Uetterrettelig fra Helmich Pedersen om Politivoldsaken

Førsteamanuensis Frode Helmich Pedersen (heretter FHP) svikter forskningens sannhetskrav når han forsvarer Gunnar Nordhus og Edvard Vogts (heretter N&V) mange løgner, og han presenterer en grovt fortegnet versjon av politivoldsaken. Uansett lykkes han ikke i å tilbakevise at N&Vs prosjekt Voldskriminaliteten og dens ofre (1981) var en stor forskningssvindel, slik vi dokumenterer i boken Politivoldsaken. Norges største forskningsskandale (heretter også omtalt som boken).

Kvaliteten på FHPs tekst gir uvegerlig assosiasjoner til den «justismord-forskningen» som litteraturvitere ved Universitetet i Bergen drev på med for noen år siden. Hans forsvar av N&V viser at det som skjedde i politivoldsaken, der en rekke akademikere støttet et svindelprosjekt, kan skje igjen. Det har ingen hensikt å kommentere alle uriktighetene. Men vi skal ta for oss noen viktige punkter.

Manglende habilitet

Først om manglende habilitet. Etter en svært lang artikkel står det helt til slutt: «I samsvar med punkt tre i Kritikerplakaten opplyses det om at anmelderen er en venn av David Vogt, sønn av den avdøde voldsforskeren Edvard Vogt.»

David Vogt og hans familie har vært aggressive motstandere av boken Politivoldsaken, lenge før den ble utgitt. Allerede våren 2019 gikk Vogt-familien offensivt ut for å stoppe boken, blant annet ved å skrive brev til forlaget. Det er forståelig at familien vil forsvare Edvard Vogts ære. Men den nære relasjonen FHP har til David Vogt gjør ham åpenbart inhabil. FHP blir ikke mer habil av å opplyse om vennskapet. Dessuten har det liten verdi å opplyse om dette helt bakerst i en kjempelang artikkel, i og med at mange bare leser overskrifter og ingress.

Slik neglisjerer Prosa viktige sider av Kritikerplakaten. I samme plakat punkt 3 annen setning står det at kritikerens virke «skal være slik at det ikke oppstår tvil om hans integritet», og i punkt 2 i plakaten står det at kritikeren «må unngå dobbeltroller som svekker troverdigheten». Men det er ganske åpenbart tvil om FHPs integritet i denne saken, gitt hans vennskap med David Vogt.

Feilvurdering av helheten

Overordnet mener vi at FHPs forståelse av hvordan forskning skal evalueres, er uholdbar. Hans argumentasjon innebærer at selv om det skulle være korrekt som vi påviser, at N&V ikke har gjort alt «etter boken» – og om de så ikke engang har fortalt sannheten i ett og alt – så har det ikke betydning for vurderingen av N&Vs funn når det gjelder politivold, så lenge N&Vs kritikkverdige handlinger ikke var direkte relatert til politivoldtilfellene.

Eksempel her er N&Vs påstand om at de samarbeidet med 61 privatpraktiserende leger, og 125 privatpraktiserende tannleger, i arbeidet med å finne voldsofre. Disse legene og tannlegene skulle angivelig ha spurt alle sine pasienter i en periode på halvannet år, om de var blitt utsatt for vold (Nordhuns & Vogt 1981, Delrapport nr. 4, s. 38). Det er utvilsomt at disse legene og tannlegene ville husket et slikt maratonsamarbeid, som dessuten endte med et meget omstridt forskningsprosjekt som høstet utrolig mye medieomtale. Vi har spurt 10 av legene og 10 av tannlegene om de samarbeidet med N&V i 1974-1975, eller om de har hørt om at noen av kollegene deres samarbeidet med N&V. Svarene er helt entydige og klare: Ingen av dem samarbeidet med N&V, og ingen av dem har hørt om at noen kolleger hadde samarbeidet med N&V. Dette har legene og tannlegene i ettertid bekreftet overfor Bergens Tidende, selv om ikke alle husker at vi intervjuet dem om dette.

FHP stiller seg tvilende til at legene og tannlegene ikke samarbeidet med N&V. Men om det så skulle være korrekt, som vi skriver, at det aldri var noe samarbeid, så mener FHP at dette likevel ikke har betydning: «Poenget har ikke noen direkte betydning for politivoldsaken, siden det ikke finnes noe eksempel på politivold som stammer fra disse kildene.»

Et forhold er at FHP ikke har noen kildehenvisning til påstanden om at det ikke fantes politivoldstilfeller blant de voldstilfellene som legene og tannlegene angivelig oppdaget. Et annet og langt mer alvorlig forhold er at den tilnærmingen FHP her har, er helt i strid med forskningens sannhetsforpliktelse, og dermed også i strid med hvordan et forskningsmateriale skal evalueres.

Jussprofessor Hans Petter Graver, som er preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, og også var med i komiteen som evaluerte om Edvard Vogt hadde kompetanse til å få professorstatus, gir et korrekt uttrykk for vurdering av fusk i forskning. Slik kommenterer han vår påstand om at N&V løy og fortalte usannheter:

I den grad dette stemmer, så diskrediterer det hele prosjektet, selv om det bare omfatter deler av materialet og ikke de delene som var viktige for påvisning av politivold. Det er viktig for alle forskere å ta kategorisk avstand fra slikt. Løgn og fusk er noe annet enn naivitet og dårlig håndverk, og hvis dette forekommer, så svikter hele prosjektets troverdighet. (Graver til Morgenbladet.no, uke 3 2020).

Vi slutter oss til Gravers vurdering. Det er ikke mulig å «skjære ut» en «politivold-del» av N&Vs svindelprosjekt. Når det kan påvises klare løgner, som ikke er mulig å forklare med naivitet, faller hele prosjektet.

FHPs tilnærming tar dessuten ikke høyde for at grensen for «uredelig forskning» går ved grov uaktsomhet. FHPs forsvar av N&V innebærer i praksis at han ikke engang mener at de var grovt uaktsomme.

Mange faktafeil

FHPs tekst består av mange feil – både rene faktafeil, og grove unnlatelser. Noen eksempler:

FHP skriver at påtalemyndigheten straffeforfulgte 16 personer «for å ha avgitt falsk forklaring om politivold overfor forskerne». Dette er feil. Forklaringene overfor forskerne hadde ingen strafferettslig konsekvens. Det er ikke straffbart å lyve i privat sammenheng. Det var de falske forklaringene og anklagene som forskernes informanter fremsatte i politiavhør, som ble straffeforfulgt. Da en del av informantene fortalte i politiavhør at det N&V hadde skrevet var direkte uriktig, ble de oppsøkt av N&V som ville ha dem til å stå fast på historier de egentlig ikke ville vedkjenne seg (se Lyngtveit & Strand, artikkel i Juristkontakt nr. 8 1988, s. 449-479). Slik spilte N&V en aktiv rolle for å få informantene til å fortelle usanne historier til politiet, noe som altså førte til at en rekke informanter ble domfelt. FHP synes tydeligvis at N&Vs aktivitet her var helt greit.

FHP skriver at «mesteparten av boken er viet andre emner» enn forskningen. Dette er feil. Det er ingen tvil om at bokens hovedbudskap er forskningssvindel. Over 300 av 386 tekstsider er direkte relatert til forskningen. Ved å påstå at det meste i boken er viet andre emner, begir FHP seg ut på grunnløse spekulasjoner om at forfatterne har en annen agenda enn oppgitt. Vårt inntrykk er at det bare er FHP og noen få andre akademikere som ikke skjønner bokens budskap.

Også i omtalen av vitnet Perny Simonsen villeder FHP sine lesere. Hun omtales i vår bok som ett av åtte vitner, som verken var politi eller politivoldoffer, men var et «eksternt» vitne som uttalte seg om en situasjon som muligens var politivold. Av disse åtte vitnene sa syv at den situasjonen de hadde observert – der politiet av N&Vs informanter ble anklaget for politivold – ikke kunne betegnes som politivold. Simonsen var den eneste som hevdet at hun hadde sett et overgrep fra politiets side. Det spesielle her var at «offeret» selv avviste at han ble utsatt for politivold under den aktuelle pågripelsen (se Bratholm & Nordhus 1986, s. 115). Simonsen var en av Vogts støttespillere fra den såkalte vernelagsstriden, og det nevner vi i boken. FHP forvrenger dette ved å si at Simonsen «ifølge forfatternes insinuasjoner ikke er til å stole på fordi hun var på samme side som Edvard Vogt» i vernelagsstriden. Det er selvsagt feil. Hovedpoenget er at «offeret» selv benektet at politiet hadde gått over streken. Men dette underslår FHP.

FHP hevder at vår kritikk av N&Vs forskningsprosjekt baserer seg på «hovedsakelig tre punkter». Dette er feil. Vår kritikk bygger på at N&V fremsatte en lang rekke løgner og usannheter i forbindelse med sin forskning, i en rekke sammenhenger. Edvard Vogt sa i 1983 at det betyr «døden» for en forsker å bli beskyldt for å fare med fusk, fanteri og løgn (se artikkel «Gunnar Nordhus fikk fri tilgang til sykejournalene på Haukeland sykehus – Haukeland sykehus benekter å ha gitt sykejournaler», Bergens Tidende 30.11.1983). Men FHP synes tilsynelatende det er greit.

Når FHP i tillegg, ved sin «disseksjon» av de tre angivelige hovedpunktene – gjengir boken feil, og kommer med kritikk som ikke treffer – ja, da er det selvsagt fritt frem å konkludere som han gjør.

Bagatelliserer N&Vs løgn

Det vil bære altfor langt av sted å kommentere alle FHPs fordreininger og usannheter. Men la oss se hva han skriver om et viktig spørsmål – nemlig hvem som foretok alle intervjuene med voldsofrene. I forskningsrapporten til N&V står det at de (altså N&V) hadde foretatt alle intervjuer selv (flere enn 3000 intervjuer): «En styrke er det også at vi selv har foretatt alle intervjuene, dvs. vi har ikke benyttet assistenter til å foreta intervjuer av ofrene». (vår uthevelse)

Dette – at N&V (og da i praksis Nordhus) – hadde foretatt alle intervjuene selv, ble gjentatt av N&V en rekke ganger, som en styrke ved deres forskning. Bratholm var helt enig. Da denne ensidigheten ble hardt kritisert av professor Dan Olweus, endret N&V argumentasjon fullstendig og hevdet plutselig det motsatte – at de bare hadde gjennomført et mindretall av intervjuene selv. Det er selvsagt helt grunnleggende at det en forsker skriver i sin forskningsrapport om hvilken metode som er benyttet, skal være korrekt. Dersom det som står om metodebruken ikke er korrekt, er det umulig å stole på noe av det som «forskningen» representerer. Og det var nettopp det som skjedde i N&Vs tilfelle: Da de ble kritisert, hevdet N&V at de hadde gjort det motsatte av det de hadde skrevet i forskningsrapporten.

FHP applauderer i praksis det N&V her gjør. Riktig nok sier han at forskerne «kan kritiseres på dette punktet». Men han argumenterer likevel hardt for å bagatellisere denne totale svikt i N&Vs omtale av egen metode. FHP leter i praksis kun etter argumenter som kan støtte opp om N&V. Slik svikter FHP sin grunnleggende forpliktelse som forsker.

Hvor er Appendix A?

FHPs kraftige forsvar for N&Vs løgner fortsetter med omtale av «Appendix A». Sammenhengen her er at N&V, for å forsvare seg mot professor Olweus’ kritikk, anklaget Olweus for ikke å ha lest «Appendix A til Delrapport nr. 4» (Innlegg Usaklig innlegg om voldsrapportene, av Gunnar Nordhus og Edvard Vogt, Bergens Tidende 22.05.1982). Selv om det står i N&Vs forskningsrapport at «vi har selv foretatt alle intervjuene», hevdet N&V at det motsatte er beskrevet i «Appendix A». Men hvor er dette appendikset? Det er ikke omtalt noe sted i N&Vs forskningsrapport. Det er ikke registrert noe sted i de bibliotekene som kjøpte inn hele voldsrapporten på over 12.000 sider i 58 bind. Det står ikke i noen av innholdsfortegnelsene til N&Vs rapport. Og så vidt vites, har ingen noen gang sett det.

FHP unnskylder N&V ved å si at «Appendix A» ifølge Edvard Vogt var «unntatt offentlighet av personvernhensyn». FHP stiller ikke spørsmålstegn ved at en metodebeskrivelse er unntatt offentlighet av «personvernhensyn». Poenget er at det finnes ikke personopplysninger i N&Vs metodebeskrivelser. Vi forfattere har flere versjoner av N&Vs metodebeskrivelser, skrevet i 1974. Ingen av disse er unntatt offentlighet. Og det finnes ingen personopplysninger i dem. Det skal det heller ikke være. En metodebeskrivelse skal skrives før forskningen gjennomføres, fordi metodebeskrivelsen er den kokebok forskeren skal følge. Og før forskningen starter, er det ikke innhentet noen sensitive personopplysninger.

Videre reflekterer FHP ikke over at N&V brukte «Appendix A» som argument i en offentlig debatt, mot professor Olweus. I denne debatten, i 1982, ble det aldri hevdet at appendikset var unntatt offentlighet. Tvert om: Olweus ble jo kritisert for at han ikke hadde lest det – noe som måtte bety at han burde ha funnet «Appendix A» på biblioteket, uavhengig av å måtte henvende seg til N&V.

Ingen av disse åpenbart viktige poengene reflekterer FHP over. Han er tilfreds med å si at forfatterne «ikke klarer å bevise» at «Appendix A» ikke eksisterer.

Falskt sitat

FHP fortsetter å fordreie faktum ved at han fullstendig utelater å omtale ytterligere løgner, fremsatt om «intervjuspørsmålet». Nordhus skrev i et innlegg i Bergen Tidende den 9. juli 1982 at de mange «uavhengige intervjuerne» som N&V hadde fått hjelp av, var omtalt i et «metodehefte» som ble sendt til riksadvokaten i 1974. Nordhus hevdet at det i heftet sto blant annet: «Disse pasienter behandles ambulent og må siden oppsøkes hjemme av en av prosjektets mange uavhengige intervjuere.»
Vi forfattere har fått tak i dette brevet til riksadvokaten, med det omtalte metodeheftet. Men det Nordhus «siterte» fra heftet, står ikke der. Det står intet om «uavhengige intervjuere» i heftet, heller ikke i selve brevet til Riksadvokaten. I det hele tatt leter man forgjeves i N&Vs forskningsmateriale etter tekst som omtaler «uavhengige intervjuere». Hvorfor unnlater FHP å nevne dette?

Falsk erklæring

Videre presenterte Nordhus en erklæring, underskrevet av syv «uavhengige intervjuere». Kun én av disse har opplyst til oss at han virkelig gjennomførte uavhengige intervjuer. Flere har bekreftet at de ikke gjennomførte uavhengige intervjuer. En av de angivelige underskriverne, Njål Gunnar Støyva, har opplyst at han ikke engang var i Norge da disse intervjuene skulle ha funnet sted. Hvordan unnskylder FHP denne løgnen fra N&Vs side? Jo:
bq. Under normale omstendigheter ville en slik underskrift være vanskelig å forstå, men situasjonen etter publikasjonen av Voldskriminaliteten og dens ofre var langt fra normal, preget som den var av knallharde fronter og skittent spill – ikke minst fra politiets side.
Slik bagatelliserer og unnskylder FHP grove løgner – «anything goes». Og han gjengir situasjonen helt feil. Den aktuelle erklæringen fra syv personer – om at de hadde gjennomført «uavhengige intervjuer» for N&V – ble ikke skrevet i en unormal situasjon preget av knallharde fronter og skittent spill, og dessuten var politiet ikke aktør i denne situasjonen. Her konstrueres en virkelighet som ikke finnes.

Det som hadde skjedd, var at Bratholm-utvalget i februar 1982 hadde levert en rapport som roste N&Vs forskning opp i skyene. Professor Dan Olweus var kritisk til N&V, og han tok heller ikke Bratholm-rapporten for god fisk. Olweus presenterte så en omfattende kritikk av N&Vs forskning i Bergens Tidende den 19. april 1982. Først én måned senere kom N&V med sitt svar. De hadde altså meget god tid til å tenke seg om, og lite bar preg av en akutt og ukontrollerbar situasjon for N&V. Da Olweus holdt fast på sin kritikk, skrev Nordhus et innlegg i Bergens Tidende den 9. juli 1982, der han presenterte det omstridte «Appendix A», det falske sitatet fra metodeheftet, samt den uriktige erklæringen fra syv «uavhengige intervjuere». Det er ingen tvil om hvem som drev et «skittent spill». Løgnene føyer seg inn i et handlingsmønster der Nordhus opptrådte med falsk identitet, osv. (se boken s. 29 forts. og s. 100 forts. med videre henvisninger),

Versjon nummer tre

Når det gjelder det sentrale intervjuspørsmålet, er FHPs konklusjon:
bq. Det synes klart at Nordhus gjennomførte de fleste av intervjuene med voldsofrene selv, men at andre foretok en del av dem, og at det i andre tilfeller var flere enn Nordhus til stede de intervjuene ble gjort.
Dette er den tredje versjonen av hvordan intervjuene ble foretatt. I N&Vs rapport står det at N&V hadde foretatt «alle intervjuene selv». Dette tror FHP ikke på.

Etter å ha blitt kritisert av Olweus, snudde N&V 180 grader og hevdet at de bare hadde gjennomført et mindretall av intervjuene selv. Bratholm støttet denne versjonen. Heller ikke dette tror FHP på.

FHPs oppfatning av hvordan intervjuene ble gjort – at Nordhus gjorde «de fleste» intervjuene, men ikke alle – er dermed versjon nummer tre av spørsmålet, men står helt udokumentert. Inntrykket er at det ikke spiller noen rolle for FHP hvilke metoder N&V brukte.

Ikke «mekaniske» utvalgskriterier

N&V sa at de ved sin forskning hadde holdt seg «strengt til de ‘mekaniske’ utvalgskriterier vi på forhånd fastslo» (Nordhus & Vogt 1981, se boken s. 58 forts). Vi har påvist at dette umulig kan være korrekt. Vogt skrev i en søknad til forskningsrådet, datert i mai 1974, at N&V ville konsentrere datainnsamlingen tidsmessig til ett år, og det året skulle være 1975. Men da forskningen ble presentert i 1981 ble forskningsperioden oppgitt til å være halvannet år, fra 1. januar 1974 til 30. juni 1975. Altså et betydelig avvik fra det de oppga i 1974.

Videre oppga de i løpet av 1974 mange ulike versjoner av hvilket område som skulle undersøkes. Det var tale om Bergen, eller muligens Bergen og hele Hordaland, og også Ålesund ble nevnt som undersøkelsens geografiske avgrensing. Men ikke noe av dette er det som til slutt ble hevdet i forskningsrapporten i 1981. Da ble undersøkelsesområdet oppgitt til å være kommunene Bergen, Askøy, Fjell, Sund, Øygarden, Lindås, Meland, Masfjorden, Vaksdal, Samnanger, Kvam, Os, Jondal, Tysnes og Kvinnherad. Et forhold er at N&V altså skrev noe helt annet i forskningsrapporten enn de oppga i 1974 – og det kan således ikke være korrekt at de i sin forskning holdt seg «strengt til de ‘mekaniske’ utvalgskriterier vi på forhånd fastslo». Et annet forhold er at FHP ikke reflekter over at én person – Nordhus, som sto for datainnsamlingen – skulle kunne samle inn data i halvannet år, i 15 ulike kommuner.

Disse alvorlige uoverensstemmelsene nevnes ikke av FHP.

Hovedbudskap treffer ikke

Ovenfor har vi gått dypere inn i noen av en lang rekke spørsmål som FHP kun harelabbaktig og skjødesløst omtaler, eller ikke omtaler i det hele tatt. Det har ingen hensikt å gå dypt inn i alle uetterretteligheter.

Ingen har gått boken Politivold etter i sømmene så grundig som FHP, likevel er hans viktigste budskap ikke at bokens dokumentasjon er feil. Hans viktigste budskap er at vi burde skrevet en annen bok: «Det mest klanderverdige er likevel forsøket på å diskreditere alle dem som har fortalt at de har sett, deltatt i, eller blitt utsatt for politivold.»
En ting er at dette er feil. Vi sier rett ut at vi er overbevist om at politivold har funnet sted, og at ett tilfelle av politivold er ett for mye. Ingen er uenig i dette. Enhver forstandig leser ser dessuten at vår kritikk retter seg mot N&V, og ikke voldsofrene. FHPs stråmannsargumentasjon her holder ikke.

En annen ting er at forskningen må kunne evalueres ut fra de krav som må settes til forskning, uavhengig av hvor mye man er enig i det «politiske budskap» som forskningen representerer. Men her klarer FHP ikke å ha to tanker i hodet samtidig. Han føyer seg inn i rekken av akademiske aktivister som svikter forskningens sannhetsforpliktelse, og prøver å forsvare et svindelprosjekt fordi hensikten var god.

Et tredje forhold er at når det gjelder det formålet FHP sier han ønsker å støtte – nemlig å gi troverdighet til politivoldsofre – er nettopp det Nordhus, Vogt, Bratholm og en lang rekke andre akademikere prøvde på gjennom flere tiår. Hvis det er riktig, som voldsforskerne hevdet, at det skjedde 360 legemsbeskadigelser hvert år, som bergenspolitiet var skyld i – hvorfor var det da nødvendig for N&V & Co å servere så mange løgner? Hvis det var så mange grove tilfeller, ville det være verdens enkleste sak å finne disse politivoldofrene, og straffe voldsutøverne.

Redaksjonell kommentar: I dette leserinnlegget vert det hevda at Prosa neglisjerer viktige sider av Kritikerplakaten ved å publisere Frode Helmich Pedersens bokmelding trass opplysninga om venskap med sonen til ein av dei omtalte forskarane. Den redaksjonelle vurderinga bak publiseringa er slik:

«Dobbeltrolle» er eit omgrep som siktar til formelle roller, til dømes at ein som har vore konsulent for ei bok seinare melder den same boka i avisa. Det finst ikkje ein slik formell rollekonflikt for Helmich Pedersen. Det er heller slik at kritikken av denne boka bør sjåast i forlenginga av det akademiske arbeidet Helmich Pedersen har gjort om emnet justismord.

Prosa har ei restriktivt haldning i spørsmål om habilitet, og meiner det er viktig å opplyse om sosiale band som kan påverke vurderingane. Kor mykje uformelle sosiale band påverkar, er det til sjuande og sist berre skribenten sjølv som veit, og ein er avhengig av at skribenten vel å vere open om dette. Det har Helmich Pedersen vore. Skal ein vurdere slike forhold utanfrå, er det vanleg å seie at grensa går ved nære venskap eller familieband til ein omtala part. I dette tilfelle snakkar vi om venskap med sonen til éin av dei omtalte forskarane.

Det som har blitt heilt avgjerande for den redaksjonelle vurderinga i dette tilfellet, er at Helmich Pedersens innvendingar mot Kvam, Magnus og Kristensens bok er basert på særs grundig og ikkje minst etterprøvbar argumentasjon og kjeldebruk. Når han i tillegg opplyser om relevante sosiale band, har lesaren eit solid, sjølvstendig grunnlag for å vurdere kor påliteleg slutningane er. Dermed er intensjonen i Kritikerplakaten oppfylt.