Overflod fra havet

For noen år siden ville tilfeldighetene at jeg besøkte akvariet i Barcelona, et av Europas største. På jakt etter et alternativ til bygningene og kunstverkene jeg vanligvis oppsøker i slike byer, steg jeg ned i et dyp jeg overhodet ikke hadde kunnet forestille meg. Jeg husker fortsatt følelsen av forbløffelse og opprømthet: At skapningene jeg møtte der – som stadig ledet tankene mine i retning av en fjern zoologisk fortid jeg i realiteten vet minimalt om – stadig eksisterer, er både fascinerende og bokstavelig talt ikke til å tro før man ser dem.

Den samme følelsen fikk jeg, som ikke er særlig verken fiskekyndig eller -interessert, i møte med Morten A. Strøksnes’ Havboka. Reiseforfatteren som tidligere har omdannet sine erfaringer fra fjerne land som Kongo, Mexico og Israel til leseverdige tekster, har denne gang reist til et landskap som er på samme tid velkjent og langt unna for ham: det Nord-Norge han vokste opp i, men som han for mange år siden forlot.

DOBBELTROLLE

Den fantasieggende Havboka springer slik sett ikke bare ut av en erkjennelse av at det nære kan være minst like fascinerende og i en viss forstand fremmedartet som det fjerne. Den hviler også på forfatter-jegets dobbeltrolle: Hovedrolleinnehaveren er på samme tid insider og outsider, og dynamikken som oppstår i møtet og dialogene mellom ham og den på alle måter lokalkjente og havkyndige kunstneren og altmuligmannen Hugo Aasjord fra Steigen, er en avgjørende motor i teksten, slik også målet de sammen setter seg, er det: I fellesskap skal de to fange en håkjerring, den skrekkinngytende urskapningen som lever hundrevis av meter nede i havet, som kan bli syv–åtte meter lang og to hundre år gammel, og som er verdens største kjøttetende hai.

Oppdraget er presist oppsummert i bokens undertittel: Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider.

Slik den hvite hvalen er jaktens mål og sentrum i Herman Melvilles roman Moby Dick, en av mange kanoniske tekster Havboka forholder seg til, blir håkjerringa en sentral skapning i Strøksnes’ tekst, til tross for – eller på grunn av – sitt fravær. Aller viktigst er imidlertid håkjerringas element, havet, som i tråd med tittelen er bokens hovedrolleinnehaver ved siden av forfatteren.

ENORME TIDSROM

På veien frem mot hai på kroken veksler forfatteren mellom reportasjeelementer fra sine dager ved og på havet, i Hugos selskap, og mer essayistiske partier hvor Strøksnes forteller om alt fra fyrhistorie til spermhvalens egenskaper. Om det er noe som preger Havboka, er det nettopp gleden ved alskens typer kunnskap: I denne utpreget maskuline og rett som det er ganske romantiske utgivelsen, det må også sies, møtes åndens og håndens arbeid i uvanlig høy grad. At alt har en historie, gjør at det aller meste i og rundt havet i Strøksnes’ hender kan bli interessant lesestoff. Han beveger seg da også gjennom enorme tidsrom. De stadige vekslingene mellom det lille og det store, mellom hverdagslivet i Nord-Norge og vitenskapshistoriens eller havets dyp, er i all hovedsak elegant og ledig gjennomført – bare en ytterst sjelden gang synes jeg at overgangene fremstår som en tanke påklistrede og tvungne. Til og med selve lesearbeidet klarer forfatteren som regel å innlemme i teksten på en naturlig måte – og uten at det blir kjedelig.

IDÉHISTORIE

I Havboka trer idéhistorikeren Strøksnes tydeligere frem enn før: Drøftingene av mytologiens og kultur- og vitenskapshistoriens skiftende havbilder er blant bokens mest interessante partier. Forfatterens studium av tekster og bilder er både dypt og bredt: Han beveger seg ubesværet mellom den ganske nye science fiction-filmen Interstellar og Dantes Guddommelige komedie, mellom Arthur Rimbaud og Jonas Lie og for de fleste heller ukjente norske havforskningspionerer, mellom Robinson Crusoe og Heraklit. At han har rammet inn utgivelsen sin med sitater fra Jobs bok, understreker alvoret som også preger Havboka: Strøksnes’ tekst handler, på flere plan, om livets riktig store spørsmål – om natur og kultur, liv og død. Samtidig er den i høy grad en bok om norsk historie – om sider ved den som i dag er lette å glemme, enten det gjelder hvalfangsten eller livet i landets fiskevær.

At forfatteren også har tatt med noe som åpenbart er en slags skrøne, bidrar ytterligere til at Havboka fremstår som en sjangeroverskridende tekst: I tillegg til at den altså kan omtales som reportasjejournalistikk, essayistikk og en form for «nær» reiselitteratur, tillater den seg å inkludere frodige drømmer og oppdiktede situasjoner.

At en bok om havet i 2015 også vil komme til å tematisere miljøspørsmål, sier seg selv. Hva Strøksnes mener om vår tids presserende problemer, etterlater teksten hans ingen tvil om, men Havboka er langt unna å fremstå som en debattutgivelse. Den er snarere en blanding av kunnskapsformidling og spenningsbok. Forfatteren makter nemlig, de stadige temposkiftene til tross, å gjøre den møysommelige jakten på håkjerringa til en medrivende ferd: Vil Hugo og forfatter-jeget noen gang klare å få beistet opp av dypet?

UTFORDRER NORMALPROSAEN

Underveis kan leseren også glede seg over et språk som merker seg ut i det norske sakprosalandskapet: Strøksnes legger uvanlig mye arbeid i formuleringene sine. Om han ikke treffer i absolutt alle tilfeller, og om havet innimellom fyller forfatteren med store ord, verdsetter jeg at han så ofte forsøker å etablere overraskende sammenligninger og utfordre normalprosaen, ikke minst i bokens mange landskapsskildringer. Språkarbeidet foregår på flere nivåer:

Morten Strøksnes inkluderer også underliggjørende setninger skrevet av andre forfattere, gjerne bare markert med en fotnote. I Nord-Norge blir forfatteren dessuten stadig konfrontert med et maritimt, fremmedartet dialektspråk som verken han eller denne leseren behersker.

At Hugo er kunstner, har bidratt til at Havboka også har en visuell side: Hans dramatiske malerier av håkjerringa pryder utgivelsen, og i tillegg har bokdesigner Egil Haraldsen dekorert den med sine mer skisseaktige illustrasjoner av havets skapninger. Motivene er med på å utfylle bildet av havet forfatteren, godt assistert av Hugo og familien hans, skriver frem: en bokstavelig talt uendelig fascinerende og innholdsrik verden, et sted hvor dine villeste fantasier kan vise seg å ha vært virkelighet i tusener av år. «De største oppdagelsene venter i havet», skriver Strøksnes med en smittsom energi som er betegnende for boken. Akvariet i Barcelona kaller igjen.