En mulig identitetspolitisk forbannelse

Abid Rajas Vår ære og vår frykt er oppfølgeren til boken fra 2021, Min skyld, som skildret sosial kontroll, ekskludering og vold i forfatterens norsk-pakistanske oppvekst. Den tunge familiefortiden gjorde at Raja kuttet kontakten med faren. I denne utgivelsen gjenopprettes relasjonen. Samtidig avdekker han en spredt slekt over hele Europa, som sender ham ut på en europeisk reise for å utforske hvilke alternative liv han kunne levd om familien emigrerte annetsteds.

Boken er en reiseskildring og kan egentlig best beskrives som en norsk-pakistansk politikers møte med slektninger i Europa, flettet sammen med personlige anekdoter, intervjuer og observasjoner, vevd inn i politiske analyser. Raja skriver mest i førsteperson, med et tydelig psykologisk og biografisk preg. Fordelen med dette er at Raja virker troverdig og at boken, selv om den trekker inn diverse kilder, primært forblir en personlig bok som tar oss dypere inn i Rajas eget liv. Dette gir boken nærhet og eksistensiell tyngde, særlig i skildringer av hans opplevelser av «et totalt mørke» og «ønske om å få slippe alt – forsvinne» i forbindelse med selvmordsproblematikk han møter blant innvandrerbarn i Belgia. Ikke minst gir hans refleksjoner over sin avdøde mors liv som uutdannet og analfabetisk innvandrerkvinne i Norge en spesiell tilgang til å forstå hvor urettferdig samfunnet ville blitt om kontantstøtten bidro «til at innvandrerforeldre ikke sendte barna i barnehage og dermed hindret dem fra å bli en del av det norske samfunnet og lære seg norsk før skolestart».

Men det personlige grepet gjør også Raja noe uangripelig. Å motsi ham blir som å betvile hans erfaringer. Dermed blir det vrient når han for eksempel hevder at «vi er i ferd med å miste noe, og at noe fremmed er på vei til å ta over», eller at det bare er en slags selvpålagt undertrykkelse når muslimene må leve «innendørs, har strenge konservative verdier, trekker seg tilbake i moskeer, dekker seg til og er avholdende fra alkohol» mens vestlige folk «nyter livet ute, spiser skinke, drikker vin og øl og ønsker alle velkommen i det åpne fellesskapet», eller at det er representativt for muslimer på Oslos østkant å mene sånt som at «Hitler var en ekte mann som var bra for muslimene, for han ville utrydde alle jødene, og da hadde ikke det som skjer i Gaza nå, skjedd», eller at jenter i visse Oslo-skoler opplever at de er nødt til å gå med hijab for å bli «omtalt med respekt» og få «anerkjennelse av guttene».

Jeg tviler ikke på at disse beretningene stemmer. Men enkelthendelsene og løsrevne utsagn forvandles her til bekvemme skyteskiver. Det kan virke som om hele grupper, områder og islam mener det Raja observerer. Men mener muslimer på østkanten i Oslo at Hitler er et forbilde? Lever jenter under strenge muslimske patriarkalske regimer i Oslos offentlige skoler? Er Norge i ferd med å miste sin sjel grunnet innvandring? Bokens form og stil gir oss ikke verktøyene til å bedømme dette.

Raja drar inn Samuel Huntingtons The Clash of Civilizations (1993)¹ og forestillingen om et pågående sivilisasjonssammenstøt mellom muslimer og europeere – en teori som «bør tas på alvor, selv om mange akademikere liker å rakke ned på teorien». Rajas politiske analyse er at Europa har et massivt integreringsproblem, primært av muslimske innvandrere. Hvis denne gruppen ikke integreres godt nok, noe de ofte ikke blir, vil de få barn, og barna vil, til tross for å være «17 år med livet foran seg i et av verdens rikeste, trygge demokratier» føle «intenst at deres kultur og religion er under beleiring og utsatt for et slags verdimessig angrep» (min kursivering), der «moralen og etikken er noe helt annet enn den vi ellers betrakter som selvsagt i den vestlige verden» (min kursivering).

Raja treffer en tyrkisk taxisjåfør i Tyskland, som sier, med glimt i øyet: «Du vet kanskje at vi har forsøkt å invadere Europa to ganger […]. Med dagens innvandring kommer vi til å lykkes den tredje gangen.» Eksempler på verdier denne andre invaderende sivilisasjonen vil ta med seg er «sterk motstand mot selvbestemt abort og homofili» og mot «lesbiske og transseksuelle». Muslimene opplever altså å leve i «en kulturkrig, en strid mellom sivilisasjoner der ingen av partene forstår den andres verdensbilde». Mens man i Norge aksepterer et «seksuelt mangfold og jobber for full likestilling mellom kjønnene», finnes ikke slike verdier «i islam, der ulike sett av regler gjelder for kvinner og menn».

Rajas kritikk av reaksjonære verdier blant muslimer kunne lett vært rettet mot andre grupper i Norge med tilsvarende størrelse, for eksempel lavkirkelige protestantiske trossamfunn og den katolske kirke (DKK). Erfaringen min er at radikaliseringen blant unge konvertitter som regel er minst like patriarkalsk, homofobisk, transfobisk, teokratisk og reaksjonær som blant muslimene i Rajas bok. I et lavkirkelig og katolsk kristent forum i fjor, kalt Tematorsdag, hørte jeg også de samme «unorske» verdiene og konspirasjonsteoriene Raja kritiserer, bli reprodusert av hvite, kristne nordmenn. Flere av foredragsholderne var ansatt ved universiteter i Norge. Opplegget ville neppe blitt akseptert om personene forfektet tilsvarende synspunkter og var muslimer.

Likevel er det ingen hemmelighet at de fleste katolske biskoper og muslimske imamer forfekter verdier som gir den gjennomsnittlige nordmann bakoversveis. Men man må huske at katolikker og muslimer og nordmenn først og fremst er mennesker, og kan – som plastilin – endres, bøyes og omformes, og blir det hele tiden, av politisk-økonomiske, ideologiske, historiske og andre faktorer.

Man kan lese Raja som at han nettopp ønsker en endring i samfunnet som vil gjøre hans egen kritikk overflødig. Men når han beskriver islam som selve problemet, flyttes fokuset bort fra de viktigere materielle og sosialpsykologiske årsakene som ofte ligger bak de eksemplene og tendensene han sporer. Analysen blir ikke overbevisende for en med min bakgrunn som sjia-muslimsk norsk-iraker. For meg som har opplevd å leve i skillet mellom en muslimsk-irakisk og en offentlig norsk identitet og virkelighet, er Rajas bok betimelig. Boken er aller sterkest når Raja skriver om sin personlige historie og familiens liv i Europa. Det er godt å lese om hvordan hans familie i Storbritannia identifiserer seg som briter, og hans tanker om kvinnenes rolle i sin pakistanske oppvekst. Raja treffer best når han speiler sin egen integreringsopplevelse som norsk-pakistaner mot familiens møter med andre europeiske kulturer – noe som egentlig utgjør bokens kjerne.

Men når han oppsøker politikere og politiske tenkere for å analysere samfunnet, bør leseren være obs. For Rajas styrke er den personlige bagasjen og bakgrunnen han har, men han klarer bare delvis å benytte den til å opplyse og berike leseren. Derimot blir det noe villedende når han beveger seg fra erfaringer til en samfunnsanalyse som ikke nødvendigvis er feil, men definitivt unyansert og i behov av mer kritisk refleksjon.

Boken viser tydelig at Raja bærer på erfaringer norsk offentlighet trenger, men han lykkes ikke i å skrive en selvbiografi, reiseskildring og politisk samfunnsanalyse – alt på en og samme tid. Han kunne holdt seg til de to første, og latt det siste forbli mer åpent for denne gang.