Et ess på hånda? 22. juli-ordskiftet og forestillingen om politiske spill-sfærer

Hva innebærer det å forstå traumatiske erfaringer som spillkort, ja, som trumfkort som kan mobiliseres mot ens politiske motstandere? Da Snorre Valens debattbok Utøya-kortet kom ut i 2021, var den én av mange ytringer som tematiserte hvordan overlevende etter terroren 22. juli 2011 var blitt brakt til taushet i en offentlighet som ikke hadde vært i stand til eller villig til å ta innover seg konsekvensene av den politisk motiverte volden de ble utsatt for.¹ Dette hadde fått sitt mest tilspissede uttrykk gjennom anklager om at ofrene spilte «22. juli-kortet» eller «Utøya-kortet» når de engasjerte seg i saker knyttet til innvandring, integrering og samfunnssikkerhet. Med litt avstand til debattene som fulgte tiårsmarkeringen for terrorangrepene i Oslo og på Utøya, er det mulig å se nærmere på denne spill-metaforen. Hvilke sosiale dynamikker er det som trer fram når Valen som kritiker og venn i én og samme person tar for seg terrorerfaringene?

Terrorerfaringen som trumfkort?

Forestillingen om et 22. juli-kort dukket opp tidlig. Spill-metaforen ble først brukt av journalist og forfatter Frank Rossavik i en kommentar i Bergens Tidende bare noen dager etter terrorangrepene i 2011. Her heter det at Fremskrittspartiets motstandere med hendelsen har «fått et ess på hånden».² Valen viser i sine videre nedslag i den offentlige debatten i perioden fra høsten 2011 og fram til sommeren 2021 hvordan Arbeiderpartiet og AUF på en rekke forskjellige måter pålegges et ansvar for å ikke bruke terrorangrepene i den politiske debatten.

Da Høyres Jan Tore Sanner i mars 2018 hevdet at man måtte kunne diskutere hvordan man skal kunne stoppe terrorister «uten at Jonas Gahr Støre trekker 22. juli-kortet», opplevde Valen det som klargjørende. For Sanner, som den gang var kunnskaps- og integreringsminister, satte ord på noe som hadde «vært der hele tiden». Men når det faktisk blir sagt, gjør det at en «fornemmelse» blir forvandlet til «noe helt konkret»,³ skriver Valen i én av flere interessante refleksjoner over hvordan språket kan bidra til å gjøre vanskelige erfaringer mer håndterlige. Påstanden om at Støre trakk 22. juli-kortet, impliserte en forestilling om at han satt med et trumfkort på hånda, og at han mobiliserte 22. juli-erfaringen på en måte som forstyrret den saklige sikkerhetspolitiske debatten. Konteksten var den såkalte Listhaug-saken, jeg kommer tilbake til den om litt.

Når Valen kritiserer responsen på 22. juli i den norske offentligheten, dreier det seg om varianter av en slik dynamikk; hvordan man både i den partipolitiske debatten og i en bredere offentlig samtale har advart mot innspill og kritikk fra Ap-politikere og Utøya-overlevende ut fra en forestilling om at de gjennom å være terrorofre og politiske aktører ville kunne forstyrre eller til og med ødelegge det politiske ordskiftet. Forestillingen ser ut til å hvile på en oppfatning av det partipolitiske som en sfære der alle fritt og upartisk må få definere hvordan hendelsene skal forstås. 22. juli-ordskiftet vitner om hvor problematisk et abstrakt ideal om upartiskhet og nøytralitet blir, i forbindelse med en situasjon der politiske aktører har blitt angrepet nettopp fordi de er politiske aktører. Når disse aktørene i etterkant kritiseres for å sette det frie ordskiftet under press ved å ytre seg ut fra sine egne erfaringer, er det som om denne politiske erfaringen nulles ut.⁴

For Valen er dette en respons på terrorangrepene som i realiteten har forsinket bearbeidelsen av traumatiske erfaringer, og dessuten skapt et større rom for høyreradikal agitasjon som bygger opp under og legitimerer vold. 22. juli-terroren har gjort det mer nødvendig, men paradoksalt nok vanskeligere å kritisere konspirasjonsteorier og rasisme uten å bli anklaget for å true ytringsfriheten.⁵

Selv har jeg opplevd hvordan utenlandske venner og kolleger rett og slett har hatt problemer med å begripe hvordan vi i Norge har klart å avpolitisere terrorangrepene slik vi har gjort det. Hvordan har det vært mulig? Valen er innom flere viktige faktorer: Det dreier seg om uavklarte forestillinger om upartiskhet og nøytralitet, en særegen norsk konsensusorientering og dessuten at hele problemkomplekset er vevd sammen med Arbeiderpartiet spesielle historie som statsbærende parti gjennom store deler av etterkrigstiden, som «ørnen blant partier» og med et ungdomsparti preget av en ubegrenset «vilje til makt».⁶

Valen presenterer også forklaringsmodeller fra moderne traumeforskning, der det å legge ansvaret på de traumeutsatte forstås som en måte å beskytte seg selv mot innsikten om at verden er uforutsigbar, at det kunne ha skjedd oss. Men han insisterer på at vi har med en blokkering av den offentlige samtalen å gjøre, og at dette har vært ytterligere traumatiserende for ofrene. Eller, dette lar han noen av dem fortelle om selv. For i boka trer han ikke bare fram som tidligere SV-politiker, journalist og forfatter, men også som venn og samtalepartner. Men først til blokkeringen av samtalen, for hos Valen forstås den på ett plan som en kalkulert «spolering» av spillet.

Spillet for å spolere spillet

«22. juli er ikke et ess AUF har i ermet», heter det på baksida av denne boka. Her tøyes spill-metaforen ytterligere, av forfatteren selv, eller kanskje av forlaget? Det dreier seg åpenbart ikke bare om å ha et trumfkort på hånda, men om å gjemme det i ermet, altså om falskspill. Det bringer meg over til den nederlandske historikeren Jan Huizinga og hans insistering på forskjellen mellom «the false player» og «the spoil-sport».⁷ Mens falskspilleren er en som jukser, men som likevel anerkjenner spillereglene, er «the spoil-sport» en ganske annen figur. På tysk kalles han Spielverderber, det får enda tydeligere fram hva Huizinga er ute etter; en figur som ødelegger eller forderver spillet. «The spoil-sport» later som han spiller, men bidrar i realiteten til å «ødelegge selve spill-verdenen».⁸ I noen tilfeller blir han en slags «game-changer», i den forstand at han bidrar til å «lage et nytt fellesskap med egne regler».⁹

Huizingas grunntanke er at sosiale rammer, kultur og fellesskap skapes og opprettholdes ved at mennesker engasjerer seg i spill-lignende aktiviteter: Kultur «arises in and as play, and never leaves it».¹⁰ Mens han behandler både retten, kunsten og krigen som karakteristiske spillsfærer med etablerte regler og roller, dreier det seg i vår sammenheng om demokratiet i en bredere forstand. Felles for Valen og de aktørene han forholder seg til, er at de alle engasjerer seg i forhandlinger om hvordan «vi» kan forholde oss til en krise, hva denne situasjonen krever av politiske aktører og medborgere, hvordan det norske demokratiet kan forholde seg til terrorangrepene, både på kort sikt og over tid. Her er spill-metaforen interessant som sådan, men det er Huizingas begrep om «the spoil-sport» som kan hjelpe oss å gripe Valens overordnede kritikk.

Fra høyreradikalt hold er det i dag en helt bevisst strategi å få «diskusjonen til å handle om hvordan også de er beskyttet av det liberale demokratiets rettigheter», hevder Valen. De samme aktørene bruker imidlertid sine demokratiske rettigheter til å undergrave demokratiet ved å bryte ned «sannheten som en dyd» i den offentlige samtalen.¹¹ På den måten plasseres 22. juli-ordskiftet innenfor en større kontekst av konspirasjonsforestillinger slik de blant annet har blitt mobilisert av nederlandske Geert Wilders, i det tyske partiet Alternative für Deutschland (AfD), i valgkampanjen til Donald Trump og i den høyreekstreme og antisemittiske promoteringen av Viktor Orban i Ungarn. Når det gjelder den norske debatten, rettes det hardeste skytset mot Peder Nøstvold Jensen (Fjordman), Hege Storhaug og Human Right Service og nettstedet Document, men også mot aktører som gir dem rom og ressurser.

Når Valen redegjør for norske varianter av et slikt spill for å spolere spillet, dreier det seg om hvordan ytre høyre angriper motstanderne sine med konspiratoriske påstander. Når påstandene imøtegås, påberoper man seg en offerrolle. Parallelt med at liberale motstandere, det være seg politikere, journalister eller programledere, er opptatt av spillets etablerte regler og forsøker å motbevise offerlogikken gjennom fakta-sjekking og fornuftig argumentasjon, endres spillet. Det blir gradvis mer akseptert å bruke det offentlige ordskiftet som en arena der man setter ulike sosiale grupper opp mot hverandre på måter som skaper frykt og øker de sosiale spenningene og konfliktnivået i samfunnet. «Folk slutter å stole på hverandre, og bølla vinner», slik sammenfatter Valen the name of the game.¹²

Listhaug-saken fra 2018 framstilles som et eksempel på denne typen spill. Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug gikk til slutt av som justisminister etter at hun på Facebook hadde mobilisert konspiratoriske forestillinger om de truende fiendene «der ute», maskerte menn fra al-Shabab-militsen, og fiendene «blant oss», Arbeiderpartiet som ikke er opptatt av «vår» sikkerhet. Da saken ble løftet inn i stortingsdebatten, ble det krevd at Listhaug som var justisminister i en koalisjonsregjering, svarte på kritikken fra opposisjonen, og at hun gjennom svarene sine var i stand til å gjenetablere tillit. Mens Listhaug først hadde spilt på frykt og utrygghet, inntok hun gradvis en offerrolle.

I ettertid framstår hun mest av alt som en «spoil-sport» som i dette tilfelle ikke lyktes. For i ordskiftet om 22. juli-terroren ble Listhaug-saken faktisk et klargjørende vendepunkt som bidro til en større samling rundt etablerte demokratiske spilleregler og institusjoner.¹³ Hos Valen er den like fullt et eksempel på en type politisk intervensjon som over tid kan bidra til å endre spillets rammer. Så på ett nivå, praktisk, politisk og etisk, insisterer han på at det å ta utgangspunkt i egne terrorerfaringer ikke er noe spill. Samtidig argumenterer han på et mer systemisk nivå for at det er et spill som går for seg, spørsmålet er hvilke normer og regler som skal gjelde, og hva slags samfunn som kommer ut av det.

Vennskap som sosial ressurs

Gjennom fokuset på spillet, den sosiale dynamikken, skiller Utøya-kortet seg klart fra toneangivende sakprosatekster som kort tid etter terrorangrepene var langt mer individorienterte. De var, forståelig nok, opptatt av å kartlegge 22. juli-gjerningsmannens bakgrunn og historie, og hvordan han hadde vendt seg mot et fellesskap som han selv aldri hadde greid å finne sin plass i.¹⁴ Valen skriver om mer komplekse sosiale dynamikker i etterkant av angrepene og over tid, i et samfunn der mange er preget av terroren, mens andre ble hardt og direkte rammet. Han understreker at det siste er noe ganske annet enn det første.

Selv er Valen opptatt av å forsøke å åpne et ordskifte som har blitt blokkert. Noe av det mest slående ved hele boka, er hvordan han avviser spill-metaforen, for så, i en slags bottom-up-tilnærming, å vise at den kanskje likevel kan brukes. Veien dit går via vennskap forstått som sosial ressurs. Dette kan høres i overkant forsonlig ut, men hvis vi låner øre til en moderne politisk teoretiker som Hannah Arendt, må vennskap på ingen måte forstås som noe intimt og privat. Det dreier seg om verdensvendte og politiske relasjoner som gjør en levende offentlighet mulig.¹⁵

Vennskapets betydning kommer til uttrykk innledningsvis, i det første kapittelet. Selve kapitteloverskriften er «Ida», og Ida viser seg å være Snorre Valens venninne. De to har kjent hverandre siden de gikk på videregående sammen i Trondheim, hun engasjert i AUF, han i Sosialistisk Ungdom. Ida gis på denne måten forrang, før alt det som følger i de neste kapitlene. Valen tar leseren med inn i sin kritikk av det offentlige ordskiftet etter 22. juli-terroren via henne og via vennskapet deres.

Han forteller om hvordan meldingene begynte å komme om at det foregikk skyting på Utøya, og at han ringte til Ida, for han visste at hun var der. Hun svarte på anropet og ba ham ringe politiet, men Valen dveler ved noe annet enn hva Ida faktisk sa, han er opptatt av stemmen hennes: «Det var den eneste gangen jeg har hørt en sånn stemme», skriver han. «Jeg hørte at det var Ida, men bare så vidt.»¹⁶

Slik forteller han om en venn som var på flukt, vettskremt, terrorisert. Hun kunne nesten ikke snakke og var knapt gjenkjennelig for ham. Selv visste han ikke hva han hørte, men forsto at noe var «fryktelig galt».¹⁷ Ida overlevde massakren, men det vesentlige her er hvilken plass hun tilkjennes i boka og hvordan fortellingen om henne også bidrar til å plassere forfatteren. Det er hennes person som introduseres først, og denne åpningen markerer hvordan 22. juli-terroren framfor alt angår ham fordi hun, vennen, var i fare. Han forteller hvordan hendelsene fortsatt er virksomme i ham. Det å skrive om 22. juli gjør ham «svett i hendene», «utilpass, kortpustet og irritabel», men også «klartenkt og opprørt».¹⁸

Relasjonell etikk

Valen framstår på denne måten som bevisst partisk, dypt berørt og forpliktet gjennom vennskap. Det hele starter et ganske annet sted enn i kritikken av forestillingen om en nøytral politisk sfære, og også et annet sted enn i den mer systemiske interessen for spillets dynamikk. Det begynner i den etiske dimensjonen, i relasjonen til den andre som enkeltindivid.

Så utvides det relasjonelle, gjennom samtalene hans med ytterligere to personer som også selv opplevde terrorangrepet på Utøya. De to er Eskil Pedersen og Helén Ingrid Andreassen. De framstilles ikke som nære venner, slik Ida er det, men samtalene mellom dem preges av oppmerksomhet og tillit, og man får inntrykk av at de forsøker å klargjøre noe sammen. Slik knyttes vennskapet til en kollektiv dimensjon.

Det som fortelles, er interessant i seg selv. Både Pedersen og Andreassen utdyper hvordan de har opplevd det offentlige ordskiftet etter terrorangrepene. Mest slående er det når Valen spør om de i AUF debatterte ytringsfrihetsspørsmål den første tiden etterpå. Svaret er nei, de var «mest bekymret for om politiet faktisk kjørte en runde rundt lokalet hver time, slik de sa de skulle gjøre».¹⁹ Slik framstilles gapet mellom den offentlige debatten om ytringsfrihet og de overlevende AUF-ernes situasjon.

Når disse fortellingene i 2021 faktisk kan deles, ikke bare i samtale med Snorre Valen, men en rekke andre steder, er det et resultat av komplekse sosiale bearbeidelsesprosesser. Det skjedde en dreining av den offentlige oppmerksomheten i etterkant av Listhaug-saken i 2018, mot hatet mot Arbeiderpartiet. Terrorangrepet på Al-Noor moskeen, det rasistisk motiverte drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen i 2019 og det sterke antirasistiske engasjementet knyttet til Black Lives Matter-bevegelsen, har også bidratt ytterligere til et tydeligere perspektiv på terroren som et politisk motivert angrep på Arbeiderpartiet og AUF, men også på norske muslimer. Litteraturen, både skjønnlitteraturen og sakprosaen, har helt siden angrepene skjedde tatt del i disse bearbeidelsesprosessene.²⁰

Valens bok har blitt lest som et «knallhardt oppgjør med høyresiden og media».²¹ Når den leses nå, med litt avstand til minneårets debatter, blir det tydeligere at den også er et stykke litteratur som kartlegger og mobiliserer relasjonelle ressurser. Dette er noe litteraturen kan gjøre på en annen måte enn det raske offentlige ordskiftet i nyhetsmediene og sosiale medier. Visst handler det om et politisk oppgjør, men boka framstiller også relasjonelle dynamikker som ofte knapt registreres, men som gjør det mulig å komme til orde.

Valen beskriver hvordan samtalepartnerne hans ytrer seg, det dreier seg om tonefall, tempo, klang og vitalitet. Han undrer seg over formuleringer, som når Pedersen forteller om opplevelsen av utenforskap. Han skifter fra å snakke i første person, som «jeg», til å fortelle om at «man følte seg alene».²² Hva er det som uttrykkes når det sies akkurat sånn?

Samtalene betegnes som intervjuer, og de skiller seg klart fra de stedene i boka hvor Valen enkelt og rett fram refererer andres ytringer, parafraserer eller siterer dem, for å kartlegge posisjoner og strategier. Med Huizingas spillforståelse i bakhodet tenker jeg at Valens samtaler med Pedersen og Andreassen preges av en samhandling der det nettopp ikke er opplagt hvilke spilleregler som gjelder og hvilke roller aktørene har i forhold til hverandre. Valen forteller hvordan han selv er redd for å trå feil slik en rekke andre gjorde i ordskiftet med Eskil Pedersen i etterkant av terrorangrepene. Han beskriver hvor «ubehagelig» det er å stille bestemte spørsmål,²³ hvordan han selv mister fokus på det Pedersen faktisk sier fordi han er redd for å presse ham. Han skildrer også hvordan han unnskylder seg, men at Pedersen vifter bort forbeholdene hans med et «nei, nei, bare spør»,²⁴ og Valen blir gradvis varmere i trøya. Samtalen utvikler seg på måter han selv ikke hadde forutsett, han får vite mer, samtalepartnerne kommer til poenget på uventede måter. Slik er det som om disse dialogsekvensene plasserer seg i forlengelsen av telefonsamtalen med Ida. Det er åpenbart at noe står på spill, men her dreier det seg altså om en annen spilldynamikk enn den Valen kritiserer. Kanskje er det brudderfaringen, opplevelsen av den massive volden og det blokkerte ordskiftet som på denne måten presser fram et relasjonelt perspektiv.

Årvåken partiskhet

I Hannah Arendts refleksjoner over vennskapets betydning heter det et sted at menneskehetens oppgave i mørke tider ikke er å forsøke å rekonstruere et felles moralsk rammeverk, men å praktisere det hun kaller vigilant partiality; en årvåken partiskhet. Hun utdyper hva hun legger i dette, at det dreier seg om å ta parti, «taking sides for the world’s sake, understanding and judging everything in terms of its position in the world at any given time».²⁵

Arendts tekst er skrevet i forbindelse med at hun mottok Lessing-prisen i Hamburg 1959, og leses med rette som en kritikk av en nasjonalsosialistisk ideologi som fikk det til å framstå som en plikt å forråde vennskap «in the name of humanity».²⁶ Det interessante i vår sammenheng er selve insisteringen på det å ta parti og samtidig vurdere en situasjon, årvåkent, som del av et større hele. Utgangspunktet er verken nøytralitet eller abstrakte moralprinsipper, det dreier seg om å forstå hvor den andre befinner seg for å kunne fortsette videre sammen.

Man får inntrykk av at Valen er opptatt av å muliggjøre et samspill som ikke begrenses av forestillinger om at man enten er offer eller politisk aktør, og han gir heller ikke helt slipp på selve spill-metaforen. I utvekslingen med Helén Ingrid Andreassen blir dette et eksplisitt tema. Hun er først opptatt av hvordan de som selv ble rammet av terroren avkreves en nøytralitet som ikke gjelder for andre:

Vi tåler at folk snakker om sine svangerskap i abortdebatten. Eller at personer med Downs syndrom kritiserer tilhengere av tidlig ultralyd ved å si at ‘jeg ville ikke ha blitt født’. Og at mennesker forteller om sine vonde erfaringer i rusdebatten. Men vi tåler ikke oss.²⁷

På ett nivå insisterer hun på at også hun vil delta i den offentlige debatten med utgangspunkt i de erfaringene hun har. Her følger Valen henne, og det gjør sikkert de fleste leserne også. Men så er det noe underlig med den siste setningen; «vi tåler ikke oss». Her er det som om Andreassen faktisk vi-er seg med de som ikke tåler at de 22. juli-overlevendes vonde erfaringer tas med inn i den politiske debatten, samtidig som hun jo er en del av de som ble rammet og traumatisert og som dermed ikke tåles. Dette kan framstå som en detalj, men slike aspekter fortjener oppmerksomhet i en tekst som tematiserer et arbeid for å utvide spillerommet slik at flere kommer til orde. Kanskje vitner språket i dette tilfellet om det kollektive vi-ets kraft, om at man til slutt nesten ikke tåler seg selv, fordi man opplever at de andre ikke tåler det man bærer på?

Andreassen reflekterer videre over offerrollen, og fortellingen hennes er omgitt av Valens fortelling om fortellingen. Hun er nemlig i ferd med å gjøre det han «egentlig ikke turte be henne om å gjøre», nemlig å forklare problemet slik det oppleves av «de andre», de som opplever 22. juli som et slags trumfkort. Han er seg åpenbart bevisst at han ikke har noen rett til å be henne ta de andres perspektiv, men det gjør hun. Han blir opptatt av å «ikke si eller gjøre noe som helst», han vil høre «hvor hun vil nå».²⁸ Han fornemmer «at hun er på vei mot noe» som han har prøvd å forstå, noe «hun er i ferd med å greie å sette ord på».²⁹

«Vi klarer ikke å snakke om dette på en ordentlig måte, derfor blir det jo et trumfkort», sier Andreassen. Slik vender hun tilbake til blokkeringen av den offentlige samtalen, men nå er det åpenbart likevel mulig å forstå den traumatiske erfaringen som et spillkort, under visse forutsetninger: Fordi det ikke finnes noe levende ordskifte om terrorangrepene, får hun som offer for stor definisjonsmakt. Andreassen understreker at det blir sånn fordi terroren ikke kan snakkes om. Det dreier seg om en samhandlingsdynamikk der begge parter er redde for å berøre det vanskeligste: «Jeg kan ikke si noe, for da føler andre at de må legge bånd på seg, og derfor legger jeg bånd på meg selv. Det er berøringsangsten hele veien.»³⁰

På denne måten blir det gjennom samtalen tydeligvis mulig å forholde seg annerledes, også til selve spill-metaforen som underveis i boka har blitt kritisert som et maktmiddel og avvist som et «drittord».³¹ Andreassen er den som konkluderer med at det ligger makt i offerrollen, og at den kan misbrukes. Perspektivene og rollene utvikles åpenbart gjennom samtalen, og jeg får inntrykk av at dette blir mulig fordi hun ikke må kjempe for å komme til orde. Det er først når hun har fått fortelle sitt, blitt lyttet til, at saken kan betraktes fra motpartens side. Slik vitner disse intervjupartiene om en tankevekkende relasjonell dynamikk. De framstår som del av et arbeid for å åpne et ordskifte som har vært blokkert.

Brudderfaring og vennskap

Det ligger en viss fallhøyde i selve formatet. For her kunne det jo lett ha blitt i overkant prektig, med Snorre Valen som den gode samtalepartneren, til forskjell fra «de andre andre», de som ikke evner å ta innover seg traumatiske erfaringer. Men forfatteren framstår som uhøytidelig, selvironisk og også sleivete nok til at det aldri blir plagsomt prektig. Han er dessuten personlig, tar utgangspunkt i egne opplevelser og følelser på en måte som gjør boka lesverdig som en litterær utforskning av brudderfaringer i en konsensusorientert offentlighet.

Valen løfter selv fram litteraturen som en ressurs i krisetider, og boka innledes med et sitat fra Sigurd Hoels roman Møte ved milepelen fra 1947. Avslutningsvis vender han tilbake til den igjen, og framhever litteraturens kapasitet til å fortelle, undersøke noe, uten å gi endelige svar. Men jeg lurer på om han ville være enig med meg i at det likevel er vennskapet som utgjør den mest grunnleggende ressursen i disse bearbeidelsesprosessene, i en offentlighet som har hatt vanskelig for å ta innover seg det noen av oss ble utsatt for. I Utøya-kortet får man inntrykk av at tilliten og energien i slike relasjoner kan bidra til å sette spillet i gang på nye måter.