Økonomi fortalt som idéhistorie

«Og jeg kan bare opplyse om at nå er Erik Reinert pensum på universitetet i Oslo.» Studenten som nettopp har kommet med denne opplysningen, står bakerst i salen på Kulturhuset i Oslo. Spartacus har invitert til lansering av boken Global Økonomi. Hvordan de rike ble rike og hvorfor de fattige blir fattigere. Hovedpersonene selv, sittende på en liten scene, ser ned med et blygt smil. Hva tenker han, mon tro? Endelig akseptert?

Hvorfor en slik anekdotisk innledning på en bokanmeldelse? Kanskje aller mest fordi økonomen Erik Reinert selv er en anekdote- og historieforteller av rang, mens han spinner lange linjer som gir mening. Reinert kan kanskje settes litt i samme bås som de avdøde herrer Frank Aarebrot og Per Fugelli, begge med store samfunns- og historiekunnskaper, og også de med en ekte fortellerglede. De kjennetegnes videre av at narrativet de kommer med, som regel settes inn en sosialpolitisk kontekst. De ville påvirke.

IKKE SNAU

Erik Reinert, slik jeg leser ham, er like mye idéhistoriker som økonom. Når fagfelt gjensidig nærer hverandre, får vi ofte overskridelse og ny innsikt. Det er det som skjer i Global Økonomi. Det er en ny utgave av boken som først kom i 2004 og på nytt i 2008. 2017-utgaven har et nytt forord og omskrevet etterord. Den er verdt et nytrykk, gitt våre dagers sosiale uro og utfordrende politiske landskap.

Reinert er ikke snau i sine pretensjoner. Han vil vise oss at helt tilbake til 1700-tallet har de industrialiserte vestlige landene gjennom økonomifaget tåkelagt en viktig innsikt. Reinert mener at symmetrisk frihandel og trinnvis globalisering for de enkelte nasjoner er det eneste rettferdige og vil være til velsignelse for hele jordens befolkning. I stedet er en svært overforenklet økonomisk ideologi etablert som sier at det er i alle nasjoners interesse å godta asymmetrisk frihandel og umiddelbar åpning av de indre markeder.

Dette høres da svært konspiratorisk ut. Kan det stemme? Gjennom en relativt liten bok på ca. 170 sider og seks kapitler tar Reinert oss med på en historisk reise. Det hele er oversiktlig og greit, og Reinert forfølger det han kaller et mønster. Han påpeker det han mener er store gap mellom høytflyvende og abstrakte teorier, og det som skjer i virkeligheten. Tesen er at rike land har en tendens til å pådytte fattige land en teori de hverken har fulgt eller følger selv. Reinert vil se gjennom retorikken og observere hva som virkelig skjer.

HVILKEN VIRKELIGHET

Den virkelighetsbaserte tradisjonen Reinert selv sverger til, kaller han «The Other Canon». En av tradisjonens sentrale teoretikere var den østerriksk-amerikanske økonomen Joseph Schum­peter (1883–1950). (Spartacus forlag gir denne høsten også ut Schumpeters store verk fra 1912, Teorien om økonomiens utvikling, med et eget forord av Reinert.)

Den virkelighetsfjerne tradisjonen, derimot, er basert på klassisk og nyklassisk økonomisk teori. Den klassiske teorien ble innledet av den skotske moralfilosofen Adam Smith (1723–1790), som i 1776 utga The Wealth of Nations, med fokus på kjøp og salg. Faktorer som innovasjon (nyskapning), synergieffekter og for­ståelsen av at økonomiske aktiviteter kan være kvalitativt forskjellige, er ikke med.

Det klassiske paradigmet nådde sitt høydepunkt med den britiske økonomen David Ricardo (1772–1823), og On the Principles of Political Economy and Taxation (1817). Det var Ricardo som introduserte den gjeldende handelsteorien om at land bør spesialisere seg i sine «komparative fortrinn», i de aktiviteter der de er mest effektive i forhold til andre land. For dagens nyklassiske økonomer betyr dette at fattige land bør spesiali­sere seg i pre-industrielle økonomiske aktivi­teter som landbruk og håndverk, mens de rike landene bør konsentrere seg om produksjon og eksport av industrivarer og avanserte tjenester. «Dette er teorien økonomene bruker på Afrikas barn», skriver Reinert.

DAGENS GLOBALISERING

Dette fører til den ukritiske globaliseringen vi i dag ser. (Selv om Donald Trump og en del andre fenomen nå kan endre på dette.) Dagens globaliseringseufori, ifølge Reinert, er den tredje i rekken. Første gang var et kort blaff ved det franske hoff i 1760-årene, under navnet fysiokratiet. Den andre gangen var da bytte- og handelsfokusert teori var enerådende i 1840-årene. Her sto England bak og ville løse det de kalte det sosiale problemet med frihandel, for både seg selv og andre. Men dette førte bare til enda større problemer, som eksploderte i 1848 med revolusjoner i alle store europeiske land, bortsett fra i England og i Russland. Så fikk vi den siste perioden, som ble til i bølgene etter Berlinmurens fall i 1989. Det var full gass og full fres over grensene i en triumf for et marked som skulle gjøre alle frie og rike. I 1840-årene, skriver Reinert, het det frihandel. I dag heter det globalisering.

Resultatet har blitt at et land som Mongolia fikk rundt 90 prosent av sin industri tilintetgjort i løpet av to-tre år, mens i land som Russland og Peru forsvant halv­parten av industriarbeidsplassene over få år, samtidig som reallønningene ble halvert, skriver Reinert. «Sammenhengen mellom halveringen av industri­­­arbeidsplassene og halveringen av reallønningene er ikke tilfeldig.» Hvordan kan noe slikt skje?

Under den første globaliseringsperioden – fra 1840-tallet og frem til utbruddet av første verdenskrig – ble de rike landene stadig mer industrialisert, mens den tredje verden forble teknologisk underutviklet. Det var denne første globaliseringsprosessen som for alvor skapte kløften mellom fattige og rike land, skriver Reinert. Han hevder at det var en prosess der koloniene – slik praksis hadde vært i flere hundre år – ikke fikk bygge industri. Konklusjonen han drar, er da: «Når dagens globaliseringsprosess bygger på de samme prinsippene som den første, kan ikke denne andre globaliseringsrunden oppnå noe annet enn den første gjorde: en økning av forskjellene mellom fattige og rike land.» Det var dette som skjedde med Mongolia.

RETTFERDIG FRIHANDEL?

På 1800-tallet lot ikke Kontinental-Europa seg bløffe av den engelske visjonen om en global økonomisk harmoni der resten av verden produserte råvarer til engelsk industri og kjøpte ferdigvarer tilbake. Reinert viser hvordan Europa, og det han beskriver som oversjøiske land med en stor befolkning av utvandrede europeere, som USA, Australia, New Zealand og Sør-Afrika, tvert imot fulgte samme politikk som England. De institusjonaliserte en relativt høy tollbeskyttelse for å utvikle industrien. Frihandel er en bra ting, skal Abraham Lincoln ha sagt, det er bare synd vi ikke har råd til den ennå.

Dette er egentlig god gammel kunnskap, skriver Reinert, og peker på at den tyske økonomen Friedrich List (1841) utarbeidet en teori om hvordan en slik politikk skulle føres frem mot en form for globalisering der alle land vil ha nytte av frihandelen. Han beskriver Lists tanker slik:

1) Først måtte nasjonen ha en periode med frihandel for at etterspørselen etter industriprodukter skulle øke. 2) Så følger en periode der små stater beskytter og bygger opp sin egen industri (dvs. aktiviteter med økende avkastning, inkludert avanserte tjen­ester) og synergieffekter. 3) I neste periode integreres stadig større geografiske områder av land på samme utviklingsnivå. 4) Først nå, når alle nasjoner har sin konkurranse­dyktige industrisektor, kan vi åpne for global frihandel.

Det virker så enkelt, slik Reinert beskriver det. En asymmetrisk frihandel kan da vanskelig føre til annet enn at fattige nasjoner spesialiserer seg på å være fattige og de rike på å være rike.

TREKKER OPP STIGEN

Reinert viser til at også Norge ble bygget under tollbeskyttelse og særfordeler. Men, skriver Reinert, i dag går Norge foran når utviklingslandenes spede industri skal kveles i fødselen ved hjelp av den samme frihandelen vi selv klarte å beskytte oss mot i mer enn 100 år. «Det at Norge i dag trenger frihandel, betyr hverken at vi trengte den for 150 år siden, eller at fattige land trenger den nå.»

Norge, som lenge var en slags koloni, har «glemt» strategien vi tilkjempet oss for å skaffe industri og økonomisk vekst. Nå gjør vi det motsatte, i det vi påtvinger fattige land politikk diktert av IMF og Verdensbanken – «de ansvarlige norske politikeres kommentarer høres ofte ut som en jobbsøknad til Washington». Vi trekker opp stigen etter oss. Vi tillater ikke de fattige å gjøre det vi selv gjorde, nemlig å beskytte visse næringer.

Det jeg liker hos Reinert, er at han drar de lange historiske linjer, helt tilbake til renessansen. Han faller inn under det historiefaget kaller «La longue durée». Dette er i utgangspunktet en term brukt om historikere, som skuer ganske langt bakover i historien for å forstå sin samtid og eventuelt kunne si noe om fremtiden (begrepet ble særlig kjent gjennom den franske historikeren Fernand Braudel 1902–1985). Reinert fremstår som så god historieforteller at jeg glemmer at han er utdannet økonom. Derfor vinner historiefortelleren, etter min mening, nye sjeler for sitt prosjekt. Vi blir beriket på flere felt.

Og det er derfor Global Økonomi har lang levetid. En egen utgave på engelsk, fra 2007, fikk stor oppmerksomhet da den kom. Jeg drar den frem fra bokhylla. Den er en mer bearbeidet utgave, med flere sider, et lengre noteapparat, og med det den norske utgaven mangler: en indeks.

Det burde Spartacus ha spandert på seg. Ifølge Reinert selv er det det første han ser på i en bok. Den engelske utgaven har et mye flottere omslag også, med et renessansemotiv satt i kontrast til moderne slum i et fattig land. Virkningsfullt, og samtidig mer fortellende og mer innbydende enn det kjedeligere omslaget på den norske utgaven.

Reinert har vært kontroversiell, med sin klare stemme, sin radikalitet og sitt ønske om å påvirke. I forordet i årets bok forteller Reinert oss at den utvidede utgaven er oversatt til mange språk. Nå vet vi også at han har blitt pensum på universitetet i Oslo. Det må vel kunne kalles å være akseptert? Jeg skulle derfor gjerne ha sett i akkurat denne utgaven at forlaget kunne ha invitert en kjent person, økonom eller institusjon til å ha skrevet forordet. Det ville ha vært med på å plassere Reinert i en tradisjon, i en skole eller i et miljø. Og det ville ha vært mannen verdig.

Andrew P. Kroglund (57) er skribent, samfunnsdebattant og forfatter.