Norskbøker for innvandrere har blitt integreringspolitiske læremidler.
«Det norske hus» var et slagord brukt av Thorbjørn Jagland, som i regjeringens tiltredelseserklæring i 1996 beskrev det norske samfunnet som bygget på fire søyler: arbeidsliv, velferd, kunnskap og utenrikspolitikk. Det norske hus er også tittelen på en roman fra 2014, skrevet av Vigdis Hjorth, der hovedpersonen – den skilte tekstilkunstneren Alma – leier ut deler av boligen sin til et ungt polsk par. Dette er en roman som på en måte tar et oppgjør med holdningene noen av oss kan ha til «våre nye landsmenn og -kvinner».
Uttrykket dukker også opp i Jan Vardøens satiriske film Det norske hus (2016), der en iransk asylsøker må gjennom absurde tester for å bli «norsk nok». Han lærer om språk, matkultur, skismøring og hvordan man flørter med norske kvinner. Filmen parodierer norsk byråkrati og integreringspolitikk, og peker samtidig på spørsmålet i denne teksten: Hva slags læremidler møter innvandrere når de skal lære norsk? For én ting gjentas til det kjedsommelige: Folk som kommer til Norge, må lære seg språket. Det er bred politisk enighet om at språkopplæring er nøkkelen til integrering. Det har vært mantraet i flere tiår.
Så hva lærer innvandrere i norskopplæringen – om språket, og om Norge? Jeg vil se nærmere på noen av læreverkene som brukes i språkopplæringen. Jeg har fått innblikk i disse gjennom de siste seks årene, da jeg har undervist i norsk for voksne innvandrere. Slike læremidler er en næring i seg selv: Siden slutten av 1970-årene har norske forlag gitt ut et stort antall lærebøker og undervisningsmateriell til bruk i språkopplæringen. Mye av dette har blitt revidert i tråd med gjeldende nasjonale læreplaner, og læreverkene har også fulgt samfunnsutviklingen.
Det handler om mer enn språk
I «Læreplan i norsk for voksne innvandrere» fra 2021 kan vi lese at norskfaget ikke bare handler om språkopplæring, men også noe mer. Det kombineres med samfunnskunnskap for «å gjøre voksne innvandrere best mulig rustet for hverdagsliv, utdanning og arbeidsliv i Norge». Vi kan også lese at gjennom opplæringen og arbeidet med språk skal voksne innvandrere lære noe om demokratiske prosesser, engasjement og kritisk tenkning.
De fire forlagene som dominerer og gir ut flest læremidler – inkludert digitale læremidler for voksne innvandrere – er Aschehoug, Cappelen Damm, Gyldendal og Fagbokforlaget. Aschehougs God i norsk 1, 2 og 3-serie er rettet mot alle nivåer fra A1 til B2, etter Europarådets klassifikasjon for språkopplæring. A1 er laveste nivå, B2 det høyeste. (I tillegg finnes C1 og C2, som er akademisk norsk).1
Cappelen Damm har gitt ut serier og bøker som Hei! A1, Hei! A2 og Hei! B1, samt Stein på Stein og Basar. Fagbokforlaget var tidlig ute med å gi ut et av de mest brukte læremidlene i denne opplæringen, nemlig Ny i Norge. Selv har jeg brukt God i norsk fra Aschehoug aktivt i undervisningen de siste årene.
La oss se nærmere på hvordan læremidlene har utviklet seg, ved å bruke Ny i Norge og God i norsk som eksempler.
I begynnelsen var det språk
Den første utgaven av Ny i Norge kom ut i 1977 og er skrevet av Gerd Manne, mens den nyeste kom ut i 2023 og er revidert av Gølin Kaurin Nilsen. I mange år var Ny i Norge et standardverk i norskopplæringen for voksne innvandrere, særlig på A-nivåene. Den ble brukt i mange kommuner, voksenopplæringssentre og introduksjonsprogrammer i hele landet.
Den første utgaven fra 1977 hadde et enkelt omslag med et kart over Norge og fem personer. Senere utgaver har fått merkverdige omslag. Omslaget fra 2003 viser mangt som kan sies å representere det norske – eller «det norske hus»: et hvitt stakittgjerde, en oljeplattform, en kirke, en båt (kanskje en fiskebåt?), en hytte, en frukthage, noe som ligner på et stabbur, og det som ser ut som skjærgård eller fjord med små øyer. Tidemand og Gude kunne knapt ha laget noe mer nasjonalromantisk, hvis du spør meg. Eller glem Tidemand, for det er ingen mennesker på bildet.
Selv om omslaget signaliserer kulturelle forventninger, handler innholdet i 2003-utgaven mest om å lære hverdagsnorsk – som klokka, hvordan man snakker i butikken, enkel grammatikk som verb, substantiv og pronomen, høytider og litt om norsk samfunns- og arbeidsliv. I den nyeste utgaven fra 2023 (basert på den tidligere nevnte læreplanen for voksne innvandrere fra 2021) er det derimot langt større fokus på samfunnskunnskap. Her finner vi kapitler om familieliv, arbeidsliv, utdanning, helse og mer. Nå er det tydelig at læreverket ikke bare skal lære bort språk, men også formidle verdier og normer som anses som sentrale i det norske samfunnet.
God i norsk = god samfunnsborger!
God i norsk er delt inn i tre nivåer. De nyeste utgavene kom ut i 2018 (God i norsk 2), 2021 (God i norsk 1) og 2023 (God i norsk 3). Alle bøkene har et tydelig fokus på arbeidsrettet norsk og samfunnskunnskap. Dette skiller seg fra Ny i Norge, som har lagt større vekt på hverdagsnorsk og konversasjon, i hvert fall frem til nylig.2
I God i norsk 2 finner vi kapitler om det flerkulturelle Norge, veien til arbeid i et nytt land, barn og ungdom (blant annet om barneoppdragelse og foreldrerollen i Norge), helse og livsstil, velferd og velferdsstaten, klima, menneskerettigheter, likeverd og mer. I hvert kapittel er det også fokus på grammatikk (ordklasser) og rettskrivning. Første kapittel, med tittelen «Det flerkulturelle Norge», har på forsiden et gruppebilde av voksne innvandrere, trolig fra et voksenopplæringssenter, som er ute på tur. Igjen ser vi hvordan det norske dyrkes: Friluftsliv og tur framstilles som en del av det å være norsk eller å lære seg å bli norsk.
Et av delkapitlene i kapittel 1 tar opp hvorfor nordmenn kan ha ulike syn på innvandring. Vi leser at noen er bekymret for at innvandrere ikke skal bli integrert i samfunnet, mens andre rett og slett er redde for det ukjente. Mot slutten av teksten står det: «Viktige verdier i Norge er likestilling, ytringsfrihet, religionsfrihet og frihet til å velge partner. Disse verdiene må være felles for alle hvis det flerkulturelle samfunnet skal fungere godt.» Man skulle nesten tro at dette var skrevet av en politiker og ikke en lærebokforfatter.
Det er interessant at en slik formulering er inkludert i et læremiddel som i utgangspunktet dreier seg om arbeidsrettet språkopplæring. Jeg synes det er interessant fordi de fleste som sitter i klasserommet og bruker dette læreverket, vet at det finnes negative holdninger til innvandring blant deler av majoritetsbefolkningen.
I kapittel 2 presenteres det jeg vil kalle tesen om at «enhver er sin egen lykkes smed», gjennom historien om en suksessrik innvandrer, gründeren Aiman Shaqura – en palestiner og totning – som har arrangert jobbmesser for innvandrere. Det er ikke måte på hvor viktig det er å stå på for å lykkes i det norske samfunnet. Mye av dette er viktig å understreke, særlig betydningen av å bygge relasjoner og skape nettverk for å få jobb i Norge. Men man finner også formuleringer som: «Det handler ikke om å få, men å få til.»
Men hva med dem som ikke får det til? De som har sendt hundrevis av søknader, banket på dører og gjort alt de kan for å skaffe seg jobb. Man skal rose det ildsjeler med innvandrerbakgrunn som Shaqura får til i det norske samfunnet, men et læremiddel som skal formidle arbeidsrettet norskopplæring, bør unngå å fremstille gruppen «innvandrere» som en homogen masse. Trangen til å framstille det som om det bare handler om å jobbe hardt for å bli kvitt individuelle barrierer og hindringer, er en forenkling av det som også kan være strukturelle hindringer og barrierer. For eksempel er ikke diskriminering i arbeidslivet nevnt i boka.
Én passasje tar for seg diskriminering på et generelt grunnlag – hva det er, hvilke typer eller former som finnes, og så videre. Det nevnes i forbifarten at arbeidsgivere og andre som bryter diskrimineringsloven, kan bli dømt til å betale erstatning, men det mangler en reell behandling av hvordan diskriminering kan oppleves i praksis, for eksempel når man søker jobb.3
Kapittel 3 handler om barn og unge. Vi får lese om barneoppdragelse i Norge og om det å vokse opp i to kulturer – sannsynligvis fordi mange brukere av boka har barn. Her brukes Iram Haqs film Hva vil folk si (2017) som utgangspunkt. Det er en film som først og fremst tematiserer de negative sidene ved å vokse opp med flere kulturer: ekstrem sosial kontroll og kvinneundertrykkelse. Forstå meg rett – dette er viktig å ta opp, men hva med alle de positive sidene og mulighetene og variasjonene?
Det sier noe om prioriteringene til både forlaget og forfatterne. De lager et læreverk for en homogen målgruppe som plasseres i sekkebetegnelsen «innvandrere», men som i praksis er alt annet enn homogen. Noen har kommet som flyktninger eller asylsøkere, andre gjennom arbeidsinnvandring eller familiegjenforening. Mange kommer fra kulturer som kan være sterkt patriarkalske, men det gjør ikke den enkelte til en patriark som undertrykker jenter og kvinner. Men mens du skal lære preposisjoner, må du som irakisk far eller ugandisk mor også lære at du ikke skal drive med sosial kontroll.
I kapitlene om velferd og likestilling lærer man om det norske velferdssystemet, hvordan det er finansiert, hvorfor det er viktig at alle deltar i det, men også hvorfor det er et fantastisk system(!).
Det mange av kapitlene har til felles, er at de ikke bare handler om språkopplæring i form av grammatikk, rettskrivning, leseforståelse og muntlige ferdigheter, men også om hvordan man kommer seg i arbeid og blir en god samfunnsborger. Kort sagt: Å være god i norsk handler også om å være en god samfunnsborger.
Hva skjedde?
Norsklæremidlene har altså endret seg over tid – særlig innen samfunnskunnskapsdelen. De har blitt det jeg vil kalle integreringspolitiske virkemidler, som fremmer – med en viss fremmedgjøring – kulturell tilpasning i det norske samfunnet, likestillingsidealer, ytringsfrihet, religionsfrihet og å tilegne seg et demokratisk medborgerskap – og ikke minst jobb. Alt dette er vel og bra, men er det å lære norsk?
Spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha sett nærmere på disse læremidlene, er følgende: Hvorfor gikk man bort fra grunnleggende språkopplæring – slik vi så i for eksempel Ny i Norge i begynnelsen – til dagens integreringspolitiske læremidler, som selger et glansbilde av det norske samfunnet?
Har du noen gang tatt et språkkurs hvor målet ikke bare var å lære et nytt språk, men også å bli en «god samfunnsborger»?
1. Klassifiseringen følger det europeiske rammeverket for språk og kalles CEFR. På A1-nivå kan man føre enkle samtaler på norsk, skrive korte og enkle tekster som for eksempel e-poster og lese korte tekster. Med nivå B1 og B2 kan man ta videregående opplæring i Norge på norsk eller kvalifisere til en rekke studieprogrammer. Man kan også få tilgang til jobber – for eksempel i skoler og sykehjem eller bli bussjåfør. Hvis man vil ha statsborgerskap i Norge, må man ha bestått muntlig norsk på nivå B1.
2. Første bok er rettet mot nivå A1–A2, den andre mot A2–B1 og den tredje mot B1–B2.
3. Se for eksempel Dalen, K., Flatø, H., Friberg, J.H. og Sterri, E.B. (2024). «Hverdagsliv og integrering. Deltakelse, tillit, tilhørighet og diskriminering blant personer med innvandrerbakgrunn», Fafo-rapport 2024:24 ; Larsen, E.N. og Midtbøen, A.H. (2024). «Det etniske hierarkiet: Diskriminering på grunnlag av landbakgrunn, religion og hudfarge i det norske arbeidsmarkedet», Tidsskrift for samfunnsforskning, 65 (4), s. 207–226.
