Bildebok tar klimakampen

Drømmer ikke de fleste av oss egentlig om at klimaproblemene skal kunne forklares så enkelt og konstruktivt at selv barn i småskolen kan ta klimahensyn uten å få vondt i magen av bekymring for framtida? En oversettelse fra England balanserer dristig mellom klimarealiteter og hensynet til unge lesere. Katie Daynes har fagformidling til de yngste som spesialitet og teft for trender. Hun har lang fartstid også i det norske markedet med alt fra dinosaurer til brannmenn.

Rent retorisk framstår tittelen kanskje som et åpent spørsmål: Kan vi virkelig hjelpe isbjørnene? Men et slikt spørsmål vil aldri kunne pryde en fagbildebok for barn dersom svaret er nei. Undertittelen gnir framtidstroen inn: «Det kan vi!» Budskapet er i seg selv nok til å selge denne boka.

Sammen med den irske illustratøren Roisin Hahessy innleder Daynes med et svært engasjerende grep. En gjeng isbjørner i Arktis sender brev til barn et sted i Vesten. Ungene er litt diffust plassert på verdenskartet, noe som er typisk for en bok beregna på et internasjonalt marked. I brevet melder bjørnene sin ankomst: «Kjære barn, DERE MÅ HJELPE OSS! Vi kommer sørover for å forklare. Si ifra til vennene deres.»

Slik bringer boka en opprørende konsekvens av klimaproblemene rett hjem i stua. Fortellergrepet aktiverer lesernes medfølelse uten at vi får servert noen hjerteskjærende lidelseshistorie. Isbjørnene ser ut til å ha det helt greit der de sitter i sofaen og spiser kjeks. De har rollen som budbringere, sannhetsvitner og eksperter.

Ikke bare trenger isbjørnene hjelp, de forteller at de trenger hjelp nettopp fra barna i boka. Alt ligger til rette for å la seg rive med av troen isbjørnene har på at barna – det vil si vi som leser – virkelig kan hjelpe.

Barn som klimahelter

Det er ikke tilfeldig at klimabøkene for barn tilbyr leseren rolle som helten. I møtet med problemer som kan få noen hver til å kjenne avmakt, oppfordrer de beste barnefagbøkene til handling. De minner om at ingen er maktesløs. Boka lærer deg både hvorfor og hvordan du kan hjelpe isbjørnene. Omtanken for deres ve og vel motiverer til å følge godt med også når dyra forklarer de nokså abstrakte mekanismene bak global oppvarming.

Ubehaget oppstår når barna oppfordres til å handle uten hjelp av voksne. I Ole Mathismoen og Jenny Jordahls to tegneseriebøker Grønne greier (Ena 2018) og Hva er greia med klima? (Ena 2019), inngår Ole og Jenny som barnas allierte både i tekst og bilder. De overlater aldri klima- og miljøproblemene til leserne alene. Mens disse norske utgivelsene først og fremst retter seg mot barn på mellomtrinnet (9–12 år), henvender Kan vi virkelig hjelpe isbjørnene? seg til småtrinnet (6–9 år). Det gjør Daynes’ moralske dilemma større.

For bøker der såkalt «kompetente barn» trår til når de voksne svikter, har lang tradisjon og magnetisk tiltrekningskraft på unge lesere. I fantasy-litteraturen redder slike barn til og med jorda fra undergang. Klimakrisa er derimot virkelighet. I den virkelige verden griper barnevernet inn når barn tildeles for tungt voksenansvar.

Er sauer ålreite dyr?

Kanskje er det derfor norske forfattere har vært tilbakeholdne med å forklare klimaproblemene for barn på småtrinnet (se f.eks. Når det regnar i Afrika av Erna Osland og Per Ragnar Møkleby, Samlaget 2015). Produksjonen av norsk sakprosa for barn imponerer ellers med flere nye utgivelser som tar stort samfunnsansvar, ikke minst Thomas J.R. Martinsens bok La oss snakke om 22. juli (Solum Bokvennen 2021) og Barnas valg – din stemme teller! av Stian Barsnes-Simonsen (Cappelen Damm 2021).

Vanskelighetene ved å oversette en bildebok er at det blir særlig lite rom for å tilpasse til norske forhold. Global oppvarming og drivhusgasser er riktignok allmenngyldig og pedagogisk forklart, godt hjulpet av illustrasjonene til Hahessy. Oversetter Jan Chr. Næss følger fint opp balansen mellom enkelt hverdagsspråk og innføring av nødvendige faguttrykk. Han velger blant annet vindmølle framfor vindturbin, helt i tråd med synspunktene til Norsk språkråd.¹

Men når tegningen viser et kullkraftverk, er det ikke plass i oppslaget til stort annet enn å fortelle at «mer enn halvparten av all elektrisiteten vi lager, kommer fra fossilt brensel». Selv fôrproduksjon til sauer får skylda for å bidra til avskoging. Ikke et ord om sauenes bidrag til biodiversitet i kulturlandskapet.

Joda, det er nødvendig å forenkle for at barn ned i seksårs alderen skal forstå. Samtidig er det noe ekskluderende over denne typen forenkling selv om den er aldri så inkluderende ment. Hva hjelper det at barna i bildene ser ut til å ha etnisk opprinnelse på ulike kontinenter hvis du som leser hører til blant sauebønder eller vindkraftmotstandere?

Nok et problematisk «vi»

Barna i boka trekker nemlig konsekvensen av informasjonen de får med entusiastiske forslag til hva «vi» kan gjøre. Slike råd tar i liten grad høyde for at leserne er født inn i helt ulike utgiftsposter i klimaregnskapet. Skal man kunne avstå fra å bli kjørt på trening, må det fins reelle alternativer til bil. Heldigvis er det ingenting disse barna «må» eller «bør», og som åpenbart vil trigge dårlig samvittighet hos lesere med stor ansvarsfølelse. Daynes nøyer seg med oppfordringer: «Vi kan prøve å bruke mindre strøm» (min kursivering).

Slik inviterer boka leserne inn i et fellesskap der ingen er alene om å kjempe mot klimaendringer. Paradoksalt nok er det like problematisk når bokas «vi» plasserer barna i kontrast til de voksne, som på lag med dem: «Men den eneste måten vi VIRKELIG kan hjelpe isbjørnene på, er hvis ALLE er med på det. La oss si det til foreldrene og lærerne våre.» Her utgjør barna et ansvarsfullt «vi» i kontrast til de antatt ansvarsløse voksne. Oppdragerrollen er snudd på hodet.

Men vi-et kan også brukes til å viske ut skillet mellom barn og voksnes ansvarsområder: «La oss gjøre alle kjøretøy elektriske.» Et slikt «vi» skriver Kristian Bjørkdahl kritisk om i essayet «Vi, mennesker» i en gjennomgang av lærebøker for grunnskolen (Prosa #5, 2020): «Grunnfortellingen er at vi, mennesker nå selv har blitt en naturkraft som truer resten av naturen». Dette vi-et gir alle like stort ansvar for å rydde opp, uavhengig av hvem som har mest makt.

Ingen anklagende pekefinger

Barna hos Daynes skriver riktignok brev både til bedriftsledere og politikere. Men den som ikke har stemmerett, har relativt lite makt. Da følger det logisk at en bok som vil gi barn innflytelse, må overdrive betydningen av forbrukermakt og underslå betydningen av offentlig regulering. Dermed havner klimabøkene for barn lett i en liberalistisk ideologi – selv om de framstår aldri så upolitiske og dermed velegnet også for skolebruk. Litt for mye blir opp til samvittigheten hos hver enkelt. Litt for mye avhenger dessuten av at de voksne der hjemme spiller på lag. Hvordan skal det ellers bli mulig å spise mindre kjøtt?

Likevel synes jeg Daynes og Hahessy i stor grad turnerer sine mange dilemmaer med omtanke for leserne. I illustrasjonene er det de voksne som tilbereder kjøtt og kjører bil, men det fins i tillegg en onkel og en bestemor som tar klimaansvar. Slik er det også i virkeligheten. Framstillinga unnslår heller ikke at barn er en del av klimaproblemet, men det ligger nokså underforstått bak oppfordringene til å påvirke forbruk unge lesere har direkte innflytelse på – som å bruke mindre strøm.

Kan vi virkelig hjelpe isbjørnene? gir et godt utgangspunkt for handling ved å konkretisere problemene og foreslå praktiske løsninger. Så får det bli en diskusjon hjemme hos hver enkelt, hvilke klesplagg som faktisk bør repareres heller enn erstattes og hvilke etapper du kan gå heller enn å bli kjørt. Disse isbjørnene heier uansett entusiastisk på alle som forsøker.