Gro Jørstad Nilsens svar i siste nummer av Prosa (2-17) ga meg en god latter. Jeg skal urettmessig ha projisert egen essayforståelse inn i anmeldelsen hennes.
TIDLIGERE INNLEGG:
Prosa 5/2016
GRO JØRSTAD NILSEN
«Essays eller litterære selfies»
Prosa 1/2017
EIVIND TJØNNELAND
«Geoff Dyers basketak med Lawrence»
Prosa 2/2017
GRO JØRSTAD NILSEN
«Tjønneland furter»
Men hun har ikke henvist til essayforståelsen, men en «konkret artikkel» jeg skrev i Vinduet (om Montaigne som essayist). En konkret artikkel om essaysjangeren uten essayforståelse: Forstå det den som kan! Det jeg skrev om Dyer i Prosa 1/2017, forvandles i Nilsens fantasiverden til en «selfie-artikkel» som handler om meg. Nilsen fossror nå vekk fra det hun faktisk skrev om Geoff Dyers bøker i Prosa 5/2016.
Jeg har hevdet at en selfie-artikkel ikke er et essay fordi allmenngjøringen mangler. Nilsen påstår at dette er et normativt, akademisk syn på essayet som ignorerer terrenget.
Allmenngjøring er så selvfølgelig for Nilsen at hun ikke engang nevnte det i sin første kritikk av undertegnede. Men hvordan avgjøre om egen erfaring blir allmenngjort eller har overføringsverdi? Jeg prøvde å vise hvor vanskelig dette kan være, med utgangspunkt i Dyers bok om Lawrence. Essayistisk allmenngjøring består ofte i bruk av eksempler, tankesprang, analogier, metaforer og sammenstillinger. Flere av de selvbiografiske essayene som Nilsen mener jeg «utvilsomt» ville kalle selfie-artikler, oppfatter jeg som essays, for eksempel det om haute couture. Omvendt har selfie-artikkelen om hvordan Dyer traff kona si opplagt «estetiske kvaliteter», som Nilsen kritiserer meg for å ignorere. Det har selvbiografien også. Hvordan vet Nilsen at det selvbiografiske subjektet er et essay-jeg hvis hun ikke har en norm? Ved å påstå at hun er deskriptiv?
Det springende punkt er forholdet mellom allmenngjøring og essay-persona. Nilsen hevder normativt at et «essay-jeg er jo et litterært virkemiddel på lik linje med et lyrisk jeg, eller et roman-jeg». Denne normen skiller ikke mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Et jeg kan stilisere seg selv på mange måter, f.eks. ved falsk beskjedenhet (Montaigne) eller skrivevegring og depresjon (Dyer). Slike positurer innebærer ikke nødvendigvis noen allmenngjøring. Uten allmenngjøring blir essayet selvbiografi, anekdote eller selfie-artikkel. Det er ikke spesifikt for essayet at jeget kan være et «litterært virkemiddel». Nilsen opererer med en ubegrunnet normativ teori om essayet som ikke er sjangerspesifikk.
I stedet for å tematisere denne selvmotsigelsen fantaserer Nilsen om at hun har skrevet en «forbløffende god» anmeldelse, og at jeg «furter» fordi jeg har fått «juling».
Dette fører ikke essaydebatten videre.
Eivind Tjønneland (61) er frilansjournalist, faglitterær forfatter og oversetter.
Redaksjonen anser med dette debatten for avsluttet.
