Vi, mennesker

I sitt velkjente verk Paideia skrev den vel så kjente klassisisten Werner Jaeger noe svært treffende om utdanning. «Utdanning er en prosess hvori fellesskapet bevarer og viderefører sin fysiske og intellektuelle karakter», mente Jaeger, og fordi ethvert slikt fellesskap hviler på et sett med skrevne eller uskrevne lover, er «utdanning i et hvilket som helst menneskelig fellesskap […] et direkte uttrykk for fellesskapets aktive bevissthet om en standard».¹ Med andre ord er det å utdanne nye generasjoner det samme som å gjøre dem til medlemmer av et «vi» – et fellesskap som gjør visse standarder til sine.

Dette får kanskje all utdanning til å høres ut som noe ytterst konservativt, som om det eneste man kunne gjøre med utdanning var å reprodusere det aktuelle fellesskapets standarder, for på den måten å holde samfunnet parkert i status quo. I én forstand er dette tilfelle, naturligvis, men all den tid fellesskapets standarder endrer seg over tid, vil det vi lærer bort til nye generasjoner være tilsvarende i bevegelse.

Dette har jeg fått ettertrykkelig demonstrert i møte med en bunke nye skolebøker for grunnskolen, som jeg har lest for å undersøke hvordan de behandler fagfornyelsens tverrfaglige tema «bærekraftig utvikling». På et overordnet plan er det nemlig vanskelig å mene at disse bøkene er noe annet enn progressive: De etterlater ingen tvil om at ting er i ferd med å gå skeis, og at det nå haster med å handle. Mange av dem nøyer seg heller ikke med å diagnostisere problemene, men legger i tillegg opp praktiske prosjekter, framtidsscenarioer, handlingsprogrammer og så videre. Man kan dessuten la seg imponere over at bærekraft og relaterte temaer har fått såpass rikelig med plass. Dagens skoleelever skal sove tungt i timen for å overse at spørsmålet om bærekraft er noe av det viktigste vi står overfor i verden i dag. På toppen av det hele kommer det at flere av disse bøkene er overraskende lekre. De spiller på et variert register av virkemidler, og er på elegant, multimodalt vis koblet til ulike digitale supplementer og integrasjoner.

Alt i alt skulle man altså tro at norske skolebarn her har blitt skjenket et knippe skolebøker som ikke bare tar bærekraft på alvor, men som i tillegg mobiliserer dem til kamp for en bærekraftig framtid. I søpla med status quo – her skal ales opp en «klimagenerasjon»!

Men så var det dette Jaeger skrev. Hvilket «vi» er det egentlig snakk om i disse nye skolebøkene? Hvilket fellesskaps standarder gjør man her til sine? Det er når man leter etter svar på slike spørsmål at disse bøkene blir virkelig interessante, og samtidig er det her de svikter stort, for i sin innramming av temaet bærekraft lener disse bøkene seg ekstraordinært tungt på et kunstig fellesskap – et som faktisk aldri har eksistert. Jeg snakker selvfølgelig om fellesskapet vi, mennesker, et spøkelsessubjekt som farer gjennom alle boksidene til fortrengsel for andre, faktiske, aktører – så som fattig og rik, Nord og Sør, kapitalister og arbeidere.

Mennesker må ha et sted å bo

Tendensen begynner allerede i tekstene for første skoleår, for eksempel i Refleks 1, der en overskrift slår fast at «Mennesker forandrer naturen». Påstanden utdypes slik: «Mennesker må ha et sted å bo. Da forandrer vi naturen. Når vi skal bygge hus, må vi hogge ned trær. Når vi skal bygge vei, må vi sprenge hull i fjellet. Mennesker trenger mat for å leve. Der vi dyrker mat, flytter vi på jord og stein.» Det er nærliggende å supplere med opplysningen elevene får i Naturfag 1+2: «Søppel i naturen kommer fra mennesker. Vi har enten kastet det med vilje eller vært uheldige og mistet det.»

Man er kanskje tilbøyelig til å unnskylde sånt som dette i bøker for førsteklassinger, for et sted må man jo starte, og her er forfatterne åpenbart ute etter å etablere helt grunnleggende forhold: Ting i omgivelsene våre endrer seg, og ofte er det vi, mennesker som endrer dem. For eksempel er det vi, mennesker, som lager søppel. Det hele synes godt poengtert, og det kan se ut som forfatterne har funnet et språk som førsteklassingene kan ta inn over seg.

Et mer kritisk blikk vil imidlertid oppdage at det er påfallende hvordan disse tekstene validerer våre angivelige behov, med sin innstendige gjentagelse av ordet må, og at de dessuten avpolitiserer dette behovet ved å antyde at det er noe alle mennesker har. Her finnes ikke spor av ulikhet mellom mennesker, og den eneste antydning til konfliktakse er den mellom mennesker og natur. Påstandene er ikke usanne i streng forstand, men de er like fullt høyst misvisende: Selv om alle mennesker «må ha et sted å bo», innebærer ulike menneskers boform svært ulik inngripen i naturen. Ikke alle boliger krever nedhogging av trær, ikke alle veier krever at man sprenger hull i fjellet. Og selv om man selvfølgelig kan være uheldig og miste et sjokoladepapir på bakken, er det absurd å mene at forsøpling som sådan er et resultat av uhell.

Nå er det antagelig for mye forlangt at man skal skolere førsteklassinger i politisk økologi, og noen kan sikkert mene det er strengt å drive diskursanalyse av en bok for seksåringer. Det som likevel begrunner et såpass kritisk blikk, er at denne tendensen til å undertrykke årsaksforholdene ved å føre problemene tilbake til Menneskeheten med stor M, verken avtar eller endrer seg nevneverdig når man kommer på de senere klassetrinnene. Mange av de narrative linjene som etableres for førsteklassingene hentes fram igjen og utbroderes senere i løpet.

Grunnfortellingen er at vi, mennesker nå selv har blitt en naturkraft som truer resten av naturen, og at det haster med å endre retning. Men fordi denne fortellingen ikke rydder plass til andre historiske aktører enn Menneskeheten, har den store problemer med å gjøre rede for hvem som har handlet med hvilken konsekvens. Dermed byr den oss på en svært underutviklet framstilling av årsaksforholdene, der enhver bruk av naturen framstår som en underlig blanding av tilfeldighet og nødvendighet. Her er for eksempel en passasje fra Refleks 5:

[Mangfoldet er] viktig for menneskene. Vi er nemlig avhengige av økosystemene for å få mat, materialer, ren luft og viktige medisiner. Dessverre er mange økosystemer i fare. Vi mennesker forandrer naturen mange steder, og det kan true mangfoldet.

Og her er en fra Element 8:

Siden den industrielle revolusjon på slutten av 1700-tallet har menneskene bidratt til at mengden drivhusgasser i atmosfæren har økt mer og mer. Det er flere årsaker til dette. Blant annet bruker mennesker mye kull, olje og gass til å produsere strøm og som drivstoff til biler, fly og båter. […] En annen årsak er at vi hogger ned skog til landbruk. Dette gjør vi for å få mer dyrket mark og plass til flere husdyr. Vi mennesker spiser mer og mer kjøtt og bruker stadig større landområder som beite til husdyr.

Kontinuitet mellom trinnene er naturligvis bra, men her har vi altså å gjøre med en grunnfortelling som tåkelegger vel så mye som den avdekker. Den validerer det nåværende forbruksnivået som et allmennmenneskelig behov, og plasserer både skylden for problemet og ansvaret for løsningen på et spøkelse – vi, mennesker.

Fattige bryr seg ikke om miljøet

I den grad disse bøkene mangler en plausibel fortelling om skyld og ansvar, henger det sammen med at ulikhet og bærekraft bare i svært liten grad ses under samme optikk. Noen av bøkene for ungdomstrinnet tar riktignok opp både slavehandel, imperialisme og kolonitid – og her har forfatterne ikke holdt nevneverdig tilbake: «Verden bindes sammen med tvang», heter det i en av overskriftene i Relevans 8, som følger opp ved å understreke at «europeerne var spesielt interessert i å kjøpe slaver» fordi de «trengte mye arbeidskraft til tungt arbeid andre steder i verden». Urfolk i Amerika «døde på grunn av det harde arbeidet europeerne tvang dem til å gjøre». Hvis man leser virkelig godt – noe jeg, med all respekt å melde, ikke tør gå ut fra at alle åttendeklassingene vil gjøre – vil man dessuten kunne oppdage en liten tekstboks, gjemt unna på side 175, som forteller at «på 1600-tallet skaffet Danmark-Norge seg kolonier i India, i Ghana og på tre øyer i Karibia: St. Thomas, St. John og St. Croix».

Mer står det ikke om akkurat dette temaet, men det som i denne sammenhengen er verre enn nordmenns uvilje til å ta et oppgjør med fortiden, er at den systematiske utbyttingen av folk i Sør, i det som før var kolonier, ikke på noen måte knyttes til temaet bærekraft. Ekstremt oppegående elever – av den typen som bruker fritiden på å lese samfunnsfagboka på skrå – vil kanskje begynne å ane noen sammenhenger, men man leter forgjeves i disse bøkene etter eksplisitte slike koblinger. Flere av bøkene, for eksempel Samfunnsfag 8, forklarer «bærekraftens tre deler» – sosial, økonomisk, økologisk, men man finner ingen interesse hos forfatterne for hvordan fattige land ble fattige, og hvorfor mange av dem er det fortsatt.

Når bøkene har noe som helst å si om fattige land, anlegger de vinklinger som man skulle trodd hadde gått av moten for lenge siden. Fattige land vil bli kraftigere rammet av klimaendringer, anfører forfatterne av Relevans 8, men legger straks til at mange av dem «har en ledelse som ikke fordeler pengene til beste for alle». I Samfunnsfag 8 står det at når man «må kjempe for å overleve fra dag til dag, med dårlig tilgang på mat, husly, klær og helsehjelp», så er det «ikke rart at mennesker i fattige deler av verden bryr seg mindre om miljøproblemer enn vi gjør i rike land». Dette er et underlig standpunkt, all den tid rike land legger beslag på enormt mye mer ressurser enn fattige land. For eksempel viser nye beregninger at landene i det globale Nord står for så mye som 92 prosent av de «overskytende» klimagassutslippene i verden.² Når det å bidra mer til et problem ble å bry seg mer om det samme problemet, vet ikke jeg.

Det er i grunnen ikke overraskende at man finner slikt i disse bøkene, for med sitt valg av spøkelsessubjektet «vi, mennesker» har forfatterne tydelig signalisert at de foretrekker en trygg vei – en som utfordrer oss, overforbrukende folk i rike land, minst mulig. Isteden underbygger de en fortelling der vi skal kunne ta oss tørrskodde inn i en bærekraftig framtid via 17 fargesprakende og livsbejaende «bærekraftsmål». Å grave i sånt som systemisk ulikhet, etterlevninger etter kolonitiden og rike lands overforbruk, er derimot å få skitt på støvlene, og det har disse forfatterne åpenbart ikke ønsket – verken for sin egen del eller for elevene.

Jeg er imidlertid redd vi må være forberedt – og at vi må forberede de nye generasjonene – på nettopp å få skitt på støvlene: Om vi ikke snart begynner å snakke om hvordan rike lands rikdom hviler på fattige lands fattigdom, og hvordan begge parter kan ta seg ut av dette mønsteret, har vi ingen fargesprakende, livsbejaende framtid i vente.

Oljetabuet

Problemet er imidlertid ikke bare at disse lærebøkene mangler en interesse for hvordan de fattige ble fattige; de graver seg heller ikke nevneverdig dypt ned i spørsmålet om hvordan rike land, for eksempel Norge, ble rike. Hvor dypt kan og bør skolebøker i grunnskolen egentlig grave, spør man kanskje, og det er en rimelig innvending, men samtidig: Om det er noe jeg har lært av å lese disse bøkene, er det at de mer enn gjerne rammer inn ulike temaer, herunder også bærekraft, som moralske spørsmål. Kunne man ikke, i det minste, koste på seg noen åpne spørsmål om hvorvidt Norges velstand kan sies å være bærekraftig? Svaret er opplagt, all den tid olje jo er en ikke-fornybar ressurs, men disse lærebøkene påpeker altså ikke det paradoksale ved den norske dobbeltposisjonen som bærekraftspionér og ledende petroleumsnasjon. De stiller ikke spørsmålet engang. Man aner her omrisset av et aldri så lite tabu, for flere av bøkene kommer omtrent så nær man kan komme uten å faktisk adressere det.

Det er ikke slik å forstå at disse bøkene underspiller oljens rolle for klimaendringer og andre miljøproblemer: Faktisk er det et ganske godt trykk på å forklare hvordan fossile drivstoff forårsaker klimaendringer. Koblingen til Norges egen petroleumsindustri finnes imidlertid ikke. Det nærmeste man kommer er en ganske uanselig billedtekst i Element 8 som lyder: «Norge har mange oljeplattformer i Nordsjøen som tar opp olje og gass». Men temaet tas ikke videre. Isteden følger boka opp med et avsnitt som legger vekt på nytten ved fossile brensler: «I dag kan vi omforme den kjemiske energien i kull og naturgass til elektrisk energi i kullkraftverk og gasskraftverk. De kjemiske forbindelsene i olje kan også brukes til å lage bensin og diesel som brukes i biler, båter og fly.»

Problemet er altså ikke at olje og gass ikke kobles til klimaendringene, for det skjer på behørig vis. Imidlertid sier bøkene ingenting om hvem som har skyld i dette – og i alle fall ikke noe om at noen har mer skyld enn andre. Hvis pekefingeren rettes noe sted, er det igjen, og som alltid, vi, mennesker som står bak.

Velkommen til «sosialdemokraticen»

Bøkenes fiksering på Menneskeheten med stor M – som man for øvrig finner også mange andre steder – er et stort problem. For det første innebærer en slik fiksering en feildiagnostisering: Menneskeheten med stor M har aldri vært skyld i noe som helst. Det er ikke vi, mennesker som har «ødelagt naturen», men noen konkrete eksemplarer av denne arten, som har handlet med utgangspunkt i noen helt håndgripelige – og ofte kyniske – interesser. Menneskeheten som sådan har aldri agert som en enkelt aktør. Det hadde naturligvis vært bra, både for bærekraft og for en rekke andre saker, om så var tilfelle – altså om det var slik at alle mennesker i verden kunne come together as one, som det het i en utskjelt hitlåt. Men at noe sånt kanskje hadde vært bra, betyr ikke det har vært tilfelle. Å uttale at menneskeheten må handle som én vil ikke, som ved et trylleslag, få den til å gjøre det.

Det jeg her har omtalt som disse bøkenes spøkelsessubjekt har naturligvis ikke blitt oppfunnet av norske lærebokforfattere anno 2020. Om det gir mening å angi noen konkret opphavsperson til denne størrelsen, må det være Gro Harlem Brundtland, som med den såkalte Brundtland-kommisjonens rapport Vår felles framtid ettertrykkelig etablerte «vi, mennesker» som det sentrale subjektet for bærekraftig utvikling. Men som mange etter hvert påpekte i sin kritikk av Brundtland-kommisjonens rapport, er det å postulere et tilsynelatende universelt «vi», et som gir seg ut for å favne om alle mennesker på hele kloden, en retorisk bevegelse som trekker oppmerksomheten bort fra visse ting. Det trekker oppmerksomheten bort fra historien og dens etterdønninger, fra konflikter, fra ulikhet og – i en forstand – fra politikk. Med andre ord: Det trekker oppmerksomheten bort fra all den seige materien som gjør at vi ikke faktisk er et slikt universelt «vi».

Med Jaeger kunne vi kanskje si at det disse bøkene gjør er å bevare og videreføre Brundtlands standarder. Med sin drøm om et altomfattende, verdensomspennende «vi» speiler disse bøkene Brundtlands agenda om en pragmatisk, kompromissdrevet, sosialdemokratisk tilnærming til globale problemer. Sosialdemokrater av Brundtlands støpning – og her mener jeg vi kan regne nordmenn flest – bryr seg ikke voldsomt om historiske motsetninger og gjenstridige konflikter; de er bare ute etter å fikse problemet. Nei til klassekamp, ja til samarbeid! Mens debattene raser der ute i verden med krav om at det tilslørende begrepet antropocen må erstattes med kapitalocen – altså at det ikke er mennesker, men kapitalisme som er årsak til miljøkrisen³ – er det vi møter i disse nye skolebøkene noe sånt som sosialdemokraticen: Vi bryr oss veldig mye om å løse problemet, men ikke så mye om hvor det kommer fra.

Her mener jeg altså at de nye skolebøkene svikter på et helt grunnleggende punkt, selv om de har andre kvaliteter. Ved å pakke hele sakskomplekset inn i et avpolitiserende spøkelsessubjekt, makter de verken å etablere relevante årsaksforklaringer eller å åpne opp et virksomt handlingsrom. Resultatet er at bærekraftig utvikling i skolebøkene – som så ofte ellers – reduseres til en hel masse løfterik tomprat.

Selv om jeg er både pragmatist og sosialdemokrat mener jeg derfor at vårt fellesskap på dette området må revurdere hva det fører videre til nye generasjoner: Kompromissforsøkene har stort sett mislykkes, den pragmatiske løsningsiveren har ikke hatt nevneverdige resultater. Det er på tide med noen nye standarder.

«Vi, mennesker»
– sakpoetisk epilog med utdrag fra de omtalte bøkene

Vi mennesker må ha et sted å bo
Da forandrer vi naturen

Vi mennesker kan skade naturen
Det kommer røyk fra fabrikker
Det kommer eksos fra biler og fly

Vi mennesker forandrer naturen mange steder
Det kan true mangfoldet

Vi mennesker begynte å jakte på geirfugl
Vi drepte så mange at arten til slutt ble utryddet
Den kommer aldri tilbake

Vi mennesker trenger energi
Husene vi bor i, industri, mobiltelefoner, biler, vaskemaskiner og annen teknologi
trenger energi

Vi mennesker spiser mer og mer kjøtt
og bruker stadig større landområder som beite til husdyr

Vi mennesker har påvirket klimaet
slik at det gir store konsekvenser i framtiden
Temperaturen på jordkloden stiger

Vi mennesker har gjort det til vane å lage
plener overalt

Litteratur

Anneli Klepp, Magnus Henrik Sandberg, Anne Synnøve Steinset og Harald Maximillian Stoltenberg: Samfunnsfag 1+2. Cappelen Damm, 2020.
Heidi Antell Haugen, Liv-Tone Nilsen: Naturfag 1 + 2. Cappelen Damm, 2020.
Erik Steineger og Andreas Wahl: Naturfag 8. Cappelen Damm, 2020.
Erik Steineger og Andreas Wahl: Naturfag 9. Cappelen Damm, 2020.
Gro Wollebæk: Spire 2 – Naturfag. Aschehoug, 2020.
Liv Anne Slagsvold Vedum: Spire 2 – Samfunnsfag. Aschehoug, 2020.
Liv Bredahl, Erik Dehle, Svein Hammer, Robert G. Hansen, Sølve Kuraas Karlsen, Vilde Kaasen Krogsrud, Abderrahim Mokhtari, Ella Mæhlumshagen, Marie Samuelsen og Bår Stenvik: Samfunnsfag 8. Cappelen Damm, 2020.
Oda Bjerknes, Synnøve Borge, Tove Grete Lie og Yngve Skjæveland: Refleks 1. Gyldendal, 2020.
Oda Bjerknes, Tove Grete Lie og Yngve Skjæveland: Refleks 2. Gyldendal, 2020.
Ingrid Spilde og Ragnhild Lyngved Staberg: Refleks 5. Gyldendal, 2020.
Marthe Arntzen, Kjersti S. Bækkedal, Kunt Olav Fossestøl og Karoline Fægri: Element 8. Gyldendal, 2020.
Vibeke Heidenreich og Marthe Johanne Moe: Relevans 8. Gyldendal, 2020.

Les svar fra Vibeke Heidenreich, en av forfatterne av læreverket Relevans 8.