Samtidig: Løpet er kjørt

Tidskriftenes tid er nå. Samtidig: Tidsskriftenes tid er over. Det var den paradoksale og treffende konklusjonen da Expressens kulturredaktør Victor Malm omtalte Vinduets nysatsing som rent digitalt tidsskrift for Morgenbladet.

I en hastig offentlighet der kampen om publikums oppmerksomhet spisser seg til for hver eneste dag, er behovet enormt for den typen langsomhet som tidsskriftene kan tilby. Men i en slik offentlighet og i en slik konkurranse er nettopp denne langsomheten sjanseløs. Det er vanskelig nok å nå gjennom med kritisk, intellektuelt arbeid i avisene. Å gjøre det i et papirmedium med fire eller seks utgivelser i året er tett på umulig.

Den dystre siden av Malms diagnose er ikke egentlig diskutabel. Det holder å gløtte ut i offentligheten – digital eller fysisk – og man vil se at den posisjonen tidsskriftene en gang hadde, den er skrumpet inn til ingenting. Tidsskriftfeltet er ikke lenger et felt. Det er bare små, isolerte øyer igjen, som flekkene av hvitt akkurat idet den siste snøen er iferd med å smelte på senvinteren.

Malms argumenter for at tidsskriftenes tid burde være nå, har først og fremst å gjøre med måtene deres tekster og tenkemåter skiller seg fra de digitale og flyktige på. Disse argumentene er det umulig å være uenig i. De er ukontroversielle. Samtidig: I Norge kan leserne møte den samme ånden som tidsskriftene var preget av, på kultursidene til særlig Klassekampen og Morgenbladet. Det er ikke slik at all langsomhet og kritisk tenkning er fordrevet fra offentligheten bare fordi tidsskriftene står på randen av utslettelse. Essay, kritikk, intervjuer, tanker som går utenpå det dagsaktuelle – slikt fyller publikasjoner med til sammen hundretusenvis av lesere. Fra et leserperspektiv er tilgangen på gode tekster, nye perspektiver og kritiske spørsmål fremdeles god.

Man kan selvsagt bli nostalgisk for tidsskriftformatet som sådan. Vi som har brukt perioder av livet på å lage tidsskrifter, må i hvert fall tilgis om vi henfaller til slikt. Lukten og følelsen av å få et nytt nummer i hånden. Timene som ble tilbrakt med å lese fra første til siste side. Tankene om komposisjon og tematiske dypdykk som har gått inn i hvert enkelt av dem. Øyeblikksbildene de gir av kulturen, av samtalen i et gitt hjørne av offentligheten, stemmene vi introduseres for.

Kultursidene til en avis, enten den utkommer daglig eller ukentlig, får aldri den varigheten som et tidsskriftnummer har. Man går ikke tilbake til en 40 år gammel utgave av Klassekampen for å undersøke arabisk litteratur sett fra Norge eller forholdet mellom EDB og skrivekunst. I hvert fall gjør man ikke det på samme måten som man går på biblioteket for et gammelt nummer av Samtiden, Prosa, Vinduet eller Vagant.

Samtidig: Ja, for det er jo dette ordet som forfølger en når man skal følge sin egen tankerekke om tidsskriftenes situasjon mellom gode kultursider i avisene og ytterst krevende vilkår på internett. Samtidig. Motstridende kjensgjerninger gjør seg gjeldende ved hver korsvei. For avisenes gamle tekster er jo faktisk levende på en helt annen måte enn før.

Mens jeg skriver dette, er det bare noen få dager siden kunstneren Håkon Bleken døde. I og med at jeg har god tilgang til informasjon om hva som leses på Morgenbladets nettsider, kan jeg konstatere at gamle tekster om Bleken er blant det mest leste stoffet i nettavisene disse dagene. Folk går kanskje ikke tilbake for å finne hele utgaver av papiravisen, slik man gjør etter Vinduets Arabia-nummer, men tekstene finnes frem ved hjelp av avisens aktive formidling av arkivstoff, lesernes egen hukommelse og selvsagt søkemotorenes kollektive pseudoerindring.

Jeg tror ikke tidsskriftenes tilstedeværelse i offentligheten vil være det vi savner mest med dem. Tungt påvirket som jeg er av den avdøde og vidunderlige litteraturforskeren Jahn Thons arbeid med litterær tidsskrifthistorie, for ikke å snakke om mine egne gylne minner fra tiden som medredaktør i litteraturtidsskriftet Vagant, tenker jeg at det er redaksjonsmiljøene som vil utgjøre det største tapet. Thon brukte begrepet «unglitterært» om tidsskriftene han forsket på. Vagant var i aller høyeste grad et slikt et, selv om Profil var Thons norske eksempel.

Den samtalen, det lærestedet, det intellektuelle kollektivet som en unglitterær tidsskriftredaksjon utgjør, kan bare delvis fanges i skrift. Fra norske tidsskriftredaksjoner har miljøer og umistelige enkeltstemmer sprunget ut. Herfra har ideer, strømninger og impulser vært formidlet. Tidsskriftmiljøene har beveget vår kulturelle verden vel så mye som tidsskriftene som papirprodukter og isolerte samlinger av artikler og essay.

Tidsskriftredaksjoner virker i verden. De snakker med hverandre og med andre. De reiser steder. De utgjør en forskjell i den lille offentligheten som er den norske. Og de setter spor etter seg – ute i verden og inne i de enkelte redaksjonsmedlemmene når de går videre i verden for å gjøre andre ting. At dette skal bli borte, at dette kanskje allerede er borte, for andre enn noen ytterst få gjenger på hver sin snøflekk, kaller på langt mer enn nostalgi. Det er en sorg.

«Det er det lite å gjøre med», skrev Victor Malm om den raske innskrumpingen av tidsskriftenes betydning og muligheter. Jeg har tidligere skrevet om Aschehougs tragiske salg av Samtiden og skjendingen jeg mener tidsskriftet har vært gjenstand for under Magne Lerøs eierskap, og jeg kan vanskelig tenke meg noe tydeligere bevis på at Malm har rett. Når dette tidsskriftet kan lide denne skjebnen, synes situasjonen å være helt uten utveier.

Samtidig: Er det virkelig prinsipielt umulig å løfte tidsskriftene over i en ny oppmerksomhetsøkonomi? Er det umulig å se for seg at de skal kunne leve side om side med kultursidene til Klassekampen og Morgenbladet, for ikke å si gi dem konkurranse? Et eller annet sted, jeg husker dessverre ikke hvor, så jeg at tidsskriftmiljøet stilte seg selv spørsmålet om man kan «produktutvikle» seg ut av krisen. Det tror jeg faktisk er mulig – i hvert fall i teorien.

Den digitale offentligheten er fylt av eksempler på hvordan små miljøer, ja noen ganger enkeltpersoner, kan få medialt gjennombrudd som faktisk kan måle seg eller gå forbi de tradisjonelle mediene så vel som de kommersielle innholdsprodusentene. En YouTube-kanal, en podkast, et nyhetsbrev – eksemplene er tallrike på prosjekter med et nesten ubegripelig forhold mellom ressursene som blir puttet inn og publikumsgjennomslaget i den andre enden. Kan tidsskriftene håpe på noe slikt?

Ja, det kan de. Et redaksjonsmiljø av den typen som nær, norsk tidsskrifthistorie kan oppvise mange av, bør absolutt kunne hamle opp med underlødige soloaktører som Ole Asbjørn Ness og Wolfgang Wee. Man får kanskje ikke fullt så mange lyttere eller lesere med stoff som er nyanse- og kompleksitetssøkende, men sånn er livet. Det livet har alltid vært tidsskriftredaksjonenes, og det er et godt liv.

Tidsskriftet som kvartalsvis papirpublikasjon er ferdig, før eller siden. Antakelig allerede. Men det er altså åpenbare muligheter for å redde det viktigste: Miljøene. Ånden. Det man søkte å utrette med tidsskriftarbeidet. Ja, faktisk står tidsskriftene friere til å gjøre seg selv til «innholdsprodusenter» enn de mer formatbundne avisene gjør. Og ser man tilbake i tidsskrifthistorien, var suksessoppskriften fra starten av å fly på den medieteknologiske utviklingens vinger. Det har man ikke gjort på en stund, såpass må det være lov å påpeke.

Kritiske perspektiver, analyser, overraskende tanker, kunstneriske impulser, litterær lek. Vi trenger det. Vi vil ha det. Og i dette tilfellet er budskapet viktigere enn mediet. Kanskje mediet rett og slett kan byttes ut, uten at budskapet går tapt?

Samtidig: Idet jeg skriver disse siste setningene – og dette er helt sant, jeg lover – tar mannen ved siden av meg på pendlertoget opp et tidsskrift og begynner å lese. Jeg kan ikke huske å ha sett noe tilsvarende på denne togstrekningen, noen gang. Det er et tidsskrift jeg ikke liker, men likevel må jeg beherske meg for ikke å gi ham en stor klem. En tidsskriftklem.