Håndbok for meningshavere

I forkant av stortingsvalget i 2017 advarte Sigrid Sollund oss mot hersketeknikkene i både den offentlige og private samtalen med Hersketeknikker (Kagge, 2017). Før årets valg er perspektivet hevet: Nå er det ikke bare retoriske knep vi skal avsløre og unngå – det er hele den offentlige debatten og samtalens kunst som skal analyseres og forbedres.

Det er en litt aggressiv forside som møter meg når jeg plukker opp Sollunds nyeste bok, Vinn diskusjonen. Den viser to fektere i utfall mot hverandre og synes å signalisere et krast debattklima. Dette er en bok som skal lære oss å stikke til våre meningsmotstandere. Men tross den kamplystne estetikken er ikke dette en bok som handler om å overkjøre sine meningsmotstandere. I en verden med økende polarisering, og hvor de tradisjonelle arenaene for offentlig diskusjon ofte taper mot de ikke-redaktørstyrte flatene, er målet å heve nivået på argumentene og å gjøre oss rustet til å skille gode påstander fra dårlige. Da handler det ikke om å overrumple motstanderne sine retorisk, men om å skape en god diskusjon for alle. Som Sollund skriver: «med gode argumenter kan begge gå seirende ut».

Kjør debatt
Boken er strukturert i to hoveddeler: en om debatten, hvor målet er å overbevise, og en om samtalen, hvor idealet er det gode ordskiftet. Dette er en fornuftig inndeling. Forfatteren vil hjelpe oss til å bli bedre samtalepartnere og skarpere debattanter, enten vi befinner oss foran en mikrofon i et NRK-studio eller i en uformell meningsutveksling på en fest.

Det er bokens første del, som sjangermessig ligner en håndbok, som gir mest innsikt. Enten mottakeren er en fersk ungdomspolitiker før skolevalget eller en dreven rikspolitiker som kunne hatt godt av å se seg selv utenfra, får man her pragmatiske eksempler på stort og smått som kan skjerpe formen.

Sollund benytter seg av sin mangeårige erfaring som programleder i blant annet Dagsnytt 18 og Politisk kvarter når hun understreker debattekniske poenger med eksempler fra våre mest kjente rikspolitikere. Vi får vite at FpUs posterboy Simen Velle ikke turte å holde tale i sin egen konfirmasjon, og at Mímir Kristjánsson stolt kaller seg selv for demagog. Hadia Tajik nevnes for øvrig så ofte at hun nærmest kan regnes som en hovedperson i boken.

Anekdotene fra rikspolitikken er gjennomgående relevante, og stort sett stødig plassert. Gjenkjennelsesfaktoren bidrar til å gjøre boken tilgjengelig, og det litt sladrete preget bidrar dessuten til å øke underholdningsverdien.

Allikevel blir denne formen, hvor det stadig veksles frem og tilbake mellom tekniske poenger og eksempler fra offentligheten, litt forutsigbar, repetitiv og ensformig. Det er i den drevne ordstyrerens blikk på sine deltakere at boken har sitt største potensial, og nettopp derfor savner jeg tidvis mer dyptgående analyser. Forfatteren kunne med fordel ha senket tempoet og kommet enda tettere på det håndverksmessige arbeidet bak argumentasjonen, heller enn å hoppe fra anekdote til anekdote. Det hele blir litt for lettvint, for lite substansielt. Man trenger tross alt ikke å ha vært programleder i 20 år for å skjønne at det lønner seg å møte opp godt forberedt, eller at man ikke kommer godt ut av å latterliggjøre sine motstandere.

Debatten om debatten
Dette er riktignok ikke en ren håndbok, for Sollund er ikke bare opptatt av hvordan vi best argumenterer for våre synspunkter, men også hvorfor den gode diskusjonen er viktig.
I de tidlige kapitlene, som kretser rundt definisjonene av ordene «diskusjon» og «debatt», trekker forfatteren inn definisjoner fra Store norske leksikon og Det Norske Akademis Ordbok. Her virker refleksjonene litt påtvungne. I underkapittelet «Retorikk og slikt» gjør forfatteren et hopp tilbake til antikkens Hellas og begynner å redegjøre for Aristoteles’ begreper logos, etos og patos. Her tenderer boken mot det skolestilaktige. «Når tema er retorikk, er det vanskelig å komme utenom filosofen Aristoteles, for det han sa og skrev for nesten 2400 år siden er fortsatt relevant», skriver Sollund. Det er ingen feilslutning, og slike historiske perspektiveringer er ikke uinteressante, men de virker også påklistrede i en bok som ellers er tydelig forankret i vår egen samtid.

Perspektiveringene er langt mer vellykket når forfatteren resonnerer rundt viktigheten av debatten i vår egen samtid. I kapittelet «Konstruktive diskusjoner», skrives det godt om hvordan diskusjonsklimaet skal håndtere ytterliggående stemmer, for eksempel de konspiratoriske og fascistoide. Dilemmaet står mellom å gi dem en flate å diskutere på, og slik øke nedslagsfeltet, og å la meningene deres stå uimotsagt i mindre tradisjonelle medier.

Dilemmaet er godt illustrert med eksempelet Caleb Cain, en amerikansk 26-åring som ble radikalisert av høyreradikale krefter på internett. Cain ble avradikalisert da han så hvordan disse kreftene ble utfordret av stemmer på venstresiden. Her underbygger Sollund viktigheten av sitt eget prosjekt: å heve nivået på diskusjonen er et demokratisk anliggende. I tråd med debattlederens ånd er det flere perspektiver som får komme til orde i denne delen: Naomi Klein, Abid Raja og NRKs vaktsjef Anne Katrine Førli får alle sagt sitt. Allikevel er det ett perspektiv jeg savner mer av, nemlig debattlederens eget. Sollunds metode er prinsipielt dialogisk, men jeg savner en større utlegning av forfatterens refleksjoner, hennes visjoner og standpunkter rundt debattklimaet og debattformatene.

Sollunds konversasjonsleksikon
I bokens andre del vendes blikket vekk fra diskusjonen og mot den private samtalen i sosialt lag. Jeg kan godt like overbygningen mellom den offentlige og private samtalen, insisteringen på at den gode samtalen er viktig i alle lag av befolkningen. Et underliggende poeng handler om at den gode samtalen krever empati og fremmer medmenneskelighet.

For de av oss som tilhører de angivelig 13 prosentene som anser seg selv som veldig dårlige på small talk, kunne en ønske at en fikk servert noen geniale oppskrifter på hvordan en mestrer de sosiale situasjonene, men her serveres det for mange selvfølgeligheter til at det har noen virkelig nytteverdi: Ikke vær kjedelig. Vær forsiktig med temaer som religion, penger og seksualitet. Tenk før du snakker. Gode og velmenende råd, men dette har jeg hørt før.

Sett under ett er den andre delen ufarlig lektyre, og et velmenende verktøy for å fremme den gode samtalen, men den mangler nytenkning. Den egentlige substansen finnes i første del, som fungerer godt som bevisstgjørende håndbok for debattanter. Men den vil neppe revolusjonere debattklimaet. Hvis boken skulle blitt virksom som innlegg i den større metadebatten om den offentlige samtalen, i en verden med økt polarisering, ville forfatteren måtte skrive ut sine perspektiver i mye større grad, og ikke bare gi mikrofonen videre til andre meningshavere.