Lettvint om frihetselskende muslimer

Kan islam og moderniteten forenes? spørres det i vaskeseddelen til Sylo Tarakus Frihetskampen i islam. Det skal handle om «de sekulære muslimene» som fronter «denne viktige ideologiske kampen», og striden om eierskap og definisjonsmakt innad «i islam», som man sier, dvs. blant muslimene selv.

Boka åpner med beretningen om det som en gang var «en stolt sivilisasjon», og som har etterlatt seg «en religion i dyp krise». Det fortelles om hvordan dagens muslimer forholder seg til den islamske arven, og dette danner bakteppet for en diskusjon om hvordan særlig norsk venstreside bør forholde seg til ulike posisjoner i den muslimske minoriteten i dag.

Resultatet er blitt en skjematisk, forenklet og til dels fordreid fortelling om de gode, progressive og liberale muslimene som vil fusjonere islam med moderne demokrati, i tapper kamp mot religiøse bakstrevere som helst vil forbli i det mørket som angivelig senket seg over den muslimske verden for snart 1000 år siden.

Forvirrende bruk av «sekulær»

Dagens norske muslimer deles inn etter hvor mye de omfavner vestlig-demokratiske kjernesaker som ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling, altså en sortering etter politisk, ikke livssynsmessig grunnsyn. «De sekulære muslimene» rommer dermed alt fra erklærte ateister til «religiøse», så lenge sistnevnte ikke gjør for mye ut av religiøsiteten sin. Kjernen er de som «aktivt jobber» for «en doktrine som sier at det bør være et skille mellom stat og religion».

Denne bruken av sekulær-termen om personer, ikke systemer, er forvirrende. I samfunnsvitenskapelig sammenheng forstår vi vanligvis sekulariseringen som en bestemt historisk prosess som ikke bare reduserte kirkens og religionens makt og innflytelse, men førte til en differensiering og maktfordeling mellom ulike domener som la grunnen for den liberale rettsstaten. I det moderne demokratiet er vi alle sekulære borgere, samtidig som religionspolitikken fortsatt er et offentlig anliggende. Et skarpt skille mellom stat og religion kan med andre ord bety alt og ingenting, og seinere i boka vakler hele doktrinen faretruende når Taraku fremmer forslag om statlig utdanning av norske imamer.

Historien

I bokas historiske oppriss beveger den vestlige sivilisasjonen seg langs en nærmest rett linje opp og fram – fra Athen, Jerusalem og Roma gjennom renessanse og opplysning til liberalt demokrati og rettsstat. Den islamske kulturen, derimot, følger en kurve, oppover fra pionertid til gullalder, så nedover i forfall og undergang. Ca. 1100 ble nemlig den en gang så stolte islamske sivilisasjon belemret med en tenker som het Abu Hamid al-Ghazali. Mørketiden som har vart til dags dato, tok for alvor til da Ghazalis skepsis til fornuft og vitenskap fikk gjennomslag i Bagdad, og «det som fulgte var nærmere tusen år med stagnasjon og manglende intellektuell nysgjerrighet i islam».

En note i teksten viser at denne fremstillingen av de religionsfilosofiske stridighetene under abassidedynastiet er hentet fra en bok av Robert R. Reilly med den talende tittelen The closing of the muslim mind. Et googlesøk unna ligger en gjennomgang av Reilly, skrevet av en professor i islamstudier ved Yale University som attpåtil er Ghazali-ekspert: «At the end, Reilly’s book is war literature, telling us in eloquent and often learned words why the way we think is right and our enemy’s way wrong», står det her.¹ Reillys bok er en politisk pamflett i pseudo-akademisk drakt.

Taraku har gjort et langt intervju med Safet Bektovic, dansk professor i filosofi og en av motorene i UiOs islamfaglige satsing, men uanfektet av Bektovic’ solide utlegning av Ghazali i innføringsboka Islamisk filosofi, som også står oppført i litteraturlista, fortsetter kolporteringen av Reillys tankegods. Ghazali har fått skurkerollen i dramaet, mens Ibn Rushd blir helten, «en rent rasjonalistisk tenker» som overbringer Aristoteles’ verker til Vesten og dermed bidrar til å legge grunnen for renessanse og opplysning i Europa.

Fortellingen, eller memet, om Ibn Rushds bragd og mørket som senket seg over den arabiske verden, ligger under også i bokas skildring av muslimske land i nyere tid. Oppkomsten av den muslimske reformbevegelsen på slutten av 1800-tallet er forbigått, og autoritære statsledere og diktatorer som Atatürk og seinere Nasser fremstår som progressive, for ikke å si liberale. De nasjonale sekularistene vekker nytt håp om at muslimene endelig kan komme inn i moderniteten; miniskjørtene dukker opp i 60-tallets Teheran og Kairo, men i kulissene lurer de konservative fundamentalistene. Ikke helt overraskende er det forfatterens egne hjemtrakter og arven fra osmanerne som bekrefter at ikke alt er mørkt i den muslimske verden, for akkurat på Balkan er islam visstnok «verken politisk orientert eller en altoverskyggende del av identiteten».

Hermeneutiske sirkler

Religionen må fokusere på verdier, ikke på regler, mener Taraku, og henter støtte fra teolog Trond Bakkevig, som har stukket innom for en prat på Agenda-kontoret. Jesus påpekte det samme da fariseerne refset disiplene for å plukke aks på sabbaten, bekrefter Bakkevig og siterer fra Markusevangeliet. Kristendommen fremstår som en humanistisk vending bort fra jødisk lovfromhet, og dette bør muslimene lære av. De bør finne en måte å tolke islam på som «ikke setter Gud i sentrum i for stor grad», konkluderer forfatteren.

Teologien er i bevegelse og forandring, samtidig som vi må reflektere over hva som ligger fast. Vi må huske at «religion alltid er tolket religion og at den aldri er kontekstløs», skriver Taraku vagt og tar noen forsiktige skritt rundt den hermeneutiske sirkelen uten å gjøre noe forsøk på å gå inn i den – kanskje fordi den allmenne politiske historien og de materielle forholdene ideene utfolder seg i, er blitt liggende utenfor bokas synsfelt. Når religionssosiologiske refleksjoner og perspektiver på internasjonal politikk uteblir fullstendig, blir det også umulig å begripe hva som skjer «i islam». Dagens pakistanske samfunn kan ikke forstås uten hindunasjonalismen, norsk kristendom blir også berørt av pinsebevegelsens enorme vekst i Brasil.

I stedet for å settes inn i den politiske sammenhengen blir både kristendom og islam en slags tenketanker i boka: I dag er det «ikke lenger holdbart å bruke kristendommen for å rettferdiggjøre krigføring», siteres den britiske populærhistorikeren Tom Holland, som mener at «islam bør gjennomgå den samme prosessen ved at teologer identifiserer og fjerner disse skadelige aspektene ved religionen». Boka tyr ofte til denne typen retorikk der historiske hendelser blir eksempelfortellinger til å hente lærdom fra, nærmest utenfor tid og rom. Slike hopp fra deskriptivt til normativt, fra sånn skjedde det til sånn bør det bli, får fort et anstrøk av moralisme; nå må muslimene ta seg sammen og få islam på rett kjøl.

To brødre

Den moderate, demokratisk innstilte muslimske populasjonen i Vesten har havnet i en kryssild mellom høyre- og venstresiden, mener Taraku. Når i utgangspunktet progressive muslimer søker mot høyre, skal forklaringen være at venstresiden, i hvert fall fram til nå, har vegret seg for å ta i problemer som kan gi den innvandringsfiendtlige høyresiden vann på mølla. For å få stanset driften mot ytre høyre må venstresiden slutte å fjeske med «de konservative» muslimene og stå tydelig opp for «de sekulære», mener Taraku. Hva unnfallenheten og berøringsangsten egentlig har bestått i, forblir uklart.

Kapittelet om muslimer i kryssilden innledes med en historie om to afghanske brødre som har fått asyl i Norge, den ene en konservativ Taliban-tilhenger, den andre en vidsynt og tolerant humanetiker. Det viser seg straks for de to nyankomne at i Norge er det lagt svært godt til rette for praktiserende, tradisjonsorienterte muslimer, og tilsvarende dårlig for flyktninger som gjerne vil jobbe for å spre rasjonelle, moderne opplysningstanker blant sine landsmenn i eksil. Bror nummer én registrerer et trossamfunn (enkelt som bare det) og ordner visum og oppholdstillatelse, lønn og bolig til en imam (kjempelett det også). Den sekulære broren på sin side strever fælt og møter bare motgang. Ikke får han kastet penger etter seg når han også vil stifte en organisasjon, og Facebook stenger ned siden hans flere ganger etter beskyldninger om spredning av rasisme.

«Dette er en oppdiktet historie», røper Taraku til slutt. «Poenget er at den kunne vært sann.» Men kunne den det? Er den sannferdig? Historien skal illustrere hvordan norsk religionspolitikk «favoriserer konservative muslimer på bekostning av de sekulære». Norge er «et paradis for religiøse organisasjoner», og det synes som det eneste bra med dem er at de avlaster det offentlige med «mye godt, frivillig arbeid».

Bak beskrivelsen av de storartede forholdene for konservative religiøse miljøer i dagens Norge kan man nesten høre et ekko av Terje Tvedts påstand om hvordan Den norske kirke og Mellomkirkelig råd bevisst tilrettela for muslimsk innvandring på slutten av 1980-tallet, men Taraku har ingen referanser til Det internasjonale gjennombruddet.²

17. mai-taler

«Det går en linje fra grekernes naturrett til den norske grunnloven som vi feirer på 17. mai.» Boka byr på mange sånne pompøse floskler, samtidig som den overser den historiske bakgrunnen for dagens religionspolitikk. Her er ingen refleksjoner over at reformasjonen også var en forutsetning for at Danmark-Norge ble Europas kanskje mest repressive enevoldsregime, ingen tanker om at Hans Nielsen Hauge fortsatt satt fengslet da Grunnloven ble undertegnet hin maidag. Uten historien om konventikkelparagrafen og dissenterloven av 1845 blir dagens religionspolitikk uforståelig, slik den var for den afghanske broren som ikke fikk penger av staten til å starte sin «sekulære» forening.

Det siste tiåret har vi sett et voksende krav om innstramminger overfor trossamfunnene, særlig fra Ap- og Frp-hold, og det er i denne rammen jeg leser Tarakus forslag om utvikling av en islamsk teologi og sertifisering av imamer innenfor det norske universitetssystemet. Taraku ser paradokset i at han som i utgangspunktet ikke er opptatt av religion, nå ivrer for offentlig institusjonalisering av det muslimske troslivet. Selv mener jeg paradokset mer ligger i at en sånn ide knyttes til noe progressivt, enn si liberalt, og hvordan et sånt prosjekt skal styrke sekulariteten i Tarakus betydning av ordet, anskueliggjøres ikke.

Det mest problematiske ved prosjektet er likevel at det bygger på et instrumentelt syn ikke bare på religionen, men også på hva som er akademias rolle og oppdrag, der teologene skal kryste ut en essens fra de islamske kildene som lar seg forene med det omliggende samfunnets normer og verdier. En slik forutbestemt føring vil nødvendigvis måtte stenge for fri kritisk forskning og tenkning innenfor begge kunnskapstradisjoner.

Anmeldelsene

Kravene til metodikk og kildebruk er de samme for debattboka som for fagboka. Popularisering er noe mer enn å skrive lettbeint, det handler fremfor alt om å ha noe substansielt å popularisere. Litteraturlista bak i Frihetskampen virker tilfeldig sammenrasket. Mange av innførslene er ikke nevnt i teksten, mens forfattere og titler i teksten mangler i lista. Noen nevnes i farten som «intellektuell ledestjerne», mens et så sentralt navn i debatten om imamutdanningen som Oddbjørn Leirvik er helt utelatt. Alminneligheter kan være belagt med note, andre steder savner man å vite hvor påstander og utlegninger er hentet fra.

Dette har ikke opptatt noen av anmelderne. Boka har åpenbart truffet en nerve, for hvem vil vel ikke støtte modige fritenkere mot reaksjonære mørkemenn? Jonas Bals, anmelder i Klassekampens Bokmagasinet, roser forfatterens «forbilledlig klare oversikt over et særdeles kronglete felt». Formen passer «oss sekulære lesere uten særlig kjennskap til eller interesse for religion».

Formen passer «oss sekulære lesere uten særlig kjennskap til eller interesse for religion», mener Bals, og man kunne spørre hvem de ikke-sekulære sakprosaleserne er. Man slutter jo ikke å være et sekulært vesen selv om man interesserer seg for religion. Tross manglende interesse og «liten tålmodighet med teologiske diskusjoner» fastslår Bals at boka er «et viktig bidrag for å hjelpe reformarbeidet innen islam videre». Han bifaller forslaget om «å bryte båndene mellom moskémiljøene i Norge og reaksjonære krefter i opprinnelseslandene» og stiller seg positiv til en utdanning av teologer der «kritisk tenkning blir en del av pensum».³

Kunne man tenkt seg en lignende, lett nedlatende holdning med åpning for innblanding i lærespørsmålene til Den katolske kirke? Det finnes som kjent nesten like mange katolikker som muslimer i Norge i dag – trenger de også kanskje å frigjøres?

Aftenpostens Hilde Østby har særlig latt seg ryste av beretningen om venstresidens svik. «Feministene, venstresida, liberale demokrater. Vi skulle vært tydeligere, alle sammen», skriver hun, og med Tarakus bok blir det hele «krystallklart». Så ille har det visst vært at hun må minne seg selv om at «det er jo selvfølgelig ikke sånn, at alle muslimer er konservative, at alle ønsker hijab og tvangsekteskap».⁴

Det at anmelderen tilsynelatende opplever hijab og tvangsekteskap som sidestilte fenomener knyttet til «konservativ islam», sier noe om effektiviteten i oppstillingen av motsetningsparet sekulær-religiøs, og det er kanskje grunnen til at ingen har stilt spørsmålet om hvordan empirien oppfører seg når den trykkes inn i rigide skjemaer. Hvor mange er det som ikke opplever problemstillingene i Tarakus bok som dekkende eller relevante for sitt eget liv? Slike sosiologiske refleksjoner finnes ikke i boka.

Som allround-anmelder av sakprosa og representant for den alminnelige leser uten spesialkunnskaper kan Østby i stedet legge vekten på sin egen subjektive leseropplevelse og spekke teksten med runde adjektiver: Boka er «ytterst velskrevet», «kunnskapsrik og spennende», rett og slett «en drivende pageturner» som ikke kaller på et eneste kritisk spørsmål.

Dag og Tids anmelder Jan Erik Grindheim, som i likhet med Taraku er statsviter, mener boka er «prega av djup kunnskap og forståing» og bidrar til å forklare «kva islam har hatt å seia for vår vestlege kultur, men òg kvifor delar av denne stolte kulturarven har vorte antivestleg og til tider valdeleg».⁵ Der har vi dem sannelig igjen – den opplyste Ibn Rushd og den obskure Ghazali. Førstnevnte var forresten ikke mer «den sekulære tankegangens grunnlegger i Vest-Europa» enn at han forble i almohade-kalifens tro tjeneste livet ut.

Spørsmålet er om man kan forvente av anmelderne at de går ordentlig inn i fremstillingene av åndslivet i Bagdad på 1100-tallet i en bok som først og fremst vil si noe om dagsaktuelle forhold. Ja, mener jeg, i hvert fall når konteksten er så politisk og ideologisk ladet som den er. Boka trenger nemlig sine henvisninger til historien for å si noe om nåtiden, som når det står at «islams definitive brudd med fornuftstenkning» rundt 1100 åpnet for «legitimering av uhyrlige forbrytelser» i ettertiden.