Et brukbart førsteutkast

Jeg har lenge tenkt at det klimakampen trenger, er en Machiavelli. Siden jeg vokste opp med konservative arbeiderklasseforeldre på landsbygda og dermed kan kjenne på kroppen når et maktmenneske i hovedstaden uttrykker seg på en livsfjern, elitistisk måte, har jeg ofte fantasert om meg selv i rollen som en slik kynisk rådgiver på vegne av en god sak. Istedenfor sentimental idealisme og skremselspropaganda av typen «kloden brenner», som bare støter folk bort, trengs det et mer utspekulert lederskap som vet å stake ut en stø kurs, men som samtidig pakker de upopulære beslutningene inn i en positiv og populistisk visjon om en bedre verden som kommer velgeren, deg, til gode.

Idet jeg satte meg ned med høstens debattbok av MDG-politiker Eivind Trædal, På ville veier. Hvorfor Norge burde hatt en samferdselspolitikk, må jeg innrømme at jeg forventet å bli irritert på akkurat den måten som jeg ofte blir av klimaforkjempere. Boken handler om behovet for en ensrettet samferdselspolitikk som er underlagt de klimamålene vi har forpliktet oss til. Selv om jeg har stemt MDG ved de siste tre–fire valgene, anser jeg Trædal som en av de fremste blant disse moralistene som irriterer mer enn de inspirerer.

Hvis dette lyder som et personangrep, må jeg protestere: Hvordan en politisk sak blir kommunisert, er av høyeste betydning for dens suksess, og i klimabevegelsen er det langt flere enn bare Trædal som sliter med å disiplinere budskapet sitt i en hensiktsmessig retning. Dersom velgerne opplever at klimaløsninger blir diktert ovenfra og ned, vil ingen være villige til å ofre noe for saken. Derfor må klimabevegelsen skape en troverdig fortelling om hvordan klimasaken kommer fellesskapet til gode.

Som en utenforstående til både samferdsels- og klimapolitikk ble spørsmålet for meg derfor i hvilken grad boken kommuniserer en positiv fremtidsvisjon som jeg kan tro på. Svaret er både ja og nei.

Kafkask virvar
Trædals argumenter for en samkjøring av klima- og samferdselspolitikken fremstår i all hovedsak som sunn fornuft. Han gjør en svært god jobb med å skildre den ufornuften som hersker i det norske landskapet av samferdselsløsninger. Under Samferdselsdepartementet finnes det et kafkask virvar av helt eller delvis statseide selskaper som har ansvar for hvert sitt aspekt av transport-Norge. Etter den borgerlige regjeringens jernbanereform i 2017 har vi nå 20 selskaper bare innen tog. Det hjelper fint lite med ambisiøse klimamål når Vegvesenet, Nye Veier og Avinor står fritt til å følge hver sine perverse insentiver for å opprettholde privatbilisme og flyreiser som våre foretrukne fremkomstmidler, fremfor klimavennlige alternativer som kollektivtransport, sykkel og gange.

I tillegg byr Trædal på en mer overordnet diagnose: Istedenfor å ta en beslutning om hvor vi skal og så tilrettelegge for det, har vi en tendens til å tilrettelegge for mer av det samme. Hvis spådommen vår er at befolkningsvekst og økt tilflytning i fremtiden vil legge press på veinettet i byene, går vi inn for å bygge ut veier og parkeringsplasser, mens det vi heller burde gjøre, er å begrense biltrafikken.

Bokens store fortrinn er at den legger vekt på praktiske løsninger fremfor moralsk pekefinger. Hvis folket skal bli med på en såpass radikal omlegging som det grønne skiftet, er det nettopp et slikt praktisk og visjonært prosjekt som skal til. Et storslått nasjonalprosjekt som kan engasjere vanlige mennesker. For eksempel de ingeniørene som nå i overveldende grad trekkes mot oljebransjens fete lønninger og fascinerende tekniske utfordringer.

Faller mellom to stoler
Og boken skal ha såpass: Midt oppi kravene om europeisk opprustning, parallelt med en global høyrebølge, har en mistanke krøpet inn i skallen min om at klimasaken er tapt for overskuelig fremtid. Med tanke på hvor lite tid vi har, er det fatalt om denne holdningen brer seg. Trædal minner leseren om hvilken fremtid vi burde ønske, og insisterer på at den fortsatt er mulig, dersom vi tar oss sammen. Allikevel faller boken på sett og vis mellom to stoler.

På den ene siden har den en altfor tydelig agenda til at man helt stoler på at saken blir fremstilt på rettferdig og etterrettelig vis. Jeg fikk ofte lyst til å spikke fliser ved punkter der han fremstiller ufornuften i å holde på som før, men uten å gå tilstrekkelig inn i utfordringene ved det grønne skiftet. Hvor dyr og kaotisk blir vel ikke overgangen fra et fly- og bilsamfunn til et som baserer seg på sykkel, gange og kollektivtrafikk? Altså for de som her og nå må komme seg fra A til B med de midlene som er tilgjengelige? Siden jeg støtter agendaen, er det fristende å lukke øynene for disse utfordringene. Men i en bok som er såpass detaljert, og 255 sider lang, er det vanskelig å godta en slik unnlatelse.

På den andre siden kunne man fint ha godtatt den dersom boken var mer av et praktisk-ideologisk manifest. En bok som i grove trekk tegnet opp en fremtidsvisjon, hadde ikke trengt å fordype seg i alle tenkelige innsigelser. Men siden innholdet er så faktaorientert, for ikke å si nerdete, ender den opp som en slags mellomting.

Til å være en bok som argumenterer for en mer hensiktsmessig struktur for samferdselspolitikken, er den nokså ustrukturert: en samling artikler – hvis ikke kronikker? – som gjentar sine i utgangspunktet nyttige og interessante poenger til det kjedsommelige. Her skal vi innom alt fra den bilfrie sørlandsøyen som Trædal vokste opp på, via to kapitler om bilkøer og så til bilfrie bysentrum og så ett kapittel om elsykler og enda et om sykkelkultur generelt. Hvis man vil overbevise så mange som mulig, trenger man en klar fortelling. Omrisset til en slik fortelling finnes i boken: I tiår etter tiår har vi tilrettelagt for fly- og biltrafikk i en slik grad at vi nå er fanget av fortidens klimafiendtlige løsninger. Disse må vi bryte ut av for å skape en grønn infrastruktur. Det viktigste står det bare om i forbifarten: hvordan omstillingen skal gjennomføres på en demokratisk måte som inkluderer alle samfunnslag.

Et brukbart førsteutkast
Derfor vil boken sannsynligvis være av størst interesse for de som allerede deler Trædals perspektiv. For en utenforstående til fagfeltene klima og samferdsel, som meg, fremstår På ville veier som et brukbart førsteutkast til to forskjellige bøker: Den ene en tykkere bok som på detaljert vis beskriver den kronglete veien frem til målet, inkludert alle tenkelige utfordringer og innsigelser, og den andre et tynt, fyndig manifest om den lysere fremtiden som venter oss alle dersom vi som fellesskap klarer å bli enige.

Til slutt et par tanker om sosialt press. De henger sammen med mine innledende betraktninger om en machiavellisk versus moraliserende kommunikasjonsstrategi. Ifølge Trædal må vi bruke sosialt press – «frykt for å bli fordømt eller kritisert» – for å lykkes med det grønne skiftet. Jeg er ikke uenig. Han omdøper «flyskam» til «flyansvar», noe som slår meg som en forbedring. Men at han bruker det sosiale presset under pandemien som bevis for at slikt press fungerer, syns jeg er merkelig. Selv om det kanskje fungerte i Norge der og da, har vi sett hvilken backlash dette presset fikk i andre land, i form av tapt tiltro til myndighetene.

Selv om mye av denne misnøyen dreier seg om kulturkrig, ikke minst konspirasjonsteorier og vaksineskepsis med lite rot i virkeligheten, må vi ta inn over oss den trassen som ligger i menneskets natur. I tillegg til press må man smigre egoet til de som deltar i, og ofrer seg for, en større sak. Slik nordmenn sammen bygget landet under nasjonalromantikken og gjenoppbygget det etter krigen, trenger vi nå et felles prosjekt og en samlende fortelling for den grønne fremtiden. Selv om Trædals tanke om samferdselspolitikk som klimapolitikk kan være den rette veien å gå, trenger visjonen en mer inspirerende formulering enn denne boken.