennende å plukke søppel. De mange fargerike blyanttegningene, av kunstneren Bernardo Carvalho, har en enkel strek, med en (for meg) uvant stil. Men dette er illustrasjonsarbeid av høy klasse, som tilfører bevegelse, luft og noe håpefullt.

Pêgo er marinbiolog, født og oppvokst ved en strand i Portugal. Innledningsvis forteller hun at hun hver dag etter skolen løp ned på stranda:

Å gå ned og «sjå kva som skjer» på stranda var som å besøkje ein venn og finne ut kva slags humør han var i. (s. 11)

Illustrasjonen viser hva hun syntes var spesielt interessant: en fjærepytt med noen vanlige planter og dyr. Hver av de seks artene er også tegnet separat, og under det norske navnet står det latinske. Latinsk navn i en barnebok – er det nødvendig? Ja, det viser seg at forfatteren har en plan med det. Men først kommer det noe viktig, som bør ligge til grunn for alle barnebøker om miljøproblemer:

Det var i dei stundene då eg stod og bøygde meg over dei små dammane på stranda mi, eg lærte å bli glad i havet. Og når du er glad i noko, blir du naturleg interessert i alt som har med det å gjere. (s. 14)

Dermed er det duket for plastproblemet. Her er det rett på sak, ingen bagatellisering for å dempe frykt og pessimisme:

Eg har valt å konsentrere meg om plast fordi 80 % av søppelet i havet er plast. Forskarar finn ein samanheng mellom mikroplast i havet og helseproblem hos menneske og dyr. Tang, fiskar og mange andre livsformer er påverka. (s. 14)

Dette er et bra utgangspunkt når målgruppa for boka er barn fra ti år og oppover. Plastproblemet i havet er enormt. Minst 8 millioner tonn plast havner i havet hvert år, og over 90 prosent blir liggende på havbunnen. Langsomt blir plasten brutt ned til mikroplast. Dette er pensum i naturfag, og som et ledd i undervisningen arrangerer mange skoler oppryddingsaksjoner.

Til en viss grad kan det hjelpe om barn (og voksne) plukker søppel på stranda og lærer om resirkulering og forbruk. En vanlig innvending er at dette bare utgjør en dråpe i havet, så lenge de store forurenserne gir blaffen. Men uten folkeopplysning blir det i hvert fall ingen bedring, hverken på kort eller lang sikt.

Det finnes mange ulike typer plast, og de kan sorteres på liknende måte som biologer gjør med arter. Barna oppfordres i boka til å lage egne, systematiske samlinger av det de finner. Det er en god idé å gjøre strandrydding til noe mer enn bare å plukke søppel. De som både rydder opp og er interessert i opphavet og historiene til gjenstandene de finner, kaller seg strandslusker (beachcombers). De utgjør et verdensomspennende fellesskap med egne nettsteder der de utveksler informasjon.

Original tilnærming
Den originale innfallsvinkelen i boka er at vi skal se på plasten slik en biolog ser på en dyreart som nylig er blitt oppdaget. På originalspråket er bokas undertittel una especie invasora – en invaderende art.

Og slik biologar bruker å gjere, har eg gitt arten eit skikkelig namn: Plasticus maritimus. (s. 16)

Under en tegning av diverse plastgjenstander man kan finne på stranda, oppfordres vi til å lete etter «denne nye dyrearten». Som biolog er jeg litt skeptisk til dette grepet. Å betrakte plast som levende vesener i økosystemet kan være en brukbar metafor, men det trekkes for langt:

Plasticus maritimus er ein meister i å forvandle seg og å imitere andre dyr. Til dømes kan han etterlikne manetar, som er mat for skjelpadder. Han kan òg redusere seg til minimal storleik, slik at han blandar seg med plankton og blir forveksla med det. (s. 33)

For barn er det ikke innlysende at dette er metaforisk ment. Spørsmålet om hva som kjennetegner liv, er slett ikke enkelt. Av erfaring vet vi også at artsbegrepet er vanskelig, og det blir ikke lettere av at «Plasticus maritimus er på lista over framande, invasive artar som trugar det biologiske mangfaldet i havet og vår eigen eksistens».

Når det er sagt, blir dette gjennomførte grepet til dels rettferdiggjort med gode forklaringer og sammenlikninger. Et avsnitt har overskriften «Ein art som ikkje finst, men som er her likevel». Mange marine arter forveksler plast med levende organismer. Mikroplast (og giftstoffene i plasten) inngår i flere næringskjeder og kan gjøre stor skade. Slike forhold vies stor plass i boka.

Faglige begreper og fremmedord brukes der det er nødvendig. Vi som skriver fagbøker for barn og unge, vet hvor hårfin balanse det er mellom å være presis og overforenklende. I denne boka får leseren både vite forskjellen mellom adsorbere (når kjemiske stoffer fester seg på overflaten av plasten) og absorbere (når kjemiske stoffer trenger inn), og navnet på noen av de verste giftstoffene i plast (ftalater og persistente organiske miljøgifter – POP – som PCB, PAH og DDT). Etter min mening er denne fagligheten en styrke ved boka. Balansen er ivaretatt. Barn har ikke vondt av noen fremmedord, så lenge de ikke ødelegger lesegleden.

Tilrettelagt, oppdatert og lærerik
Etter at boka kom ut i Portugal i 2018, har den blitt oversatt til et titalls språk. Den nynorske utgaven fra i år er kyndig oversatt og grafisk tilrettelagt av Øystein Vidnes. Han har tydeligvis også gjort grundig research og fått faglig hjelp med fakta som er spesielt relevante for Norge. Boka er svært variert i formen, ved at den veksler mellom fortellinger, faktabokser, oppgaver, aktivitetsforslag og skjematiske oversikter. Dette er elementer som barna kjenner godt fra lærebøkene sine (hvis de er så heldige å ha noen). Med så mange elementer kan bøkene lett bli uoversiktlige og rotete. Men det er ikke tilfellet her.

Mot slutten er det også nitten sider med fotografier av plastgjenstander som er funnet i havet. Det kan virke overdrevet, men bildene understreker en av de bærende ideene med boka: Skattejakt på plast i fjæra er mer spennende enn elendighetsbeskrivelser.

En god fagbok for barn er også interessant og lærerik for voksne. Denne boka gjør deg neppe til ekspert på havplast, men det faglige nivået er så høyt at du ganske sikkert vil lære mye nytt.

Den siste delen handler om hva vi kan gjøre. Den består av en forbilledlig miks av nødvendige ingredienser for å få til en endring: informasjon, «spreie ordet», handling og aktivisme, politiske vedtak og lovforbud. At alt dette trengs, også den politiske dimensjonen, er sjelden vare i miljøbøker for barn.

Les også intervju med oversetteren av boka, Øystein Vidnes.