Frihet må gjelde for alle

[…] frihet krever mot til å begi seg ut i det hittil ukjente, men mer enn noe annet krever den sannferdighet – overfor andre og, kanskje aller viktigst, overfor seg selv.

Det skriver Angela Merkel, Tysklands forbundskansler gjennom 16 år, i sine memoarer. Boka er over 600 sider lang og rommer bekjennelser fra et langt og bemerkelsesverdig politisk liv. Jeg sitter med følelsen av at Merkel i sitatet setter fingeren på noe helt grunnleggende ved frihetsbegrepet. Kanskje er det først når vi tør å forstå og anerkjenne egne behov, ønsker, redsler og fordommer, at vi virkelig kan leve et selvbestemt og meningsfylt liv. Og før noen arresterer meg, eller snarere Merkel, for å være for høytsvevende: Hun vet godt at frihet ikke bare handler om å kjenne og realisere seg selv. Oppveksten i en liten landsby i DDR lærte henne hva det vil si å bli overvåket, begrenset, dirigert og mistenkeliggjort. Hun vet hvordan det føles når noen andre tar ens egne valg for en, når det er noen andre som til syvende og sist fastslår hvem man skal være. Denne altoppslukende frihetsberøvelsen blir bakteppe for en svært systematisk og detaljrik bok, som hele tiden sirkler rundt spørsmålet om hvordan vi mennesker, i alt vårt mangfold, kan være frie sammen.

Boka er skrevet sammen med Merkels tidligere rådgiver Beate Baumann, og Merete Franz har gjort et solid stykke arbeid med den norske oversettelsen. Merkels norske stemme overbeviser stort sett, med unntak av en del formuleringer som fremstår som for direkte oversatt, og setninger som ser ut til å ha unnslippet språkvasken. At enkelte feil dukker opp er uunngåelig i en så lang bok, men redaksjonen kunne nok vært mer på hugget her.

Bokas første del har fått tittelen «Jeg ble ikke født kansler» og handler om Merkels barndom, ungdomstid og begynnelsen på en svært kort forskerkarriere. Hun ble født i 1954 i Hamburg, i Vest-Tyskland. Lille Angela var bare seks uker gammel da familien valgte å vende østover. Faren hadde fått et «kall», han var nyutdannet sogneprest og ønsket å bidra med det han kunne i sine østlige hjemtrakter. Dette valget skulle få store ringvirkninger for Angela. Hun skriver at til tross for at hun respekterer foreldrenes beslutning, ville hun aldri ha tatt den samme selv. Angela merket nemlig tidlig DDR-statens begrensinger, selv om hun hadde en lykkelig barndom. I skildringene av barndommen vokser det fram en stemme man kan føle med og le av. Hun maler frem gledene landsbyen kunne by på for et lite barn, med nærhet til natur og dyr. «Det sies», skriver hun, «at jeg som småjente i Quitzow til og med drakk vann fra vannskålen til hønene når jeg var tørst».

Etter hvert som Angela blir eldre, spiller staten en stadig større rolle i livet hennes. Hun skildrer en nådeløs stat overfor dem som ytrer seg eller handler på en måte som avviker fra DDRs idealer. Hun ville egentlig studere psykologi, men skolens administrasjon konkluderer med at hun er «spesielt egnet» for fysikk, og da blir det sånn. Hun flytter til Leipzig for å studere, og etter hvert til Berlin for å ta en doktorgrad. I løpet av disse årene myknes forholdet mellom de to tyske statene betraktelig opp, og tre år etter at hun disputerer, faller muren. Forskningen rykker med ett helt i bakgrunnen, og Merkel tar sine første politiske skritt. For henne er det nesten for godt til å være sant at Tyskland nå skal gjenforenes, og hun ønsker å være med på å forme det nye politiske landskapet.

Delen som omhandler begynnelsen av Merkels politiske karriere, er, etter min mening, bokas mest interessante. Man får innblikk i hva som beveger henne til å engasjere seg, og hvorfor hun brenner for en gjenforent tysk stat basert på vesttysk «sosial markedsøkonomi». På bakgrunn av dyrekjøpte erfaringer mener hun at det er noe grunnleggende feil med det østtyske systemet, og at denne delen av landet må bygges opp fra grunnen av. Merkel engasjerer seg først i det nystiftede partiet Demokratischer Aufbruch (Demokratisk oppbrudd), som hun etter hvert blir talsperson for. Men etter valget i 1990 blir partiet slukt av det kristendemokratiske partiet CDU. Det er som medlem av CDU at Merkel får tilbud om å jobbe som assisterende talsperson for den nye regjeringen. Og femten år senere blir hun altså kansler.

Merkels beskrivelser av ulike politiske roller og oppdrag gir oss innsikt i hvor krevende arbeidet med å gjenforene Tyskland har vært. Særlig de østtyske borgerne har måttet lide under tilpasningen til markedsøkonomien. Merkel skriver at spørsmålet om når og hvordan den tyske gjenforeningen virkelig ville være fullbyrdet, har fulgt henne hele karrieren. Det at hun selv er tidligere DDR-borger, gjør nok at enkelte kompromisser blir mer utfordrende enn de ville vært for en vesttysk politiker. Som Merkel påpeker selv, var hun ikke født til å være kansler, og mange mener at hun var et usannsynlig valg på grunn av kjønn og bakgrunn. Men disse egenskapene blir etter hvert viktige, for både kvinner og østtyskere trenger representasjon i maktapparatet, og Merkel blir med tiden et slags symbol for det moderne og gjenforente Tyskland. Og hun blir en sentral drivkraft i å samle de svært ulike EU-landene bak felles prosjekter.

Jeg har lenge tenkt at Merkels evne til å samle støtte på tvers av politiske skillelinjer skyldes at hun har fremstått som svært medmenneskelig. Særlig oppstod dette inntrykket da hun under flyktningkrisen i 2015 sa de velkjente ordene «Wir schaffen das», vi klarer det. Merkel forklarer hvordan historier om alle menneskene som hadde dødd på havet og i lastebiler på vei til Europa, rystet henne. Det var ikke bare snakk om tall, men om skjebner. Derfor ønsket hun å behandle menneskene som søkte om asyl, med verdighet ved og innenfor den tyske grensen. Dette er et valg hun fortsatt står for, selv om hun innså at det etter hvert ble nødvendig å innføre visse restriksjoner. Medmenneskeligheten kommer videre til utrykk i de til tider ekstremt detaljerte redegjørelsene for nasjonale og internasjonale politiske prosesser. Merkel evner å se dem hun forhandler med, og hun klarer å sette seg inn i og forstå andre synspunkter.

Bare i kapittelet om Israel er refleksjonene skuffende unyanserte. Merkel gjør rede for sine statsbesøk i landet og for sin kontinuerlige, historisk begrunnede forpliktelse overfor det israelske folket. Hun skriver videre om Hamas-angrepet 7. oktober og peker på det hun mener er manglende verdensomspennende solidaritet med Israel. Merkel skriver nok primært for en tysk kontekst, og slik sett er ikke poengene overraskende. Men likevel klinger det hult når hun skriver at det er forkastelig «å bruke demonstrasjoner som et skalkeskjul for å leve ut sitt hat mot staten Israel og jødene». Hun kaller det antisemittisk misbruk av ytringsfriheten, som må straffes og forhindres «med alle midler vår rettstat har til rådighet». Merkel har nok rett i at det finnes enkelte som utnytter demonstrasjonene på en slik måte, og selvfølgelig skal all antisemittisme bekjempes. Men hun skriver ikke et ord om Palestina-demonstranter i Tyskland som uten skjellig grunn har blitt begrenset i sin ytringsfrihet, som mistenkeliggjøres, utsettes for politivold, trues med å miste jobben og i verste fall oppholdstillatelsen.¹ Hva med rettstaten hun er så opptatt av å opprettholde, hva med det personlige rettsvernet?

Merkel har helt klart skrevet memoarene sine med en bekymring over hvordan fremveksten av partier som Alternative für Deutschland (AfD) truer håpet om et fritt Tyskland, et fritt Europa og en stabil verdensorden. I vår ble AfD Tysklands nest største parti i forbunsdagsvalget med 20,8 prosent av stemmene. Vi er mange som deler hennes bekymring for at fascistiske krefter skal få økende makt over det tyske samfunnet. Men man nærer ikke demokratiet ved å undertrykke dem som protesterer mot urett. Sett utenfra kan man undre seg over at Merkel ikke klarer, eller ønsker, å se paradokset. Hun skriver det jo tross alt selv: «frihet kan ikke bare eksistere for den enkelte, frihet må gjelde for alle.»