Elevaktiv pedagogikk er ikke nytt

Prosa nr. 4/2025 om læremidler fikk meg til å tenke over egne skole- og studiedager og de pedagogiske metodene den gangen. Særlig en setning i Birgitte Bjørnøys anmeldelse av en engelskbok for 10. klasse ansporet meg: «Dette innebærer ikke at vi skal tilbake til den gamle forelesningsmetoden der elevene var passive tilskuere.»
I min folkeskoletid fra 1949 gjaldt Normalplanen fra 1939. Reformpedagogikkens arbeidsskoleprinsipp, inspirert av John Deweys «learning by doing», preget undervisningen.

Vi hadde en relativt nyutdannet lærer fra Levanger lærerskole. Han tok oss alvorlig. Sju av oss i klassen ble inspirert av ham å bli lærere. Han lærte oss gleden ved å synge. Vi sang inn kunnskapen. Lars Søraas’ sangbok hadde ikke bare tekst, men noter og musikk-kunnskap. Vi sto ved pulten og sang ved begynnelsen av hver time, historiske sanger, geografisanger om elver og fjell – og andre lands nasjonalsanger, om livsglede og dyreliv. Vi sang kanon og flerstemt. Å begynne timen med sang skapte ro og orden til arbeidet som fulgte.

Nordahl Rolfsens lesebøker hadde fortellinger med kunstneres utsmykning og satte spor for livet. De ga språk og begreper, men også følelser og syn for verdien av holdninger, enten det var om brødrene som ønsket å arve gullklokka, Marte Svennerud eller Vesleblakken. Selvfølgelig lærte vi lesing, skriving og regning. Vi fikk oppgaver i samarbeid og demokratisk praksis i klasserommet, ikke minst når små grupper forberedte ukas «kosetimer» med både lek og alvor og vi måtte stå frem og realisere våre ideer for hverandre – for ansvaret for timen var vårt. Ukas høydepunkt ble avsluttet med lærerens høytlesning. Han innviet oss i litteratur som Den siste viking av Johan Bojer, Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget og Quo vadis av Henryk Sienkiewicz. Vi hadde lærebøker som ga grunnleggende kunnskap, som Sverre Bruuns i kjemi og fysikk på realskole og gymnaset, med arbeidsbøker i tråd med arbeidsskoleprinsippet. De minner meg om spennende laboratorieøvelser i kjemi og fysikk.

Disse arbeidsbøkene er blitt klenodier. Et par eksempler fra faget heimstadlære kan illustrere dette. Da vi skulle lære om kart, begynte vi med å måle opp og tegne klasserommet i riktig målestokk og med riktig antall pulter. Dernest var det skolegårdens areal med hus, skur og trær.

Den mest verdifulle arbeidsboka mi heter Levangerboka. Oppgaven var å kartlegge institusjoner som kirke, sykehus, og utdanningsinstitusjonene – med linjer og antall elever. Viktigst ble kartleggingen av næringslivet, bedrifter, hva de produserte, hvor de fikk råstoff fra, og deres markeder, men også forretninger av alle slag. Vi fikk den tiden vi trengte til å løpe rundt i byen og banke på dører.

Arbeidsboka ble en unik historisk dokumentasjon fra 1955, et lite FoU-arbeid av en 12-åring. Arbeidsskoleprinsippet ga danning, kunnskap og læring. Prinsippene ble videreført i lærerutdanningen i 1960-årene. Når fortidens pedagogikk karakteriseres som «den gamle forelesningsmetoden der elevene var passive tilskuere», må det arresteres. Pedagogikken jeg møtte, har jeg praktisert i hele opplæringsløpet, til elevenes og studentenes glede. Pedagogikk som setter elever i bevegelse, ledet av en velutdannet lærer i dialog med lærebøker med godt språk og solid kunnskap – og med det omgivende samfunn – vil alltid appellere til elevene. Den er verken ny eller utdatert.