Tradisjonens fagterminologi

Alle familier har sine anekdoter. I min er en av gjengangerne den om da jeg som femåring gikk til naboen og lurte på om jeg kunne få spise middag med dem, fordi jeg var så lei av den evinnelige laksen. Fordelen med å vokse opp som bysame i Tromsø er nok at naboene neppe serverte laks. Som voksen er det rart å vite at jeg sannsynligvis tilhører den siste generasjonen som faktisk kunne spise så mye laks at man ble lei, og som – kanskje viktigere – kunne snakke om laks helt uten å måtte spesifisere: vill eller oppdrett? Med det bakteppet er det å lese Aage Solbakks tospråklige bok, Buođo buođu / Tanadalssamenes tradisjoner, både gjenkjennbart og lærerikt.

Tospråklig, ikke oversatt

Selv har jeg aldri drevet stengselsfiske eller tilbrakt veldig mye tid i elvebåter, men arv og miljø fører likevel til at når jeg passerer látnjá, ranke unge bjørketrær, sorterer jeg dem automatisk i kategorien čuoibmi, et bra emne til båtstake. Det tok heller ikke lang tid i lesingen før jeg oppdaget at Buođo buođu (Å sette laksestengsel eller, mer direkte oversatt, Å stengsle laksestengsel), som er skrevet på nordsamisk og bokmål, ikke er så mye en oversettelse som to parallelle tekster med omtrent samme innhold.

Solbakk tar tidvis for gitt at en samiskspråklig leser innehar kontekst en norskspråklig leser vil mangle, i omtale av aktiviteter og personer, historie og geografi. En bildetekst på nordsamisk er for eksempel «Govva [bildet] čájeha [viser] duorbuma», mens den tilsvarende norske er «Her plasker man med čuoibmi for å få laksen til å gå i garnet», som er definisjonen av duorbut. En annen har beskrivelsen «Čuggen [stukket] luosa [laksen] hársegiin.». På norsk: «Lysterfiske. Her bruker man lystergaffel – hárset til å fange laks.»

Tradisjonell og akademisk kunnskap

Aage Solbakk er en særdeles aktiv forfatter, og veldig mange av hans nyere utgivelser omhandler Deatnu, Tanaelva, og forskjellige aspekter rundt den. Dette fører til en viss overlapping i tematikk, men en utgivelse som Buođo buođu viser tydelig hvilket overflødighetshorn av lokalkunnskap Solbakk har å ta av. Solbakk tilhører også den generasjonen samer som i størst grad innehar kombinasjonen av tradisjonell kunnskap og akademisk utdanning – noe som nok også gjelder andre former for brukskunnskap, uavhengig av etnisitet og geografi – og evnen til å knytte disse sammen.

Denne kombinasjonen er ikke minst fremtredende i urfolksmetodologien, som i vesentlig grad har bidratt til å heve statusen til urfolkenes kunnskap som relevant også i større sammenhenger enn bare lokal kulturforvaltning. Det er likevel ikke til å komme unna at samiske forskere på samisk- og urfolkstematikk fortsatt blir sett på med skepsis, og gjerne stemplet som aktivister heller enn fagfolk med både tradisjonell og akademisk kunnskap. I Solbakks tilfelle presenteres vi ikke for eksplisitte teorier – det er gjennom praktisk aktivitet og grundig terminologi man lærer om samspillet mellom laks, menneske og kultur.

Boka er rik på illustrasjoner fra Solbakks rikholdige arkiv, og de strekker seg fra presten og lingvisten Knud Leem på 1700-tallet og den tilreisende «lakselorden» John Francis Campbell i 1850-årene til egne bilder tatt i nåtid. Det er også rikelig med kartutsnitt over aktuelle områder og illustrasjonsfoto av både fangstredskaper og båttyper. Det hele er ispedd kuriosa som at den finske president Kekkonen nyter laks stekt på spidd i 1958.

Bevarer fagterminologi

Cirka en tredjedel av den nesten to hundre sider lange boka er ordlister. De inneholder ikke bare lakse- eller fisketermer, men også det man i utvidet betydning kan se som del av laksefisket: både begreper som brukes om gammen, om vedhugging og bålbrenning, aktuell geografi samt vær og vind, snø og is.

Det er kanskje særlig ordlistene som gjør boka verdifull, og som gjør at den føyer seg inn i en type samisk litteratur som ser ut til å ha blitt mer utbredt de siste ti årene eller der omkring. Jeg tenker her på store og små utgivelser om terminologi og begreper som dekker forskjellige fagfelt. Bøkene utgis både av våre mest veletablerte forlag og av institusjoner, språksentre og lokale ressurspersoner. De er gjerne skrevet av godt etablerte fagfolk som nærmer seg, eller allerede har bikket, pensjonsalderen. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvordan man skal tolke disse utgivelsene. Er de en erkjennelse av at færre og færre kjenner til den spesialiserte terminologien som finnes på så mange fagfelt, og at man derfor må få nedfelt mest mulig før kunnskapen forsvinner? Eller er de på den andre siden en optimistisk videreformidling fra en generasjon til den neste, bare at den nå forekommer i trykket format, bevart for evigheten?

Solbakks bok passer i så måte inn sammen med andre utgivelser. Kanskje viktigst blant dem er praktverket Luonddunamahusat / Samiske naturbenevnelser av Hans Petter Boyne og Svein Nordsletta. Andre er Arne Nystads Huksenfágasánit, med byggfagtermer, medisinske ordbøker på både nord- og lulesamisk, Steinar Nilsens Mearrafanas / Sjøbåt, Harry Solhaugs Gáiski, Luondu ja ealáhus / Natur og næring, samt Aerpiemaahtoe – åarjelsaemien duedtien baakoeh av Maja Dunfjeld og Unni Steinfjell, en sørsamisk ordbok over duedtie, det tradisjonelle samiske håndverket (duodji på nordsamisk).

Snart historie?

Det er ikke til å komme unna at flesteparten av dem som fortsatt driver tradisjonelt laksefiske i sjø og elv, er rundt pensjonsalderen, og selv om sportsfisket lever i beste velgående, er det aldri det det tradisjonelle fisket i Tanadalen har handlet om. Visst skryter man av storlaksen, men jeg kan ikke tenke meg annet enn at dagens fang-og-slipp-fiske får ganske mange av tidligere generasjoners storfiskere til å snu seg i grava.

Boka omhandler flere former for fiske som etter hvert har opphørt som følge av nye fangstmetoder og overfiske, og etter endt lesing sitter jeg igjen med en redsel for å ha lest noe som fort kan bli en elegi over alt som var. Klimaendringer, pukkellaksens inntog, den rømte oppdrettslaksens innblanding i villaksens gener – alt gjør det vanskelig å tro på at framtidige generasjoner kommer til å få samme forhold til Tanadalens laksefiske som vi har nå. Og selv om det å skrive om laksen i stedet for å spise den på mange måter er like unaturlig som å skulle danse arkitektur, er det i det minste en trøst at vi har dyktige fagfolk som Solbakk som har gjort det arbeidet til sitt livsverk; laksen er forgjengelig, men kunnskapen bevares.