Prosa nr. 1/2026 hadde tittelen Biografi. Menn som skriver om menn som skriver om menn.
Men hvorfor bare menn? Fordi menn har historisk betydning og fagkyndighet, skriver Prosas mannlige redaktør. Og det er klart flest biografier om og av menn. Prosa rommer også interessant stoff om begge kjønn, men mennenes privilegerte stilling blir ikke tatt skikkelig opp.
Og det smerter. For her er det problemer som stikker dypt.
Som kvinne ble jeg oppfordret til å skrive selvbiografi fordi det manglet kunnskap om kvinner så vel i nåtid som fortid. Både menn og kvinner i Stortingets ledelse og forskjellige faglige og politiske grupper ba meg skrive. Mange skryter av likestillingen her til lands, men vi har stadig et mannssamfunn der kvinner blir diskriminert. Og menn med makt bruker hersketeknikker der kvinner blir usynliggjort og forbigått, for å styrke sin stilling.
Jeg ble bedt om å skrive biografi fordi jeg ble kvinnebevisst tidlig og kjempet mot diskriminering hele livet. Jeg ble født i Oslo i 1936 av velutdannete radikale foreldre. Men på skolen ble jeg mobbet av guttene, fordi jenter skulle ikke tro de var noe! Og de mannlige lærerne grep ikke inn. Hjemme støttet de meg og forklarte hva kvinnediskrimineringen gikk ut på. Jeg måtte stå på, sa de. Det gjorde jeg, og med skifte av skole greide jeg å få høgere utdanning (pedagogisk embetseksamen) på universitetet, noe som var sjelden for kvinner den gang. Som student engasjerte jeg meg politisk i Arbeiderpartiet, men uventete begivenheter førte meg til SF og så SV på Stortinget. Her ble jeg første kvinnelige lagtingspresident i 1973, og seinere fikk jeg flere høye stillinger som ingen kvinne hadde hatt før både her hjemme og ute i FN.
Hvordan var en slik karriere mulig? I biografien forsøker jeg å beskrive min egen atferd så ærlig som mulig med motgang og suksess og analysere samfunnsutviklingen så vel i Norge som internasjonalt med kvinneblikk. Jeg håper lesere dermed kan bli klokere av innsikt jeg fikk og erfaringer jeg gjorde, for å skape bedre liv for kvinner og barn og et samfunn som er godt for alle.
Det tok lang tid å skrive selvbiografi – fra 2003 til 2022. Det var et krevende arbeid uten finansiering bortsett fra NFFO-stipend. Og da jeg endelig hadde en boktekst ferdig, fikk jeg nye problemer. Manuset ble refusert i fem større og mindre forlag. Boka var «viktig» og «velskrevet», sa de, men de kunne ikke gi den ut. Jeg skrev om hele boka, men det hjalp ikke.
Heldigvis fins det menn som Svein Sandnes. Han ga til slutt ut boka mi på enmannsforlaget sitt. Med tittelen Likestilling for kvinner kom den ut i oktober 2025. Og til min glede har Kulturrådet kjøpt inn boka til bibliotekene. Men så? Det er ikke lett å gjøre boka kjent og spre den uten ressurser til dette når samfunnet og mediene domineres av menn. Og da viser det seg jo at kvinnebiografi – nei, det lønner seg ikke, selv om vi utgjør halve befolkningen. Eller?!
Her er en oppgave for Prosa i det videre arbeidet!
