La mangfoldet leve

Mot slutten av november i fjor dumpet en melding inn i innboksen min. Kunne jeg tenke meg å skrive en kritikk av Thomas Hylland Eriksens bok Det umistelige? Jeg takket ja, uvitende om at forfatteren skulle gå ut av tiden like etterpå. I aviser og sosiale medier er det mange som har beskrevet Eriksen selv som nærmest umistelig, og da særlig hans rolle som offentlig intellektuell og hans formidling av sosialantropologien.

Å skrive om denne boken fikk brått et dypere alvor. Eriksen har gjennom årene sagt og skrevet mye om globalisering, akselerasjon, rasisme, naturkrise, kreolisering og mye mer. Det umistelige. Fra global ensretting til et nytt mangfold er både en drøfting av alt dette, en slags oppsummering av Eriksens bidrag til faget sitt, og et forsøk på å svare på mangfoldskrisene han utbroderer gjennom eksempler på motstand og kreativitet fra ulike deler av verden.

Globalisering og ensretting
Sentralt i boken er en tese om at reduksjonen av biologisk og kulturelt mangfold er resultater av de samme ensrettende prosessene, og i mange tilfeller henger sammen. Utveksling mellom ulike folkegrupper og arter har alltid foregått, men både farten og måten det skjer på nå, fører til en forflatning av hva vi kan uttrykke og gjøre. «Oppskalering, standardisering og ensretting har snevret inn handlingsrommet nettopp nå som vi trenger det som mest» (s. 13). Forskjeller utjevnes fordi alle presses inn i de samme repertoarene av uttrykk. Ord og uttrykk som henger sammen med en persons miljø, forsvinner når språk og tradisjonskunnskap går tapt. Samtidig står vi overfor en klima-, miljø-, og mangfoldskrise som vi trenger fleksibilitet og alternativer for å løse.

De to første delene av boken tegner et bilde av hvordan globaliseringen – fra Columbus først gikk i land på Bahamas i 1492 – har ført med seg en reduksjon i både kulturell variasjon (gjennom kolonisering, standardisering, utbredelse av koloniherrenes språk og religion), og i biologisk mangfold (gjennom nedbygging av natur, introduksjon av nye arter, den grønne revolusjonen i jordbruket osv.). Velstand, energi og økt matproduksjon har brakt mye godt til mange, men har også en bakside med for stor ressursutnyttelse, klimaendringer og sårbarhet som følger av avhengighet av færre matplanter.

Den store akselerasjonen i disse endringene daterer Eriksen til 1991, året da kapitalismen syntes å ha tatt overhånd over kommunismen og moderniteten satte inn et ekstra gir i troen på fremskrittet, teknologien og nyliberalismen. Vi er overopphetet, vi gjør for mye for fort, og resultatet er at mangfoldet knuses under bulldosere og betong, pakkes inn i containerskip og forsvinner i appene på smarttelefonen.

Gjennom ulike historier og eksempler gir han også et innblikk i ambivalensen – betonggulv er for eksempel et gode for de millionene av mennesker som får færre parasittinfeksjoner enn når de har jordgulv i husene sine, mens den irreversible byggingen av enorme dammer og betongørkener er langt mer problematisk. Smarttelefonene er et uvurderlig verktøy for flyktninger som kan oppdatere seg på grensekontroller, men har samtidig tatt gjort at vi mennesker opplever verden stadig likere overalt.

Skråblikk på seg selv
Mellom hoveddelene i boken ligger det små vignetter hvor «Tommy» sitter som gjesteforsker på et sørafrikansk universitet og bryner seg på egne tanker og andre gjesteforskere som utfordrer ham og/eller setter ham på sporet av nye ideer. Særlig samtalene med en ung forsker, Serenity, preger disse bolkene, og det ligger en viss selvironi i måten Thomas lar Tommy fremstå som en hvit, middelaldrende mann i diskusjonene om identitet og tilhørighet. Dramaturgisk forteller de om en professor som famler seg frem mot en forståelse av hva dette bokprosjektet egentlig handler om.

Dette grepet – for øvrig et vanlig grep i sosialantropologien – lar ham betrakte seg selv og sin egen tankeprosess litt fra avstand, men fremstår litt som en iscenesatt feltdagbok. Vignettene fungerer best når de viser hvordan oppholdet i Sør-Afrika påvirker forfatterens arbeid med boken, uten å fortape seg i beskrivelser av eplekake med krem. Språkpolitikk, botaniske hager, invaderende arter og rasekategorier i endring viser at levd liv alltid vil overskride grensene vi trekker, både når det gjelder mennesker og omverdenen vår.

Kreoliseringen som håp
Bokens tredje del forsøker å hjelpe oss ut av den låste situasjonen vi befinner oss i, gjennom å vise frem at det faktisk finnes «deler av verden som ikke er overkjørt og erobret av globaliseringens ensretting» (s. 307). Eriksen introduserer TAMA (There Are Many Alternatives) som en motsats til Thatchers TINA-doktrine om at det ikke finnes noe alternativ til den globale ensrettingen som følger med «utvikling» og nyliberalisme. Han trekker frem hvordan vi kan lære av urfolk og andre som forvalter mangfoldet bedre enn oss, med eksempler fra blant annet Altaaksjonen og organisasjoner som jobber med å ivareta kulturlandskap.

Løsningen han legger mest vekt på, er å omfavne kreoliseringen og den positive annerledesheten som kan skapes når naturer og kulturer møtes, blandes og blir urene, utemmede uttrykk som fører med seg nye særegenheter. Her kommer han tilbake til mye av sin egen forskning på Mauritius, og viser hvordan kreolisering sprenger ideene om grenser og renhet som har dominert så mye av menneskehetens historie. Nye nisjer for annerledeshet kan stadig vekk oppstå, og eksemplene viser frem et bolverk mot globaliseringens ensretting.

En skjør motmakt
Dette er på mange måter antropologiens viktigste innsikt: En annen verden – andre verdener – er ikke bare mulige, de er allerede. Det umistelige viser hvordan sammenhengene mellom biologisk og kulturelt mangfold utgjør en helhet som gjør det meningsløst å bare tenke på én av dem. Men eksemplene er også skjøre i all sin motstandsdyktighet, litt som den ellers så sterke og fleksible naturen vi har høvlet så grundig ned i samfunnets jakt på mer av alt, raskere.

Når jeg tenker på folkemordet på Gazastripen, eller at Trump nå er gjeninnsatt som president i USA, er det vanskelig å føle at tidsånden er på det nye mangfoldets side. Annerledesheten trenger omsorg og næring, men mest av alt trenger den det som bare ligger mellom linjene i boken: mobilisering, politisk vilje og i mange tilfeller kamp, enten det er mot statens hang til lesbarhet og standardisering eller storkapitalens ønske om å utvinne råstoffer fra områdene alternative verdener er avhengig av.

Dette visste selvsagt Eriksen også, som har bakgrunn som aktivist, anarkist og antirasist. Derfor undrer jeg meg litt over at det ikke gis større plass til å reflektere over hvor mye energi og ressurser, på godt og vondt, som kreves for å kjempe en felles interessekamp, enten det er for en biotop eller for samers rettigheter. Kanskje ligger det skjult i den avsluttende kommentaren om å tenke globalt, og handle lokalt, fordi «alle steder er verdens midtpunkt, og vi inngår i veven, koret, forbindelsene som kobler alt sammen med alt annet» (s. 355)? Handling som følgesvenn til refleksjon og innsikt er i hvert fall helt nødvendig i den brytningstiden vi står i.

Å tenke som en antropolog
Den kanskje største styrken til Det umistelige er at den gjør sosialantropologiske ideer tilgjengelig for et langt større publikum. Selv om det kan gå litt fort i svingene når Eriksen skifter mellom eksempler og anekdoter, egen og andres forskning, og utlegninger om botaniske hager i Sør-Afrika, har boken mye å by på til folk både i og utenfor faget. Det er nyttig at allmennheten får høre om ideene til sentrale sosialantropologer som Eric Wolf, Benedict Anderson, Anna Tsing, og James C. Scott. Formidling som denne sørger for at kunnskapen vår når ut, og flere kan bruke fagets verktøy for å forstå verden rundt seg.

Skal vi unngå å miste det umistelige, den semiotiske friheten til å kommunisere mellom hverandre og på tvers av kunstige grenser mellom natur og kultur, må den ikke bare beskrives, men også leves ut av noen, det være seg mennesker, bøfler eller epletrær.