Menneskets natur?

I Nord-Jylland har fyret Rubjerg Knude blitt flyttet åtti meter fra kysten, man kaller det en ingeniørmessig bragd. Klimaendringene har fremskyndet erosjonen i sanddynene som fyrtårnet hviler på, de raser ned i havet i et stadig høyere tempo. Noen sommerhus står helt på kanten av stupet, det er snakk om år før også disse forsvinner. Jeg har lenge tenkt at det er et effektivt bilde: eikegulv, blanke benkeplater og pendellamper, skandinavisk middelklasserikdom slukt av Skagerrak. Naturen har det med å innhente oss.

Hva gjør vi når vi ikke lenger kjenner oss igjen i naturen vi omgir oss med? På den oppbyggelige enden av spekteret har du dem som skriver bøker. De siste årene har klimalitteraturen for alvor gjort sitt inntog i norske bokhyller. Fjorårets utgivelser tyder på at det er naturen som nå står for tur.

I boka Naturen og oss gir friluftsentusiast, naturfotograf og politiker Arne Nævra sitt bidrag. Med over førti år i ulike viltskjul, i sitt virke som dokumentarist, har Nævra levd et langt liv mellom fjord og fjell. Det merkes – fortellerlysten og kjærligheten til naturen skinner gjennom sidene. Teksten er ledsaget av et imponerende utvalg fotografier tatt av forfatteren, fra kongepingviner i Antarktis til fjellrev i Arktis. Bildene forankrer teksten, men står ofte vel så godt i egen rett. Nævra skriver selv, i bokens forord, at den er ment som en hyllest til naturen, men også som en kritikk av vår menneskesentrerte naturforvaltning.

For Nævra rommer naturen mye: Her finner han et utkikkspunkt til noe rent og ubesudlet, et filosofisk ankerfeste, et sted for «hobby og terapi», et politisk kall og en kilde til bunnløs nysgjerrighet. Når alle disse anskuelsene skal legges for dagen på knappe tre hundre sider, går det nødvendigvis på bekostning av dybden. Prosjektet er ambisiøst, og boken gjør ofte store sprang. I kapittelet «Kople av, kople ut – i nær natur», blir leseren for eksempel introdusert til tenkere som Rosa, Thoreau, Rousseau, Gandhi og Zapffe i ett og samme åndedrag. Det blir litt heseblesende, i et kapittel som handler om behovet for å ta det rolig.

Mens bokens innledende kapitler gir mest plass til naturskildringene, vikles dette sporet etter hvert stadig tettere sammen med forvaltningskritikken. Det kulminerer i siste kapittel, med det unektelig svulstige navnet «Tanker ved et bål – menneskehetens framtid», som leses som et rent politisk utspill. Nævra skriver engasjert om trua arter og flatehogst, sjøisen som smelter i Arktis, bjørnebestander i Vassfaret, firefelts motorvei over urørt natur og ulven som politisk skyteskive. Alle disse tuene som er på vei ut av tiden – ikke på denne forfatterens vakt!

Nævra er selv politiker og har sittet på Stortinget for SV. Derfor er veien ofte kort fra skogholtet til stortingssalen, og dette er en mann som kjenner sin plan- og bygningslov. Denne innsikten gir grobunn for en gjennomgående politisk pragmatisme, som i seg selv er forfriskende i en tid da endetidstenkningen har gode vekstvilkår. Hvordan skal man angripe global økologisk kollaps? Nævra starter i sitt hjørne av verden: Skrinlegg natur- og utslippskrevende infrastrukturprosjekter, vern sårbar natur, innfør juridisk beskyttelse av viltet, mot jakt- og grunneierinteresser. Særlig i beskrivelsene av norsk rovdyrpolitikk og jaktkultur skriver han godt.

I 2005 fotograferte Arne Nævra en isbjørn utenfor Edgeøya på Svalbard. Den klamrer seg fast til en issvull, «med et uttrykk som ber om hjelp», som forfatteren skriver. Motivet ble i sin tid ikonisk, særlig etter at det ble tatt i bruk av Al Gore da han turnerte med dokumentaren En ubehagelig sannhet. Nævra beskriver det som et av de viktigste bildene han har tatt. Det er et virkelig prekært motiv, det er det ingen tvil om. Allikevel er det noe som lugger. Jeg får assosiasjoner til et linoleumskledd klasserom en gang på starten av 2000-tallet. Earth Hour, Hans Rosling, grønn finans – de glade FN-dagene!

Innvendingen min mot Nævras og Al Gores hang til triste isbjørner handler ikke om hva disse motivene alene formidler, men heller hva de skygger for. Det jeg etterlyser, er en kritisk gjennomgang av måten vi snakker og skriver om natur på, og hva som skjer når disse fortellingene omsettes i politikk. Dorothea Born, forsker ved universitetet i Wien, skriver at isbjørnen, som klimaendringenes frontfigur, opptrer som et antropomorfisert ikon. Mennesket ser på isbjørnen, dette sjarmerende og menneskelignende dyret, og ser en estetisert, individualisert og stedforankret natur. Et slags naturens fadderbarn.

I Nævras fortellerstil finnes det også en gjennomgående antroposentrisme, som gir seg til kjenne i lysten til å kikke på natur. I et kapittel om jakt settes for eksempel jaktinteresser opp mot andre naturbrukeres interesser, for «teller ikke deres opplevelse av å få et glimt av en flott rådyrbukk like mye som den jegeren har når han bærer byttet over skuldra hjem?». Det er nærliggende å introdusere en tredje interessegruppe i denne ligningen: rådyrbukkens interesse i sitt virke som rådyrbukk.

Det finnes minst to store fallgruver i slike fremstillinger. For det første etterlater de lite rom for de truede artene som faller utenfor den tiltalende kategorien karismatisk megafauna. For det andre postulerer de et misvisende skille mellom menneske og natur og gir oss dermed få anvisninger om hvordan mennesket på etisk og økologisk forsvarlig vis kan finne sin plass i naturen.

I verste fall kan denne formen for dualistisk tenkning kulminere i fortrengningen av bærekraftige kultiveringspraksiser. Et eksempel på dette er FNs antiavskogingsprogram REDD+, der selskaper og stater kan motregne egne utslipp ved å finansiere skogbevaring i det globale sør. I praksis har programmet ofte ført til fortrenging av urfolk og småbønder. På papiret et stuerent forsøk på å redde naturen fra mennesket, i praksis en forsterking av bestående koloniale maktforhold. Og her blir sammenhengen mellom tanke og politikk tydelig, for Nævra fremsnakker REDD+ og kaller Norges bidrag til programmet for prisverdig. Her blir forfatterens politiske pragmatisme et problem, all den tid den bidrar til å forenkle både naturkrisens kompleksitet og de underliggende maktstrukturene som er i spill. Nævra virker ofte ferdig tenkt. Dette er utvilsomt en styrke i stortingssalen, men det gir dårlige betingelser for selvransakelse.

Da er det forfriskende å lese Sigri Sandbergs bok, Det året eg vakna. Her får utredningen gjennomgående forrang for diagnosen. I likhet med Nævra har også Sandberg tilbrakt store deler av livet i norsk natur, hun har blant annet bodd åtte år på Svalbard. Det har resultert i en imponerende mengde bøker, tjue i alt. Alle handler, ifølge Sandberg selv, om «natur, mennesker og kjærlighet i ulike sammenhenger». Allikevel skriver hun i bokens forord at hun føler på skyld. For mens Sandberg har «pludret» seg «inn i andre glade greier» – friluft, fjell og fjord – har hun samtidig «fortrengt det mest alvorlige som skjer i naturen og med klimaet». Med denne boken vil hun gjøre opp for seg.

Boken følger årstidene, fra vinter til høst. Dette sykliske rotfestet i naturen, fødsel-liv-død-fødsel, avbrytes hele tiden av krisens overskridende vesen. Sesongene vokser ut av seg selv, plutselig blir sommeren veldig, veldig varm. «I juni slutter nettene å eksistere», skriver hun, «eg er så varm, eg må til havet». Dette er et effektivt grep, som lykkes i å fange ubehaget ved å leve i en tid da mye synes å gå i oppløsning.

Ubehaget forsterkes når hinnen mellom fortelleren og naturen oppløses. For hos Sandberg finnes naturen i alt. «Du og eg, vi er natur», skriver hun, «og heilt avhengig av at han fungerer». Når sommeren kommer med tørke og skogbrann, legger det seg en tåke fremfor øynene til forfatteren. Når hun tenker på stillheten som brer seg ut over stadig større deler av jorda, kunstgjødsel, kjemisk industri, plast og tungmetaller, kjenner hun et søkk i kroppen. Krisen kroppsliggjøres, det er «forureining i kvar celle» og «mikroplast i kroppen, hjernen, blodet, hjartet». Dette gir Sandbergs naturskildringer en særlig eksistensiell brodd.

I sommer kom jeg over teksten «Hydrofeminism: Or, On Becoming a Body of Water», skrevet av kulturhistoriker Astrida Neimanis. I et avsnitt som særlig opprørte meg, skriver Neimanis at nordamerikansk brystmelk sannsynligvis inneholder «DDT, PCB-er, dioksin, trikloretylen, kadmium, kvikksølv, bly, benzen, arsen, malingsfortynner, ftalater, kjemisk rensemiddel, luftfrisker, teflon, rakettdrivstoff, termittgift og soppdrepende og brannhemmende midler».¹ Neimanis mener vi må tenke nytt om kroppen, hun vil bryte ned illusjonen av ugjennomtrengelighet. Vi er porøse og kroppslig forbundne, skriver hun. Denne skjørheten er også gjennomgående hos Sandberg, ikke bare som en kroppslig erkjennelse, men også til dels som politisk forfatning.

Plasten i Sandbergs fjord, kunstgjødselen på åkrene ved gården hennes, og sjøisen som smelter ved hytta på Svalbard, har til felles at de er materielle uttrykk for villet politikk. Derfor er også denne boken en politisk bok, selv om Sandbergs refleksjoner ofte er av en langt mer abstrakt sort enn Arne Nævras pragmatisk-politiske tilnærming. Sandberg skriver om antroposentrisme i forvaltningen, om menneskets evinnelige behov for å kategorisere, kvantifisere og forklare naturen, og om å dyrke poteter og tjære båt innerst i en fjord, mens sommervarmen føles stadig mer klaustrofobisk.

Også hos Sandberg går det ofte litt for fort. Her diskuteres gruvedrift på havbunnen, jakt- og jordbrukspolitikk, vindkraft, hytteutbygging og friluftsliv. Klima- og naturkrisen er, som kjent, sektorovergripende og derfor vanskelig å fange i en enkelt sak. Allikevel er det som om Sandberg vil for mye på for få sider. Flere ganger tenker jeg at en mer rendyrket oppmerksomhet hadde gagnet denne boken – både litterært og politisk.

Mot bokens slutt, et sted mellom sensommer og høst, gjennomgår Sandberg en slags politisk vekkelse. Etter en sommer i lammende økosorg, begynner forfatteren å tenke på angsten og tyngden som en mulighet, kanskje til og med som en kraft? Høsten kommer, hun drar på sauesanking, høster poteter og flørter med tanken på å bedrive sivil ulydighet. «Eg har hatt godt av dette året», skriver hun, «tenker at kvar må kjempe med dei verke midla dei har, og at eg skal gjere mitt».

Akkurat hva slags handlingsalternativ Sandberg ser for seg, forblir et åpent spørsmål. Jeg søker henne opp, lurer på om hun har gått til innkjøp av kjetting og bannerstoff siden sist. Jeg leser at hun nylig har skrevet en biografi om Nina Jensen (Havet, døden og kjærlighetene, Gyldendal, 2025) tidligere generalsekretær i WWF, som i dag jobber med Kjell Inge Røkkes nye filantropiske storsatsing, forsknings- og luksusyachten REV Ocean. I boken advarer Jensen, via Sandberg, mot gruvedrift på havbunnen, men nevner ikke at Røkke har både aksjer og styreplass i Aker BP, et av selskapene som har meldt interesse for mineralaktivitet på norsk sokkel. (Les Sigri Sandbergs svar til denne påstanden).

Og mens jeg skriver dette, kommer nyheten om at miljøorganisasjonen Greenpeace er dømt til å betale nesten syv milliarder kroner i erstatning for å ha protestert mot oljerørledningen Dakota Access. Dette, tenker jeg, er forskjellen på å jobbe med pengene og mot dem.

Hver må kjempe med de virkemidlene de har, men noen kamper koster utvilsomt mer enn andre.