Bøkene til Kroglund og Kiøsterud demonstrerer at det ikke må være en deprimerende affære å tenke på klima- og naturkrisene. Kan vi få til en økosentrisk vending?
Hvilken plass har vi mennesker i fortellinger om forurenset luft og vann, utnyttede dyr og utrydningstruede arter? Fra hvilket sted omtales naturen, hvor befinner vi oss i forhold til den? Kanskje burde vi rette mer oppmerksomhet mot den underliggende forståelsen. I sine siste bøker tar Andrew P. Kroglund og Erland Kiøsterud begge for seg behovet for en annen inngang til miljø- og naturspørsmål.
Samfunnsdebattant og forfatter Andrew P. Kroglund har tidligere skrevet Termostat. Hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden (Solum Bokvennen, 2020) og Kniv, sjel og gaffel. På sporet av det sultne menneske (Vega, 2016). I Økotopia. På sporet av en ny naturforståelse nøster han i sine tanketråder, som han sier, ved hjelp av «en type skriftlig høyt-tenkning som retter seg mot offentligheten».
I denne høyttenkningen er det rom for kaffebesøk og vandringer med folk med tilknytning til miljøfilosofien i Norge, samt dagbokaktige tilbakeblikk på egne møter med dyr og natur. Boken er ispedd en rekke svart-hvitt-bilder, hvorav mange er personlige og tatt av forfatteren selv, samt noen sangtekster, sitater og velkjente dikt. Gjennom 16 kapitler forenes hytte- og veibygging, vassdragskonflikter, klimastatistikk og naturtapstall med idéhistoriske undersøkelser og dykk ned i den norske dypøkologien og arven etter filosofen Arne Næss.
Sammensetningen av ulike sjangre, skrifttyper og bilder gir meg litt følelsen av å åpne en skolebok, og noen innskudd og sitater fungerer bedre enn andre. I en såpass faktaspekket utgivelse er bruddene likevel velkomne pustepauser. Ved å sette politiske beslutninger og økonomiske dilemmaer inn i et større bilde hjelper forfatteren oss med å forstå hvordan ting henger sammen.
Kroglund presenterer dilemmaer slik at vi faktisk må ta stilling til dem. Lettere tilgang på naturopplevelser kan føre med seg både utbygging og nedtråkking. Naturødeleggende kommunale tiltak kan skape en sikrere og enklere hverdag for folk flest. I politikken handler det gjerne om dilemmaer hvor «de kollektive løsningene som foreslås, er gode, men det vi ‘sparer’, brukes som springbrett for videre utbygging og naturødeleggelse».
Hvordan går vi fra filosofi til politikk? Kroglund skyr på ingen måte unna dette spørsmålet. Er det norske selvbildet tuftet på romantikken? Hvordan ser Norge ut fra EMD, FN og WWF, og hvilke organisasjoner representerer henholdsvis grunn og dyp økologi? Han trekker inn mer generelle betraktninger om demokratiet som sådan, men leker også med mulige løsninger. Hvorfor har vi ikke et borgerråd i Norge? Bør unge miljøaktivister kuppe Arbeiderpartiet? Boken har et vedlegg, en politisk handlingsplan med tretti punkter. Denne håper jeg flest mulig politikere kommer over, for mye burde være gjennomførbart. Her foreslås blant annet petroleumsfrie soner i nord, jaktforbud i utvalgte nasjonalparker, ti års moratorium for utvinning av havbunnsmineraler, nye selvforsyningsmål, bedre dyrevelferd og regenerativt landbruk.
Økosorg og vårt personlige forhold til naturen får god plass i Økotopia. Både sanseopplevelser og følelser, også dyrenes, undersøkes. Det er fint at Kroglund «tenker høyt» rundt holistiske vitenskapelige teorier som James Lovelocks Gaia-hypotese, og mer åndelige tilnærminger til bevissthet, naturen og vår plass i den, for eksempel panpsykismen. Alle vil nok ikke ta forfatterens alternative bønn Fadernatur seriøst, men Kroglunds åpenhet går i hvert fall ikke på bekostning av noe.
Møtene med fremtredende filosofer, miljøvernere og friluftsmennesker er fine. Forfatteren utforsker ideene til mange gode hoder, også avdøde, som Mikkjel Fønhus og dyreskildringene hans. Spesielt interessante er møtene med personer som har trukket seg litt tilbake og forsøker å leve i samsvar med egen filosofi, og bidrar til å avmytologisere dypøkologisk tenkning.
Økotopia er lettlest og flyter godt, men språkvasken kunne vært bedre og redigeringen strammere. Jürgen Habermas er kanskje blitt gammel, men han ga neppe ut bok i 1913, og maleren Christian Skredsvig døde vel ikke i år 924? Enkelte steder lar jeg meg distrahere av uklare overganger og resonnementer. Den tilbakevendende Ringenes herre-analogien, hvor Sauron representerer naturødeleggelse og ringen stadig vekst og forbruk, fremstår som et litt nerdete forsøk på folkeliggjøring. Men det treffer sikkert en del lesere.
Vi bør altså komme oss ut i naturen så ofte vi kan, gi den bedre rettsvern og engasjere oss lokalt. Viktigst av alt er overgangen til et mer økosentrisk livssyn – en forståelse av oss selv som en del av den samme naturen vi sørger over, ødelegger og prøver å redde. Dette er lettere sagt enn gjort.
Siden romandebuten Sår som aldri gror i 1973 har Erland Kiøsterud skrevet en rekke romaner og essaybøker. Med Moralens økologi avsluttes et langvarig essayarbeid hvor han blant annet undersøker menneskets vold mot naturen. Inneværende periode av forfatterskapet har fått navnet Slik det er, og består blant annet av Stillhet og fortelling (2013), Stillhetens økologi (2019) og Skjønnhetens økologi (2023). I et intervju med Samtiden sier han at den siste boken har søkt ham i førti år, og at han her utforsker skjønnhet, moral, kunst og frihet fra et naturperspektiv. Jeg åpner boken med store forventninger.
Der Kroglund argumenterer for bedre rettsvern for naturen, mener Kiøsterud at vi ved å gi naturen lovfestet verdi viderefører menneskets volds- og dominanskultur. Rettighetsfesting springer ut av statens og kapitalens naturforståelse og blir en videreføring av logikken og fortellingen som har ført oss inn i natur- og klimakrisene. I denne forståelsen er ikke naturen en del av oss og vi av den. Rigid rettighetstenkning og fastlåste forestillinger må erstattes med en mer prosessuell etikk, tilpasset naturens egne behov, mener Kiøsterud. Det kan høres innviklet ut, men på et vis er det vel enklere enn alle omveier og blindgater vi tar med sikte på «bærekraftig utvikling». I praksis innebærer det nemlig å bli mer ydmyke og la naturen være i fred. Kiøsterud tenker større enn de flest og minner oss på at vi ser naturen gjennom egne, begrensende verdier. Men så lenge vi selv er underlagt et rettssystem, burde ikke naturen også få være med? Eller må vi tenke helt nytt, også oss mennesker imellom? Men det haster jo, og Kiøsterud anerkjenner at det kan være riktig å gi naturen rettsvern i en overgangsfase.
I første del av boken trekker forfatteren store historiske linjer, fra aksetiden, Jeremia og Laozi til nyere tids industrialisering, globalisering og fremmedgjøring. Menneskets søken etter harmoni og orden er et gjennomgående tema, og historien fortelles med særlig blikk på hvordan orden gjennom tidene har blitt veltet, gjenetablert og truet på ny.
I kapitlene «Poesiens krise» og «Kunstens legitimitet» er det mange gode blikk på poeter, billedkunstnere og komponister. Hvordan kan man sette sammen verden igjen uten å forråde de døde? Det stadig skiftende lyset i Monets malerier. Poetene Marina Tsvetajeva og Anna Akhmatova under den russiske revolusjon. Flere analyser fremstår originale, og jeg tar meg selv i å notere ned enkeltsetninger i en personlig samling med gode sitater. I sin analyse av hjemløs kunst uten et felles, åndelig grunnlag, overlatt til markedet, underholdningsindustrien og akademier, setter han ord på en akutt og merkelig følelse av å plutselig bli veldig mett på kultur. Men jeg er også enig i at et naturperspektiv nå viser seg i kulturen, der «et mangfold av kryssende perspektiver, havets, steinens, fuglens […] er i ferd med å åpne seg». Fortellingen om naturen og vår plass i den er på mange måter fastlåst i samfunnets systemer, men gjennom kunsten og det nye språket kan vi kanskje klare å fortelle noe nytt?
Kiøsterud tar heller for seg poeter og kunstnere enn moralfilosofer. Han mener «det ikke har noen hensikt å bruke tid på overgriperens umoral». Dypdykk i filosofiske teorier ville kanskje distrahert oss fra hovedpoengene i Moralens økologi, men det finnes vel filosofer som er bevisste på det menneskesentrerte ved etikken, som også utfordrer den og prøver å gå lenger?
Som leser lar jeg meg begeistre av kulturhistoriske overblikk og interessante paralleller. Noen analogier og påstander fremstår riktignok søkte eller overdrevne. I de litteratur- og kunsthistoriske analysene får vi for eksempel inntrykk av at litteraturen, kunsten og musikken nødvendigvis henger sammen med utvalgte aspekter ved tidsånden da verkene ble skapt. Men er det sant at både Joyce, Proust og Musil ville lage fortellinger svære som Wagner for å redde kunsten fra det kommende meningstapet de visstnok hadde identifisert? Ble harmonien slik vi kjenner den fullstendig avviklet med den andre wienerskolen, og hadde den da egentlig bestått i tusen år? Er dette forfatterens eget forsøk på å skape nettopp orden og harmoni? Essaysjangeren åpner for mer spekulasjon enn annen sakprosa, men tanker bør formuleres på en måte som åpner leserens sinn. Noen ganger blir ordene til Kiøsterud for store og gjentakelsene overflødige – forfatteren lar seg rive med av egne ideer. Det er lett å falle ut når det står «Stillheten i maten, elskoven og døden er for mange det helliges grunn», eller når et avsnitt om fallgruvene ved å gi naturen lovfestet verdi innledes med «Jeg spiser, lever, elsker og arbeider, her, nå».
Til tider er Kiøsterud nådeløst gjennomskuende. Han holder ikke tilbake i analysen av menneskelig ødeleggelse, enten den skjer i «Guds, vitenskapens, nasjonalismens, kommunismen, demokratiens eller frihetens navn …». Ei heller i kritikken av maktstrukturene i kunsten, vitenskapen og teknologien. Ødeleggelse av naturen vil alltid kunne forsvares med verdier og gode argumenter. Derfor må vi tenke lenger, annerledes. Gjennom et dypdykk i økosystemer og hvordan de fungerer, minner han oss på at mennesket kan kastes av tronen.
Hvordan ser overgangen til et økosentrisk liv ut? Hvilket tankegods – for eksempel om dyrene og naturens perspektiv – kan hjelpe oss på veien? Kuren er mer diffus enn diagnosen. Svarene som gis, er tidvis poetiske og tankevekkende, med dypøkologiske elementer. Men hva innebærer det å «åpne oss for stillheten» og «puste som vinden, være som havet, tenke som fjellet»? Er det plutselig nok å åpne seg for andre mennesker, dyr og planter i skogen bak parkeringsplassen? Hvordan kan vi samlet lytte oss inn og åpne oss for stillheten? Ordet stillhet går igjen på ulike måter i boken, og jeg har fortsatt ikke blitt helt kjent med det. Men der Økotopia foreslår løsninger, gir meg bedre oversikt og hjelper meg å forstå, er Moralens økologi en bok som får meg til å tenke. Begge er åpnende og inviterende, og demonstrerer at det ikke må være en deprimerende affære å tenke på klima- og naturkrisene.
