Kristendom light

Er vår tids økende interesse for tro og religion et godt eller dårlig tegn? I forordet i Meningen med livet? skriver forfatter Alf van der Hagen:

Gjennom 1900-tallet ble vi i Norge i stadig større grad religiøse analfabeter. Religion var noe pinlig, direkte dumt eller farlig. Det er innlysende at det var nødvendig å ta et oppgjør med tilstivnede og undertrykkende religionsformer. Men kastet vi samtidig barnet ut med badevannet?

Et så negativt ladet ord som «religiøse analfabeter» levner liten tvil om at forfatteren tolker interesse for religion som et gode, og ikke som tegn på gjenoppstandelse av antivitenskapelige og reaksjonære krefter. Boken er også trofast mot sitt forehavende, nemlig å la fjorten ulike mennesker, mange av dem kjente kulturpersonligheter, snakke åpent om tro og tvil. Fem av intervjuene er tidligere publisert i avisen Vårt Land, og forfatteren behandler temaet med respekt for folks erfaringer. Et og annet kritisk spørsmål er det også blitt plass til.

GLANSBILDEVERSJONEN

Skal man tolke boken som et forsøk på få barnet tilbake i badevannet, altså bøte på vår religiøse analfabetisme, så har den funnet frem til et ganske så annerledes barn enn det som ble helt ut. Det nye barnet har for eksempel blitt renset for det negative menneskesynet som tidligere versjoner av kristendommen representerte, nemlig at mennesket er født syndig, selve arvesynden. I van der Hagens bok møter vi en mer glanset versjon av kristendommen, der fremfor alt nestekjærlighet og omsorg for de svakeste blir fremhevet som typisk kristne dyder. I intervjuet med Geir Lippestad blir det spesielt tydelig at kristendom representerer en positiv motkraft til det funksjonalistiske menneskesynet som ser ut til å råde grunnen i vår tid.

Lippestad er ikke alene om å la tro og kristendom fremstå som et korrektiv til rådende samfunnstrender. Også Gerd-Liv Valla er kritisk til hvordan politikere driver hestehandel uten prinsipper i bunn, og trekker frem Krf-politikere som de eneste som er genuint opptatt av å føre sammen liv og lære, blant annet fremhever hun Knut Arild Hareides utrettelige arbeid for økt sosialhjelp. Henning Hagerup ser også det religiøses tilbakekomst som en form for kritikk av sider ved tidsånden, da spesielt ny-ateistenes virkelighetsforståelse. «Vil du si at ateistene har overtatt de kristnes historiske rolle som bedrevitende og fordømmende?» spør van der Hagen, og Hagerup svarer: «Langt på vei, ja, i hvert fall her i Vesten. Det gjelder slett ikke alle ateister, og jeg synes det er viktig å betone at det foreligger mye åpenhet og forståelse med hensyn til metafysiske og religiøse spørsmål. Men enkelte dyrker vitenskap og rasjonalisme med glødende fanatisme.»

Det er lett å si seg enig med både Hagerup, Lippestad og Valla, men barnets tilbakekomst ligner mest det menneskesynet vi finner i humanistisk og filosofisk tenkning. Hagerups kristendomsforståelse har i tillegg røtter i romantikken, som en gang nettopp var en reaksjon på opplysningstidens fornuftsdyrkelse.

TRO I NØDENS STUND

Flere av bokens intervjuobjekter er mest av alt kritiske til å redusere tilværelsen til mekanikk og matematikk, og det forklarer nok hvorfor Bibelens forståelse av mennesket som et syndig vesen er kraftig nedtonet. Til tider gjør det likevel sitt til at boken virker noe historieløs, i hvert fall for de av oss som forbinder kristendom med helvetesforestillinger og mulighet for evig fortapelse.

Alf van der Hagen har som nevnt valgt å fokusere på intervjuobjektenes personlige erfaringer og situasjoner hvor tro på Gud har vært avgjørende. Flere av intervjuobjektene har opplevd eksistensielle kriser, med sykdom og mulig død. I nødens stund vokser troen frem som et allmennmenneskelig håp om at det finnes en mening bak det hele. Påfallende få av intervjuobjektene er blitt frelst gjennom forkynnelse, menighetsarbeid eller bibelstudier, og det gjør at de mange kulturpersonlighetene fremstår som nokså homogene. Et av de mest tankevekkende intervjuene er med romkvinnen Simona Vaduva. Det å lese hvordan et fattig menneske kan tro at hennes livssituasjon er Guds vilje, er en utfordring for rettferdighetssansen og gir ytterligere næring til min allerede skeptiske holdning til religion.

GUD SOM SOSIALDEMOKRAT

Gudsbegrepet som vokser ut av sidene i Meningen med livet? Dialoger om tro, er en kjærlig, omsorgsfull, nådefull og tilgivende instans, kort sagt en skikkelse som vil oss vel. Barnet tilbake i badevannet ligner nesten en sosialdemokrat. Min personlige favoritt blant de fjorten intervjuene er da også Alf van der Hagens samtale med den gamle kommunisten Gerd-Liv Valla. Forfatteren tillater seg en mer kritisk og pågående stil i dette intervjuet, noe som kvikker opp både tekst og tema.

Gerd-Liv Valla kaller seg en tviler og reflekterer rundt tvil på en gjenkjennelig måte. Hun utviser sunn skepsis til viktige spørsmål om kristendom og tro, og betoner spesielt det med at man kan tillate seg å plukke det man vil fra kristendommen, og se vekk fra elementer som ikke faller i smak. I Meningen med livet? Dialoger om tro er begreper som skyld, skam, synd og frelse lite tematisert, og Gerd-Liv Valla er forfriskende tydelig på at hun mener tro forplikter. Jeg deler mange av Vallas synspunkter, derfor gir jeg henne siste ord:

Men nei, hvis jeg skal gå frem der, føler jeg at jeg må tro på alt. Da må jeg tro på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper, og så må jeg tro på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, som ble unnfanget ved Den hellige ånd. Jeg må tro på en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse og det evige liv. Da må jeg kunne sette to streker under det. Som om det var et partiprogram? En trosbekjennelse er da mer forpliktende enn et partiprogram! Nei, en tviler er jeg stadig. Jeg er meget redd for å fremstå som nyfrelst. Men jeg er ikke en vantro.