9788241918148

Et nidskrift

Politivoldsaken. Norges største forskningsskandale er en eneste lang og innbitt prosedyre mot forskerne Gunnar Nordhus, Edvard Vogt og Anders Bratholm. Det mest klanderverdige er likevel forsøket på å diskreditere alle dem som har fortalt at de har sett, deltatt i, eller blitt utsatt for politivold.

I oktober 1981 kom forskningsrapporten Voldskriminaliteten og dens ofre, skrevet av Gunnar Nordhus og Edvard Vogt. Rabalderet som fulgte skyldtes at deler av rapporten tok for seg politivold, og i den forbindelse estimerte at det forekom 360 tilfeller av politivold ved Bergen politikammer hvert år.

Anders Bratholm, jussprofessor ved UiO, ble satt til å lede et utvalg som skulle ettergå det rystende funnet. Bratholm-utvalget leverte sin rapport i 1982, og bekreftet i hovedsak de resultatene som var blitt fremsatt av Nordhus og Vogt året før. I 1986 kom det enda en politivoldsrapport, denne gang signert Bratholm og Nordhus, med en ny rekke vitneforklaringer som bekreftet mishandling av arrestanter i Bergen.

I 1987 gjennomførte Oslopolitiet en stor og overraskende aksjon mot Bergenspolitiet, med omfattende etterforskning av anklagene om politivold. Resultatet ble at kun ett straffbart forhold ble påtalt, noe som ble oppfattet som en fullstendig avvisning ikke bare av voldsforskningens resultater, men også av ofrenes fortellinger om overgrep.

Også Amnesty International hadde imidlertid fattet interesse for saken, og gjorde selvstendige undersøkelser i Bergen. I deres årsrapport fra 1988 sto det at det lot til å være «et mønster av fysisk mishandling av arrestantene fra Bergens-politiets side».1

Ikke desto mindre straffeforfulgte påtalemyndigheten 16 personer for å ha avgitt falsk forklaring om politivold overfor forskerne, hvorav ti ble domfelt. I 1998 bestemte Høyesterett at syv av disse «bumerangsakene» skulle gjenopptas, noe som førte til at alle syv domfelte ble frikjent. I 2002 fikk Nordhus og Vogt 1,8 millioner kroner i erstatning av staten.

Edvard Vogt døde i 2016, 93 år gammel, mens Gunnar Nordhus, som i mellomtiden hadde fått et frynsete rykte som forretningsmann, i 2017 ble dømt til fem års fengsel for bedrageri, underslag og dokumentfalsk. Her sto altså saken før trioen Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen (heretter KMK) kom med sin bok, hvor voldsforskningen til Nordhus og Vogt omtales som «Norges største forskningsskandale».2

995fe9e9 f1f8 4fb5 9886 9b1d39656310
Edvard Vogt og Gunnar Nordhus. Foto: Jan M. Lillebø, Bergens Tidende

Bokens prosjekt

I betraktning av paukeslaget i bokens undertittel er KMK forbausende uklare med hensyn til hva som egentlig er bokens prosjekt. I innledningens første setning heter det at boken er «motivert av å finne sannheten om politivoldsaken i Bergen» (s. 5). Men et par sider senere står det at forfatterne «er overbevist om at det har forekommet politivold i Bergen», skjønt de ikke «har noen mening om omfanget» (s. 7). Noen annen «sannhet» om den saken synes forfatterne ikke å være interessert i.

Dermed er det nærliggende å anta at prosjektet isteden er en journalistisk avsløring av forskningsjuks. Etter hvert som man leser, skjønner man imidlertid at heller ikke kritikken av Voldskriminaliteten og dens ofre kan være bokens overordnede tema, siden mesteparten av boken er viet andre emner. Så hva er egentlig bokens røde tråd?

Etter endt lesning kan man slå fast at boken først og fremst handler om de to voldsforskerne Gunnar Nordhus og Edvard Vogt, og dernest om deres viktigste støttespiller i offentligheten, Anders Bratholm. Målet er å overbevise leserne om at særlig de to førstnevnte var så durkdrevne svindlere at de, gjennom sin «meget bevisste og kalkulerte bruk av pressen» (s. 329) klarte å lure hele det norske establishmentet, inkludert Høyesterett, til å tro at politivold var et stort problem i Bergen. Kan dette virkelig være riktig?

Hovedargumentet mot voldsforskningen

Forfatternes kritikk av det opprinnelige forskningsprosjektet hviler hovedsakelig på tre punkter: For det første at forskernes påstand om samarbeid med 125 privatpraktiserende tannleger og 61 leger i perioden 1974–75 av forskjellige grunner ikke kan stemme.

For det andre at forskerne har uttalt seg motstridende om hvem som har foretatt intervjuene med voldsofrene, og i den forbindelse i ettertid har henvist til et «Appendix A» som Kvam og hans medforfattere til tross for iherdig innsats ikke har vært i stand til å oppdrive.

For det tredje at forskningsprosjektet hadde uklar institusjonell forankring og at forholdet til Haukeland sykehus var preget av muntlige avtaler og tilfeller av misstemning mellom det medisinske personalet og voldsforskerne. Til dette siste punktet kommer anklager om at Gunnar Nordhus på forskjellige måter skaffet seg adgang til journaler på ureglementert vis.

Samarbeidet med leger og tannleger

Problemet med dette første punktet er tredelt:
1) Påstanden om svindel baserer seg på intervjuer med ca. ti prosent av de aktuelle tannlegene og legene over førti år etter at samarbeidet med forskerne skal ha funnet sted. Siden ingen av legene ifølge voldsforskernes rapport meldte inn tilfeller av vold, og bare 28 av de 125 tannlegene kunne rapportere om voldstilfeller, er det langt fra sikkert at KMK har snakket med noen av dem som bidro til de registrerte tallene for voldsofre. Det er ikke vanskelig å forestille seg at man kan ha glemt en slik avtale om samarbeid etter førti år hvis den ikke førte til innrapportering av funn. Konklusjonen på KMKs undersøkelser kan dermed vanskelig bli noen annen enn at det påståtte samarbeidet ikke lar seg verifisere – hvilket man naturligvis kan betrakte som mistenkelig.

2) Poenget ikke har noen direkte betydning for politivoldsaken, siden det ikke finnes noe eksempel på politivold som stammer fra disse kildene. Det er betegnende for bokens ensidige fremstillingsmåte at KMK unnlater å nevne denne vesentlige opplysningen.

3) Implikasjonene ved det de her kommer frem til, står ikke godt til bokens overordnede syn på politivoldsaken, som tydeligvis er at voldsforskernes tall var betydelig overdrevet, ja så overdrevet at det er berettiget å snakke om en «politivoldmyte» (s. 207). Men dersom forfatterne har rett i at forskerne ikke gjennomførte det påståtte samarbeidet med de privatpraktiserende legene og tannlegene, skulle det tilsi at det fantes flere mulige politivoldsaker enn det som ble fanget inn av forskerne, ikke færre.

06e14c59 1a36 4dd1 8c18 6c68175879b0
Forfatterne Tom Kristensen, Per Christian Magnus og Bjarne Kvam under boklanseringen. Foto: Geir Martin Strande, Bergens Tidende

Det manglende appendikset

Når det gjelder poenget om det manglende appendikset, er det verd å merke seg at dette ifølge Edvard Vogt var unntatt offentlighet av personvernhensyn (s. 102). Forfatterne går langt i å hevde at appendikset rett og slett er oppdiktet post factum av Gunnar Nordhus, men denne påstanden klarer de ikke å bevise.3

De faktiske realitetene dette appendikset kunne ha gitt opplysninger om, ser imidlertid ikke ut til å være så vanskelig å bringe noenlunde klarhet i. Det synes klart at Nordhus gjennomførte de fleste av intervjuene med voldsofre selv, men at andre foretok en del av dem, og at det i andre tilfeller var flere enn Nordhus til stede da intervjuene ble gjort. Det burde naturligvis hersket full klarhet i hvordan intervjuene har foregått, og forfatterne har rett i at voldsforskerne kan kritiseres på dette punktet. Men det kan ikke på langt nær rettferdiggjøre konklusjonen om at det dreier seg om en «forskningssvindel» (s. 315).

Samarbeidet med Haukeland sykehus

Noe tilsvarende gjelder punktet om samarbeidet med Haukeland sykehus. KMKs undersøkelser er riktignok egnet til å påvise at gjennomføringen av datainnsamlingen på Haukeland Sykehus var ufullstendig og preget av uklare avtaler. Men det følger ikke av dette at vi har med forskningsjuks å gjøre. Dette gjelder også påstandene om Gunnar Nordhus’ «snoking» i journaler. Hvis de er sanne, er det selvsagt et etisk problem for prosjektet, men det betyr jo ikke at selve forskningsresultatet var et falsum.

I min vurdering har Kvam og hans medforfattere ikke noe håndfast belegg for påstanden om at det i denne saken er rimelig å snakke om en forskningsskandale. De sannsynliggjør riktignok at særlig Gunnar Nordhus har kommet med villedende utsagn omkring voldsforskningen i ettertid, samt at det hefter en et visst monn av usikkerhet omkring de resultatene som ble presentert. Men betyr dette virkelig at hele voldsforskningen må erklæres død og maktesløs, slik KMK åpenbart mener?

Metodekritikken

I debatten som har fulgt utgivelsen4 sier KMK at metodekritikken av Vogts og Nordhus’ forskning fra 1981 er bokens hovedanliggende, til tross for at ganske få av bokens nesten 450 sider er viet noen egentlig metodediskusjon.5 Hva er så kjernen i denne metodekritikken?

W420
Kortversjonen av voldsforskernes resultater kom ut i bokform i 1981.

Det sentrale momentet er at forskerne, ifølge KMK, har hatt som «grunnleggende tese nr. 1» at enhver voldshistorie var troverdig (s. 84). Problemet med dette er ifølge KMK at «det kontradiktoriske prinsipp» settes til side, hvilket betyr at man ikke kan stole på forskernes funn. Dette er ikke overbevisende.

Når det gjelder poenget om den påståtte «grunnleggende tese nr. 1», er dette altså ikke noen tese som er blitt ytret av voldsforskerne, men en ekstrapolasjon foretatt av KMK «basert på forskernes argumentasjon» (s. 84). Dette må sies å være en uvanlig fremgangsmåte, særlig når man tar i betraktning at den påståtte tesen står i direkte motstrid med det forskerne skrev i sin bok:6

Ved samtlige intervjuer har vi kontrollert opplysningene vi fikk ved alle tilgjengelige midler, sykejournaler, andre dokumenter, vitner, vurderinger av offerets pålitelighet, vurdering av den indre sammenheng i de opplysningene han har gitt. Der hvor vi har måttet stille oss tvilende, har vi ikke tatt tilfellet med. Denne kontroll har vært om mulig mer omhyggelig enn den vi øvet i tilfeller hvor andre enn polititjenestemenn ble oppgitt som gjerningsmenn. Ved den minste tvil har vi latt være å ta tilfellet med.7

Det er betegnende at KMK ikke har med dette sitatet. De kan så vidt jeg kan se heller ikke dokumentere at det som her står om forskningens kontrollmetoder ikke faktisk ble gjennomført.

Det kontradiktoriske prinsipp

Når det gjelder den manglende overholdelsen av prinsippet om kontradiksjon, er KMKs poeng at de registrerte politivoldtilfellene ikke er blitt kontrollert gjennom intervjuer av de påståtte voldsutøverne i politiet. Ifølge Nordhus og Vogt skyldtes dette at Bergen politikammer avbrøt samarbeidet med dem i 1974 da det ble oppdaget at de systematisk intervjuet politivoldsofre.8

KMK ser ut til å benekte at dette er tilfelle (s. 85), men skriver selv at de to politiinspektørene Svein Alsaker og Svein Simonnæs uttrykkelig hadde avvist ethvert samarbeid med voldsforskerne (s. 84). Bratholm-utvalget konkluderte i sin rapport med at det hadde vært en «avvisende holdning fra Bergen politikammer» (s. 85). Altså forekommer det meg rimelig å konkludere med at voldsforskerne her har sitt på det tørre.

Det prinsipielle poenget blir så om det i det hele tatt er forsvarlig å presentere forskningsresultater uten at prinsippet om kontradiksjon er overholdt. Det første som må sies i så måte er at «prinsippet om kontradiksjon» så vidt meg bekjent ikke er et samfunnsvitenskapelig metodeprinsipp, men derimot et juridisk prinsipp som angår etterforskning og rettssaker, og skal sikre at alle parter i en sak får anledning til å uttale seg om de forhold saken gjelder.9

Det er betegnende at KMK er uredelige i sitatbruken når de understreker dette prinsippets avgjørende betydning for den type forskning det her dreier seg om. De siterer bevisteoretikeren John Henry Wigmore slik:

Kontradiksjon er «beyond any doubt the greatest legal engine ever invented for the discovery of the truth» (s. 85).

Dersom man går til kilden, viser det seg imidlertid at dette sitatet (som stammer fra 1940) ikke dreier seg om prinsippet om kontradiksjon, men derimot om «cross-examination», som jo er noe helt annet. Det Wigmore her gjør seg til talsmann for, er altså at et vitne, eller en tiltalt, under en rettssak skal kunne utspørres av motpartens advokat.10 Dette har ingenting å gjøre med hverken prinsippet om kontradiksjon eller samfunnsvitenskapelig metode, og KMKs metodediskusjon fremstår her som både amatørmessig og villedende.

Forskning og etterforskning

Feilen skriver seg inn i et større problemkompleks hvor KMK blander sammen forskning og etterforskning. Når det gjelder anonymiserte spørreskjema i samfunnsvitenskapelig forsking, er det naturligvis ikke snakk om at forskerne i ettertid skal kunne føre bevis for sannheten til hvert enkelt intervju i tråd med beviskravet i straffesaker. Her er det isteden, som KMK selv er inne på, snakk om å kontrollere for feilkilder og gi adekvat uttrykk for reservasjoner.

Bba a 0321 46 464x640
Bergen politikammer. Foto: Øyvin H. Berger, Bergen Byarkiv.

Torstein Eckhoff kommenterte dette allerede i NRKs debattprogram «På sparket» fra oktober 1981 (som KMK ellers siterer flittig fra). På spørsmål om det ikke er hundre prosent nødvendig å få med polititjenestemennenes versjoner av den påståtte volden, svarer Eckhoff: «Nei, men først og fremst så er det jo umulig, fordi man ofte ikke vet hvem det er. Og ofte vil ikke vedkommende la seg intervjue».11

I Volden og dens ofre kommenteres samme spørsmål under henvisning til sosiologen William A. Westley, som i sine studier fant at «[e]t sterkt flertall av polititjenestemenn […] ikke ville vitne mot en kollega som hadde gjort ulovligheter», og ut fra dette konkluderte at det «[ikke] var sannsynlig at de ville tale sant om ulovligheter de selv hadde begått».12

Det er uansett på det rene at samfunnsforskning kan tegne et virkelighetsbilde på bakgrunn av intervjuer, og at en slik type forskning ikke mister sin vitenskapelighet ved at prinsippet om kontradiksjon, som altså ikke er et samfunnsvitenskapelig metodeprinsipp, «settes til side» (s. 84). Det er for øvrig, så vidt jeg kan se, ikke tvilsomt at Nordhus og Vogt faktisk hadde gjennomført intervjuer med en del polititjenestemenn, slik Vogt gir uttrykk for i «På sparket»-sendingen.

Anders Bratholms prosa

Den øvrige metodekritikken som presenteres i boken er i stor grad basert på Dan Olweus’ kronikk fra 1982, som ble gjort til gjenstand for en balansert og grundig diskusjon i Anders Bratholms bok Politivold fra 1986. Her gis Olweus’ rett på noen punkter og får motstand på andre. KMK tilfører ikke allverden til denne debatten, men pukker utrettelig på misforholdet mellom en formulering i forskningsrapporten, hvor det heter at Nordhus og Vogt har gjort alle intervjuene selv, og det som senere ble sagt om at også uavhengige intervjuere hadde vært involvert.

KMK fremstår her som temmelig krakilske – de formelig river seg i håret over Bratholms prosa, som de karakteriserer med ord som «kryptisk», «tåkelegging», «dobbelt-kommunikasjon», før de konkluderer med at han fullstendig har fjernet seg fra selve spørsmålet, og i stedet bare serverer en «følelsesladet appell» om at politivold må bekjempes (s. 116). Men Bratholm diskuterer naturligvis «selve spørsmålet», og han gjør det saklig og grundig, og inkluderer en lengre redegjørelse fra Tore Hansen, som har spesialkompetanse innen samfunnsvitenskapelig metode og statistikk.

Standard bratholm anders
Professor Anders Bratholm. Foto: Ukjent/KF-arkiv. Funnet via Store norske leksikon.

KMK har rett i at Bratholm underspiller det sitatet fra Voldskriminaliteten og dens ofre som tilsier at ingen uavhengige intervjuere ble brukt i datainnsamlingen. Han velger åpenbart å tolke dette som en uheldig formulering, hvor meningsinnholdet må være at alle de registrerte voldsofrene har vært intervjuet av rapportens forfattere, men at også andre intervjuere har vært involvert. Spørsmålet er hvorvidt det er rimelig å se sitatet som et bevisst forsøk på villedning, noe jeg for min del ikke finner sannsynlig.

Med hensyn til det som ble sagt i polemikken med Olweus, er det naturligvis betenkelig at i alle fall én av de syv som undertegnet på at de hadde «deltatt som intervjuere», Gunnar Støyva, etter eget senere utsagn ikke i realiteten hadde deltatt i noen intervjuer. Under normale omstendigheter ville en slik underskrift vært vanskelig å forstå, men situasjonen etter publikasjonen av Voldskriminaliteten og dens ofre var langt fra normal, preget som den var av knallharde fronter og skittent spill – ikke minst fra politiets side.

KMK klarer ikke å føre noen balansert diskusjon om denne situasjonen, siden de utelukkende er interessert i å frata voldsforskerne og deres støttespillere enhver troverdighet. I den blodtåken som dermed siger ned over dem, blir de selv så ensidige og spekulative at det etter hvert blir vanskelig å ha tillit til noe av det de skriver.

En manipulerende skrivemåte

Hvordan går KMK frem for å overbevise leseren om at voldsforskningen er verdiløs og forskerne svindlere? Det dreier seg om en salig blanding av usannheter, udokumenterte påstander, insinuasjoner, spekulasjoner og urimelige tolkinger som i sum gir et svært ubehagelig inntrykk. For å vise hva jeg mener er det nødvendig å undersøke bokens skrivemåte i større detalj.

Som eksempel kan vi ta fremstillingen av Gunnar Nordhus’ injuriesak mot Morgenavisen. Saken ble anlagt i 1983, som følge av at den politivennlige Morgenavisen flere ganger, i store oppslag, hadde beskyldt Nordhus for å ha løyet – blant annet skulle han i en telefonsamtale ha utgitt seg for å være legen Sigurd Stokstad.13 Saken endte med at Morgenavisen fikk medhold av retten.

Avgjørelsen er viktig for KMK, fordi de her, relativt kort tid etter at voldsforskningens resultater ble publisert, kan henvise til en rettskraftig dom som tilsier at Gunnar Nordhus ikke er til å stole på. Fra dette utgangspunktet skaper de en veritabel gassky av insinuasjoner som vi i det følgende skal se litt nærmere på.

KMK åpner kapittelet med å presentere byrettens dommer i saken, Gudny Larsen. Om henne heter det at hun «aldri i sin karriere fikk en dom omgjort av en høyere domstol», hvilket åpenbart er ment å skulle gi leseren et inntrykk av det knapt er mulig å tvile på at hennes avgjørelse var riktig. Påstanden er ikke bare irrelevant, den er også usann. Det lar seg nemlig lett fastslå at Gudny Larsen, i likhet med enhver annen norsk dommer, har fått avgjørelser omgjort av høyere domstoler.14

Grunnen til at forfatterne har med denne usannheten er formodentlig at de ofte ellers ikke føyer seg etter domstolenes konklusjoner med hensyn til Nordhus og Vogt. De gangene rettens avgjørelser går i voldsforskernes disfavør, brukes dommen som et udiskutabelt sannhetsvitne, mens det i de motsatte tilfellene alltid antydes eller påstås like ut at retten har latt seg lure av voldsforskernes løgner og manipulasjoner.15 Dermed har det vært maktpåliggende for forfatterne å presentere dommeren i denne saken som nærmest ufeilbarlig.

Alf Nordhus’ atferd

Dernest gjør KMK et stort nummer av at Gunnar Nordhus’ advokat, hans eldre halvbror Alf Nordhus, opptrådte uvanlig under rettsaken. Han sykemeldte seg nemlig om morgenen på rettsakens tredje dag:

Den kjente advokaten var «indisponert» på sitt rom på Hotel Norge. Derfra sendte han i løpet av dagen flere krenkende telegrammer til dommeren der han blant annet skrev: «Forstår at rettferd vedrørende relasjon til politivold i Bergen ikke er mulig». Hendelsen var unik. Det er svært sjelden at en advokat plutselig blir ‘indisponert’ på denne måten i løpet av en rettssak – visstnok hadde det aldri tidligere skjedd i Bergen tinghus (s. 128).

Poenget med passasjen er øyensynlig å slå fast at voldsforskerne og deres støttespillere, her som så ofte ellers, oppfører seg hinsides all rimelighet. Alf Nordhus var nemlig ikke syk, kan forfatterne avsløre, han var beruset. Men dersom man går til kildene, viser det seg at fremstillingen er skjev allerede i utgangspunktet.

Alf nordhus vers 2035585a
Advokat Alf Nordhus. Foto: Fred Ivar Klemetsen/Bergensavisen

Det var nemlig ikke slik at Alf Nordhus sendte sjikanøse telegrammer til byrettens kvinnelige dommer fordi han var full. Striden mellom ham og byretten gjaldt håndteringen av sykemeldingen hans. Retten besluttet at saken skulle gå sin gang, uten Nordhus, og at sakens sentrale vitne, legen Sigurd Stokstad, skulle avhøres til tross for advokatens fravær.

Alf Nordhus var oppbragt over denne beslutningen, som altså var temaet i de to telegrammene han sendte Byretten – og ikke til dommeren personlig, slik KMK vil ha det til, formodentlig fordi de da kan bruke ordet «krenkende», som de etter alt å dømme har lagt til for egen regning.16 Kommentaren om politivolden, som siteres av KMK, var en tilføyelse på slutten av det siste av de to telegrammene, og altså ikke noen hovedsak – skjønt det er det eneste fra telegrammene som siteres i boken.17

Videre er forfatterne uetterrettelige når de stadig insinuerer at Alf Nordhus’ uvanlige adferd var en følge av Edvard Vogts utilbørlige «innblanding» i sakføringen. I den anledning skriver de: «Alf Nordhus var regnet som den beste advokaten i Norge. Han visste utmerket hvordan en sak skulle presenteres best mulig overfor dommerne. Men så kom denne Vogt og hele tiden blandet seg inn» (s. 128). Passasjen ser ut til å forutsette at forfatterne har tilgang til Alf Nordhus’ sinn, og det er da kanskje forståelig at den er uten kildehenvisning.

Men er det egentlig så rart at Vogt, som selv var jurist, eventuelt hadde meninger om hvordan saken skulle føres? Og er det sannsynlig at en garvet forsvarsadvokat som Alf Nordhus måtte ty til flasken for å hente seg inn etter at den fredsommelige Edvard Vogt muligens har kommet med noen innspill? Forfatterne fortsetter fremstillingen med følgende passasje:

Journalist Per Bangsund fra Klassekampen […] har fortalt at [Alf Nordhus] var beruset, og at han var bekymret for at Gunnar hadde et mindreverdighetskompleks i forhold til storebroren. Nøyaktig hva Alf Nordhus tenkte, vet ingen. Er det mulig at det for alvor gikk opp for ham hva lillebroren drev med? Alf hadde tidligere – i Ytre Arna-saken – irettesatt Gunnar og bedt ham slutte med tøyset og gjøre seg ferdig med studiene. Nå måtte stjerneadvokaten stå og forsvare tøyset (s. 128).

Dette er en god illustrasjon på bokens manipulerende prosa. For hva er egentlig poenget med å gjengi Alf Nordhus’ påståtte kommentar om lillebrorens mindreverdighetskomplekser? Jeg kan ikke se noe annet poeng enn at forfatterne forsøker å ramme Gunnar Nordhus med alle midler. Ikke bare er han en løgner, han er også en stakkar med mindreverdighetskomplekser.

Etter denne «opplysningen» spekulerer forfatterne i om Alf Nordhus i løpet av sakens to første dager kan ha oppdaget «hva lillebroren drev med» – og som følge av denne oppdagelsen ble så oppgitt at han, mot all sedvane, trakk seg tilbake på hotellrommet for å drikke.18 Han, som altså var en stjerneadvokat, var nemlig blitt «nødt» til å «forsvare tøyset» til lillebroren, hvilket – insinueres det – var så nedverdigende for ham at han måtte drukne sin skam i alkohol.

Det forfatterne her forsøker seg på, er følgende: Først bruker de Alf Nordhus’ påfallende adferd i rettssaken som en indikasjon på at han hadde oppdaget at voldsforskningen til Gunnar Nordhus bygget på uærlige metoder, hvilket er en påstand helt uten belegg. (Forresten mener de også, som vi husker, at oppførselen var en respons på Edvard Vogts utidige innblanding i forsvaret.)

Deretter knytter de den fiktive oppdagelsen til en slengbemerkning Alf Nordhus skal ha kommet med syv år tidligere, i 1975, da Gunnar Nordhus i «Ytre Arna-saken» hjalp motparten til Alf Nordhus’ klient, politimannen «Ola», som var tiltalt for grov vold. Her skal Alf (vel å merke ifølge et muntlig utsagn fra den voldstiltalte politimannen) ha sagt til sin lillebror at han burde slutte med «tøyset» og konsentrere seg om studiene. Det retoriske krumspringet til forfatterne er at de lar «tøyset» bli stående som Alf Nordhus’ autoritative dom over politivoldforskningen til Nordhus og Vogt.

I en annen formulering blir dette enda tydeligere: «Den gang hadde Alf Nordhus latterliggjort halvbrorens forskningsmetoder. Nå skulle han forsvare den samme forskningen» (s. 126). Men selv om vi går ut fra at politimannen «Ola» har gjengitt Alfs bemerkning korrekt, er det helt urimelig å forstå dette som en latterliggjøring av halvbrorens forskningsmetoder.

Alf Nordhus var advokat for motparten til dem som ble støttet av Gunnar Nordhus, og kommentaren må naturligvis forstås i lys av denne situasjonen. Hele tre ganger henviser forfatterne til den angivelige bemerkningen fra 1975, og hver gang brukes den som en indikasjon på at voldsforskningen til Nordhus og Vogt (som ble publisert seks år senere), var svindel. Hvem kan ta slikt alvorlig?

Politivolden som forsvant

Det aller mest klanderverdige med KMKs bok er, slik jeg ser det, at den gjennomgående forsøker å diskreditere alle dem som har fortalt at de har sett, deltatt i, eller blitt utsatt for politivold. Denne fremgangsmåten forteller oss at det ikke er sant som det står i bokens første setning, at prosjektet er motivert av «å finne sannheten om politivolden i Bergen». Ikke på noe punkt viser forfatterne noen interesse for ofrene, og ikke på noe punkt utviser de noen vilje til å ta alvorlig det de forteller.

Et talende eksempel er omtalen av dokumentarfilmen Boomerang (regissert av Trond Kvist og Gunnar Vikene), hvor ofrene Bjørn Audun Brunsdøl, Robert Ommundsen, Hans Dragesund, Jan Erik Løtvedt, Bjørn Harald Jensen, Eric Sæbye, Kjell Inge Krossøy, Glenn Nord, Bjørn Nilsen, Lasse Waldemarsen og Geir Jacobsen står frem med fullt navn og gir svært troverdige vitnemål om de overgrepene de ble utsatt for av Bergenspolitiet. Flere av dem var på dette tidspunkt idømt fengselsstraffer for falsk forklaring i bumerangsakene.

Bjørn audun brunsdøl
Bjørn Audun Brunsdøl var et av ofrene for politivold som senere ble fengslet for falsk forklaring. Skjermbilde fra filmen Boomerang (tatt fra YouTube).

KMK nevner i forbifarten at dette «gjorde vondt å se på» (s. 248), men finner likevel ingen grunn til å gjengi eller kommentere beretningene. Det eneste de er opptatt av, er å sitere fra de få sekundene av filmen hvor det blir ytret ting til skade for Gunnar Nordhus.

Man kan ellers legge merke til forfatternes omtale av bumerangsakene, som kommer litt før avsnittet om dokumentarfilmen. Her sier de blant annet dette: «Mange fikk nå føle på kroppen at fremsettelse av løgner ikke var en lek» (s. 212). Denne karakteristikken gjelder altså til dels de samme ofrene som ble intervjuet i filmen Boomerang, og som her omtales som om de er skyldige i falsk forklaring – til tross for at de senere ble frikjent. Denne typen sverting av voldsofre er etter mitt syn uetisk.

Kommentaren er representativ i den forstand at KMK gjennomgående krever langt mindre belegg for å konkludere (i absolutte termer) med at anklager om politivold har vært falske enn det motsatte.

For eksempel gjengir de, uten korreksjon eller forbehold, flere påstander om falske anklager (f. eks. s. 81), og fremsetter dessuten også selv slike påstander, til dels uten kildehenvisning (f. eks. s. 161, 216, 217). Med dårlig skjult triumf refererer de til Oslopolitiets etterforskning av Bergenspolitiet i 1986–87, hvor 368 rapporterte tilfeller av politivold endte med ett enkelt forelegg (som endte med frifinnelse). De skriver her at voldsforskningen var «henrettet for åpen scene» (s. 160) og konkluderer med at «det var ingen overgrep å spore» (s. 163).

KMK anser tydeligvis denne etterforskningen for å være langt bedre egnet til å treffe sannheten enn forskningen noensinne hadde vært. Begrunnelsen er at etterforskningen gjorde voldshistoriene til gjenstand for «kontradiktorisk behandling», i motsetning til forskningen, som bare hadde kontrollert for feilkilder. Etterforskningen avslørte, hevdes det, at voldsforskernes kvalitetskontroll «var lik null» (s. 162).

Det er betegnende at KMK her ikke har med noe forbehold med hensyn til de aspektene ved politietterforskning som kan forhindre sannheten i å komme frem i saker som disse. Hertil kommer at datidens avhørsmetoder var temmelig primitive sett ut fra dagens standard: mer innrettet mot å få bekreftet politiets hypotese enn mot nøytral informasjonsinnhenting.19

Faktisk ser det ut til at alle avhørene Oslopolitiet foretok av påståtte voldsofre i denne saken ble kontaminert ved at vitnet før avhøret startet ble formanet om at det ennå ikke var for sent å trekke forklaringen.20 Over 30 av voldsforskernes informanter rapporterte dessuten om trusler og andre uetiske metoder under avhørene.21

Gunnar Nordhus’ daværende kone, Inger Hilde Nordhus, beskrev avhøret som «absurd og ydmykende» og kalte det en «sjokkopplevelse».22 Likevel later KMK til å tro at en slik forutinntatt og manipulativ fremgangsmåte er bedre egnet til å få frem sannheten enn forskning basert på ikke-konfronterende intervjuer.

Avfeier hundrevis av vitner

KMK avfeier med lett hjerte hele det massive materialet av dokumenterte tilfeller av politivold som ble samlet inn etter at forskningsrapporten til Vogt og Nordhus forelå, inkludert undersøkelsene som ble utført av Amnesty International. Dette er, mener de, bare «ukontrollerte påstander» som det ikke er noen grunn til å legge vekt på (s. 125, 160, 169 etc.). Her er det altså snakk om hundrevis av vitner og ofre, intervjuet av en rekke ulike personer, som enten avfeies, diskrediteres eller ignoreres.23

For bare å nevne ett eksempel: I 1983-84 underviste daværende fenrik Henning Laugerud (som i dag er førsteamanuensis i kunsthistorie) ved militærpolitiskolen på Haakonsvern i Bergen. I forbindelse med undervisningen skulle MP-elevene være med som observatører på politiets ordenspatruljer i Bergen og omegn. De bevitnet her både brutal behandling av en alkoholisert arrestant og eksempler på politifolk som skrøt av at de banket opp «pøbel». Resultatet ble at ledelsen ved militærpolitiet gikk til det oppsiktsvekkende skritt straks å avvikle samarbeidet med Bergen politikammer av frykt for at MP-elevene «kunne tillegge seg uheldige holdninger og opptreden».24

I samtale med meg har Laugerud ikke bare bekreftet historien, men også stadfestet inntrykket av en uheldig kultur i deler av Bergenspolitiet. Er dette bare nok en «ukontrollert» historie? Det står for meg som hevet over tvil at KMK ville ha funnet store mengder tilsvarende troverdige (og delvis etterprøvbare) fortellinger om politivold i Bergen dersom de hadde vært interessert i «sannheten» om dette fenomenet, slik de hevder at de er.

En avslørende glipp?

Når forfatterne konfronteres med innvendinger av denne typen, svarer de at slike fortellinger om politivold er irrelevante, fordi boken ikke handler om politivoldsaken (som er bokens tittel), men snarere må forstås som en metodekritikk av forskningsprosjektet til Vogt og Nordhus.25 De gjentar her at de ikke har noen mening om omfanget av politivolden i Bergen, men det er ikke sant.

Ett sted i boken snakker de, som vi har sett, om «politivoldmyten» (s. 207), mens de et annet sted skriver at «den bestialske og systematiske volden som forskerne påsto, eksisterte ikke. Bergen politikammer var ikke et ‘voldskammer’» (s. 173). Begge sitatene tilsier at forfatterne faktisk har en mening om omfanget, nærmere bestemt at det er betydelig mindre, både i antall og alvorlighetsgrad, enn det som ble anslått av Vogt og Nordhus.

KMK synes for øvrig ikke å se noe positivt i at det ble satt søkelys på fenomenet politivold som en følge av voldsforskningen til Vogt og Nordhus. Tvert imot mener de at voldsforskningen burde ha vært stoppet allerede på 1970-tallet gjennom straffeforfølgelse av forskerne:

Man kan spørre om hele politivoldsaken kunne vært unngått dersom Riksadvokaten hadde tatt Simonnæs og Alsaker alvorlig i 1970-årene, og straffeforfulgt Nordhus og Vogt. Men det var først da Riksadvokatens folk selv opplevde det bergenske intrigemakeriet, at man innså alvoret. Da var det for sent (s. 252).

Det er mulig at dette rett og slett er en glipp, men den er i så fall avslørende, i og med at forfatterne her ser ut til å mene at det beste ville ha vært om forskerne rett og slett ble domfelt og straffet allerede på 1970-tallet, slik at det aldri ble kastet noe kritisk søkelys på ukulturen ved Bergen politikammer.

Et selvbekreftende troverdighetskriterium

KMK har generelt ingen tro på folk som forteller om politivold eller annen utilbørlig adferd fra politiets side. Vitner som politimannen Mørk Johansen, som hevdet å ha sett og deltatt i politivold i Bergen, mistenkeliggjøres og fratas troverdighet (86–87).

Perny
Perny Simonsen. Skjermbilde fra filmen Boomerang (tatt fra YouTube).

Det samme gjelder vitnet Perny Simonsen, som ifølge forfatternes insinuasjoner ikke er til å stole på fordi hun var på samme side som Edvard Vogt i striden om Bergen Vernelag på midten av syttitallet (172–73).26

Manglende troverdighet i saken tilskrives også, på ulike måter, juss-nestorene Johs. Andenæs (s. 147, 188, 322) og Torstein Eckhoff (s. 147, 322), samt de fleste andre som har forsvart voldsforskningen offentlig, deriblant professorene Ottar Hellevik (s. 188–89) og Kjell Inge Bjørvik (s. 129, 322).

KMKs primære kriterium for troverdighet synes å være at man er av samme oppfatning som dem med hensyn til voldsforskernes uærlighet. For eksempel gjengir de, uten å ytre noen forbehold eller gjøre noe forsøk på diskreditering, et utsagn fra «en av byens kriminelle» om at Nordhus «har bestemt seg for å dolke polititjenestemennene i ryggen» (s. 30).

Et annet sted kommenterer de, uten kildehenvisning, at statsadvokat Lyngtveit på et tidspunkt «skjønte» hvorfor statsadvokat Simonnæs hadde kalt Vogt og Nordhus for «slimålene» (s. 297). Disse personene er åpenbart så troverdige at deres ord kan få tale for seg.

Vernelagssaken

Et særlig påfallende eksempel på hvordan KMKs troverdighetskriterium fungerer i praksis finner man i fremstillingen av Vernelagssaken fra 1975. Dette var en politisk aksjon, som Vogt og Nordhus var sterkt engasjert i, og som tok sikte på å ta kontroll over Bergen Vernelag, en privat forening med ansvar for kriminalomsorg. Jeg kan ikke ta opp saken i detalj her, men nevner at aksjonen ble oppfattet som venstreradikal.

Her som ellers forsøker KMK å fremstille Edvard Vogt som særdeles slu og uærlig. Som sannhetsvitne bruker de advokat T. A. Backhoff Tollefsen, fordi han «kjente Vogts argumentasjonsteknikk bedre enn de fleste» (s. 379). «Bakhoffen», som KMK så kameratslig kaller ham, mente Vogts taktikk var å tåkelegge saken for å skjule at det i realiteten dreide seg om «et ‘voldtektsforsøk’ av vernelaget på akademisk plan med uparlamentariske midler» – hva nå det måtte bety (s. 380).

Nn 1941 1945 froncover 300dpi
Backhoff Tollefsen er omtalt i Eirik Veums bok Nådeløse menn. Statspolitiet 1941–1945 (Kagge, 2012)

KMK siterer også Backhoff Tollefsens kommentar om at Vogts og Nordhus’ fremferd i saken var «nærmest motbydelig» (s. 380). Forfatterne har tydeligvis full tillit til Backhoff Tollefsens moralske dom over Nordhus og Vogt, uaktet at «Backhoffen» var en ivrig nazist under krigen, betjent i Statspolitiet og idømt ti års straffarbeid i 1947 for en rekke alvorlige forhold, inkludert grov legemsbeskadigelse.27
(Blant annet skjøt han brannkonstabelen Bjarne Johannesen på åpen gate i 1944. Det var bare så vidt mannen overlevde.28)

Det er ganske oppsiktsvekkende at KMK ikke selv innser det groteske i å la en brutal eks-nazist få stå uimotsagt når han feller sin moralske dom over den antivoldelige motstandsmannen Edvard Vogt.29

Maktovergrepene som forsvant

Som leseren kanskje har skjønt, er boken en eneste lang og innbitt prosedyre mot Nordhus, Vogt og Bratholm. Etter endt lesning har man dermed en sterk følelse av bare å ha hørt én side av saken. Dette er desto mer uheldig siden politivoldsaken allerede fra 1970-tallet av bar preg av å være en kulturkamp, der radikale og liberale krefter sto i steil konflikt med den høyreorienterte og systemtro leiren.

Lesere som utelukkende kjenner saken gjennom KMKs bok, vil måtte stå igjen med et inntrykk av at politiet ikke på noe tidspunkt gjorde seg skyldig i utilbørlig opptreden. Dermed blir det også vanskelig å forstå voldsforskernes adferd, som i noen tilfeller kan fremstå som unødig konfronterende eller paranoid. KMK har ikke vært interessert i å undersøke påstandene om maktovergrep mot voldsofre, vitner og voldsforskere fra politiets side. I et forsøk på bringe litt balanse i regnskapet, skal jeg derfor nevne noe av det det her har vært snakk om.

For det første fins det troverdige fortellinger som sier at politiet avlyttet forskernes telefoner, slik det blant annet ble rapportert av Trygve Fosnes30 og Jens Hauge.31

For det andre dreier det seg om en lang rekke tilfeller av trakassering av Gunnar Nordhus i trafikken. Mange av disse episodene, som inkluderer ulovlige politikontroller, er skriftlig bekreftet av andre enn Nordhus selv.32

For det tredje ble det rapportert om spaning av begge forskerne, samt truende adferd mot Gunnar Nordhus’ foreldre. Gunnar Nordhus’ daværende kone, Inger Hilde Nordhus, beskrev sistnevnte episode som «ren terror mot vår familie».33

For det fjerde ble det rapportert en hel del tilfeller der politiet, til dels på svært pågående vis, hadde forsøkt å få inkriminerende opplysninger om Nordhus under avhør av vitner og mistenkte i forskjellige sammenhenger.34

For det femte er det rapportert en rekke tilfeller der politiet har stoppet anmeldelser av politivold gjennom trusler om represalier eller løfter om ulike typer fordeler overfor ofrene.35

For det sjette ble det rapportert tilfeller der arrestanter i Bergen ble tilbudt alkohol eller piller under avhør,36 og dessuten en del tilfeller av ulovlig frihetsberøvelse utført av Bergenspolitiet.37

I tillegg kommer saken der Nordhus og Bjørvik ble politietterforsket og tiltalt etter angivelig å ha tatt seg ulovlig inn i Bergens Tidendes arkiv om kvelden 5. juli 1986, hvor de også tok noen fotokopier. Ifølge Bjørvik ble de begge sluppet inn etter vennlig forespørsel, og fikk også lov til å bruke kopimaskinen. Men de ble senere anmeldt av sjefredaktøren, hvorpå en storstilt etterforskning ble satt i gang, med tre åstedsgranskere og en rekke avhør av ansatte i BT. Mens Bjørviks sak ble henlagt som «intet straffbart forhold», ble Nordhus’ sak, som var nøyaktig lik, henlagt «etter bevisets stilling», noe Bjørvik mente var nok et uttrykk for forfølgelsen mot ham.38

I filmen Boomerang får man innblikk i forskjellige tilfeller av lovstridig fremferd fra politiets og påtalemyndighetens side – hvorav ett er dokumentert med et skjult lydopptak som tyder på at aksjoner rettet mot voldsforskerne kunne gjøres uten å sette spor i offisielle protokoller.39

Man kan selvsagt innvende at mye av dette materialet ikke er verifiserbart, men politiets overtramp i saken er likevel så mange, og så grundig dokumentert, at det er helt uforsvarlig å se bort fra dem slik det gjøres hos KMK.

Når det gjelder BTs rolle, var den preget av en lang rekke negative oppslag om voldsforskerne gjennom mange år. Edvard Vogt hevdet i en kronikk fra 2007 at BTs dekning hadde bidratt til å gi «tilsynelatende juridisk grunnlag for omfattende overvåkning av oss».40

Bjarne Kvam sto selv bak en rekke av disse sterkt ensidige, negative oppslagene i BT på 1990-tallet, hvorav flere ligner ren personforfølgelse.41 Bokens troverdighet styrkes ikke av at den gir inntrykk av å stå i direkte forlengelse av Kvams kampanjepregede avisskriverier fra 1990-årene.

Konklusjon

KMK kunne ha brukt sine funn til å skape en informert og balansert diskusjon om voldsforskningen til Nordhus og Vogt – og da særlig hvorvidt det virkelighetsbildet den etablerte med hensyn til politivold i Bergen var rimelig eller ikke. Den muligheten har de imidlertid ettertrykkelig forkludret gjennom sin ensidige, insinuerende og sterkt personfokuserte fremstilling av denne mangslungne saken. I løpet av boken har de knapt tatt med en eneste motforestilling mot sine egne synspunkter, noe som sjelden er en smart strategi når målet er å få leseren på sin side.

KMK er riktignok oppmerksomme på det problematiske i at det ikke synes å foreligge noe forståelig motiv for at Vogt og Nordhus med vitende og vilje skulle ha fremmet det de selv visste var et falsum om politivolden i Bergen. Som en følge av saken gjorde voldsforskerne seg til fiender med politi, påtalemyndighet og de toneangivende delene av pressen. Saken resulterte i omfattende sjikane, en flom av rasende leserinnlegg, en rekke rettssaker og økonomisk ruin. Hvilken gevinst hadde de egentlig i sikte?

KMK spekulerer i mulige svar, før de konkluderer med at motivet «nok alltid vil forbli et mysterium» (s. 317). En langt mer nærliggende forklaring er at voldsforskerne rett og slett var overbevist om at forskningen ga et riktig bilde av situasjonen. Mitt stalltips er at dette også i hovedsak blir historiens dom – til tross for KMKs nidskrift.

I samsvar med punkt tre i Kritikerplakaten opplyses det om at anmelderen er en venn av David Vogt, sønn av den avdøde voldsforskeren Edvard Vogt.

Noter

1. https://amnesty.no/amnesty-og-politivoldsaken-i-bergen

2. Ifølge Jostein Gripsrud ble boken av forlaget annonsert med tittelen «Den store svindelen» i 2018. Utgivelsen ble utsatt, og kom deretter ut med endret tittel i 2019. Nå var det ikke lenger snakk om en «svindel», men om en «skandale», hvilket er vagere. Gripsrud påpeker at svindel er det samme som bedrageri, som i juridisk sammenheng betyr å utnytte andres villfarelse i egen vinnings hensikt. En slik anklage har forlaget åpenbart villet unngå å ha med i tittelen, men også i bokens endelige versjon står det at Vogts og Nordhus’ voldsforskning er «den største forskningssvindelen i Norges historie» (s. 315). Se Jostein Gripsrud: «PS om politivold», Khrono 3.1.2020.

3. Saken om appendiks a er for intrikat til å ta opp i detalj her. Det kan nevnes at Gunnar Nordhus hevdet at det blant annet besto av et metodehefte som han siterte fra i debatten med Dan Olweus i 1982. KMK har fått oversendt metodeheftet fra riksadvokatens arkiver, men har da ikke funnet den passasjen Nordhus siterer. De konkluderer med at sitatet er falskt, men unnlater å nevne at det metodeheftet som ble oversendt riksadvokaten ifølge Nordhus’ kronikk fra 1982 var «justert» i forhold til det opprinnelige heftet, som altså var det han siterte fra (og som skulle finnes i appendix a).

4. Se for eksempel Jostein Gripsrud, «Frekkhetens nådegave» Vagant 11.12.2019; Rune Ottosen, «Etiske utfordringer for forfatter av boken om politivold», Khrono 17.11.2019; Ivar Chelsom Vogt m. fl. «Spekulativt og uredelig om politivoldsforskningen» BT, 1.12.2019; Bjarne Kvam m. fl. «Politivoldsforskerne var ikke til å stole på» BT, 5.12.2019 og «Professor Gripsrud godtar løgner om politivold» BT, 19.12.2019.

5. «Gripsruds grove feilrepresentasjoner», Khrono 29.12.19. Tilgjengelig her: "https://khrono.no/gripsruds-grove-feilpresentasjoner/431240 ":https://khrono.no/gripsruds-grove-feilpresentasjoner/431240

6. Siden forskningsrapporten besto av 25 delrapporter fordelt på 58 bind og dermed var vanskelig tilgjengelig, hadde forskerne samtidig lansert en kortversjon i form av boken Volden og dens ofre. En empirisk undersøkelse (1981).

7. Volden og dens ofre, s. 189.

8. Edvard Vogt og Gunnar Nordhus, «En ny prosess mot Galilei». Lov og rett, nr. 2 1988.

9. Prinsippet er nedfelt i tvisteloven § 11-1, tredje ledd.

10. John Henry Wigmore, A Treatise on the Anglo-American System of Evidence in Trials at Common Law. Third Edition, Boston 1940. Det kan bemerkes at Wigmores diskusjon gjelder «adversary systems», som vi ikke har i Norge, og hvor fenomenet «cross-examination» er langt mer fremtredende enn her, hvor vi holder oss med et inkvisitorisk system.

11. Programmet er tilgjengelig her: https://tv.nrk.no/serie/paa-sparket/1981/FOLA02003681/avspiller

12. Volden og dens ofre, s. 235.

13. Beskrivelsen av Morgenavisen som konservativ og politivennlig finner man hos KMK, s. 22.

14. For eksempel skjedde det i 1987, da Høyesterett opprettholdt lagmannsrettens omgjørelse av hennes dom i byretten (Rt-1987-1239).

15. Fremstillingen av straffesaken mot Gunnar Nordhus i 1990 er et særlig talende eksempel. Nordhus var tiltalt til medvirkning til falsk forklaring og fremsettelse av falsk anklage, men ble frikjent. KMK kaller denne rettssaken for politivoldssakens «metafysiske høydepunkt» og mener at dommerne «antakelig var påvirket av kampanjen for voldsforskningen» (s. 231). De hadde dessuten «antakelig» havnet «fullstendig i villrede» etter Tor Erling Staffs «nådeløse» eksaminasjon av kronvitnet i saken (s. 230).

16. Ikke i noen av avisreferatene fra saken står det at telegrammene var sendt til dommeren personlig. Som adressat står det «Byretten» eller «Tinghuset». Det står heller ikke noe om at telegrammene var krenkende.

17. Her er BA-journalist Jan Andersens beskrivelse av saken: «Klokken 13.30 kom det et telegram fra Alf Nordhus, sendt fra hans hotellrom på Hotel Norge, der han protesterte på det mest bestemte mot at dr. Stokstad skulle avhøres, når ikke Nordhus hadde anledning til å være tilstede. […] [K]lokken 13.45 kom det nok et telegram til Byretten, der han betegnet avgjørelsen som uhyrlig, og at han trakk seg fra saken, og tilføyet at det så ut som om det var umulig å gjennomføre en sak i Bergen som dreiet seg om politivold». (BA 01.12.1983).

18. Forfatterne unnlater å nevne at Alf Nordhus var åpen om sitt alkoholmisbruk. I en artikkel i BA etter hans død ble han beskrevet som en «utslitt alkoholiker».

19. Avhørseksperten Asbjørn Rachlew skriver i anledning de sterkt kritikkverdige, manipulative avhørene i Birgitte Tengs-saken at vi «idag vet at tilsvarende avhørsmetoder har preget norske politiavhør i minst 20 år før Karmøy-saken oppsto». Justisfeil ved politiets etterforskning. Noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak. UiO 2009, s. 5.

20. Anders Bratholm. «Etterforskningen av maktovergrep i Bergenspolitiet». Lov og rett 1988. s. 77.

21. Anders Bratholm. Politi, påtalemyndighet, presse og rettssikkerhet: politivoldsaken i Bergen – foran og bak kulissene, s. 35.
22. Ibid. s. 36–37.

23. Se for eksempel Anders Bratholm, Politiovergrep og personforfølgelse. 220 forklaringer om politivold og andre overgrep i Bergenspolitiet, 1987.

24. Anders Bratholm, Politi, påtalemyndighet, presse og rettssikkerhet: politivoldsaken i Bergen – foran og bak kulissene, s. 135–36.

25. Bjarne Kvam m. fl., «Gripsruds grove feilrepresentasjoner», Khrono 29.12.2019.

26. Jeg oppfordrer leserne til å se dokumentarfilmen Boomerang, som er tilgjengelig på Youtube. Her kan man selv bedømme Perny Simonsens troverdighet, som etter mitt syn er høy: https://www.youtube.com/watch?v=wZVD5N0BcHM

27. KMK nevner at Backhoff Tollefsen var en lokal støttespiller for nazismen og derfor ble dømt til ti års tvangsarbeid i 1947. Men deres hovedpoeng i så måte synes, utrolig nok, først og fremst å være å forklare hvorfor han hadde «omtanke for personer på skråplanet» (s. 354).

28. Eirik Veum, Nådeløse nordmenn. Statspolitiet: 1941–1945, s. 428–29.

29. Edvard Vogt ble i 1943 arrestert for å ha spredd nyheter fra London i det okkuperte Norge. Han ble avhørt av Gestapo og dømt til tre måneders fengsel. Senere arbeidet han for britisk etterretning. Høsten 1944 måtte han og resten av gruppen flykte til Sverige. I den forbindelse nektet han å utføre en ordre om å likvidere en beryktet norsk gestapist fordi mannen ikke hadde fått prøvd sin sak for en domstol. Etter krigen ble gestapisten dømt og henrettet. Erik Fossen, «En gammel bumerang». Bergens Tidende (Magasinet) 14.3.2015.

30. Trygve Fosnes, «Nordhus/Vogts voldsundersøkelse». Lov og rett 2, 1988.

31. Anders Bratholm, Politi, påtalemyndighet, presse og rettssikkerhet, s. 133.

32. Anders Bratholm, Politiovergrep og personforfølgelse 1987, s. 25–44.
33. Ibid., s. 44–45.
34. Ibid., s. 47–71.
35. Ibid., s. 177.
36. Ibid., s. 203–222.
37. Ibid., s. 223–230.

38. Kjell Inge Bjørvik, Samfunnsvitenskap og heksejakt. Lov og rett 2, 1988, s. 114.

39. Lydopptaket ble tatt av den nå avdøde Terje Gudmundsen, som på den tiden drev «Smien Grill» hvor mange av Nordhus’ og Vogts informanter var innom.

40. BT, 13.10.2007.

41. For en gjennomgang av dette materialet se professor Rune Ottosens kronikk «Bjarne Kvams etiske bumerangsak» tilgjengelig i langversjon på www.runeottosen.no. Se også Ottosens artikkel «Bumerangsakene og medienes ansvar». Norsk medietidsskrift 1, 1998. Tilgjengelig her: www.idunn.no/nmt/1998/01/bumerang…

Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen
Politivoldsaken. Norges største forskningsskandale
Vigmostad og Bjørke, 2019