Et ufullstendig språk for politisk ondskap

Denne sommeren brast det endelig. Ti års oppdemmet raseri fant veien til offentligheten via bøker, kronikker, intervjuer, sosiale media, tv-dokumentarer og podcaster. Budskapet fra Utøya-overlevende og personer i Arbeiderpartiets og AUFs partiapparat var unisont: Det trengs et oppgjør med holdningene som førte til terroren den 22. juli 2011.

En av bøkene som i løpet av fellesferien inntok bestselgerlistene for sakprosa var AUFs egen antologi Aldri tie, aldri glemme (Res Publica 2021). Flere av bidragene i boka handler om nettopp dette, det politiske oppgjøret som aldri kom. I sitt tilbakeblikk konkluderer partileder Jonas Gahr Støre med at Gjørv-kommisjonens avgrensning av oppdraget til bare å undersøke svikt knyttet til fysisk beredskap og nasjonal sikkerhet, fikk sette premissene for debatten i årene som fulgte på en uheldig måte. Resultatet, skriver Støre, var at «vi i liten grad oppholdt oss ved de bakenforliggende årsakene: hvordan omsorgssvikt ble oversett, hvordan tiltakene mot radikalisering manglet, og de lange linjene i historien som kunne forklare utviklingen blant høyreradikale».¹ I samme bok følger Dagsavisens kommentator Hege Ulstein opp med en interessant observasjon: Mens det regnes som ukontroversielt å plassere politisk ansvar for manglende fysisk beredskap, er det av en grunn mye mer betent å debattere det ekstreme tankegodset. Ifølge Ulstein skyldes berøringsangsten at ideologikritikk ligger tettere på det å plassere skyld, ettersom ideologi i tid befinner seg før et angrep og dermed må forstås som en medvirkende årsak.²

Oppgjør, men med hva?

Ikke alle litterære bearbeidelser av terroren er like klare på hvilken ideologi som skal tas et oppgjør med. De fleste skriver naturlig nok om rasisme og muslimhat. Til tross for mantraet om at et politisk og ideologisk oppgjør er nødvendig, er de fleste essays og bøker nokså overfladiske på dette punktet. Noen få – deriblant forskeren Terje Emberland og tidligere AUF-generalsekretær Tonje Brenna – tematiserer det historiske Arbeiderparti-hatet, mens den svenske Vänsterpartiet-politikeren og tidligere debattredaktøren i Klassekampen Ali Esbati skriver om islamofobi i Etter rosetogene (Manifest 2021).

Den sistnevnte boka er blant de mer dyptpløyende bidragene hvor Anders Behring Breiviks tankeverden forankres i ideologiske lederskikkelser som Bat Ye’ Or og Mark Steyn. Esbati redegjør for hvordan islamofob retorikk bryter ned skiller mellom religionskritikk og muslimskepsis, og hvilke bærebjelker retorikken hviler på. Blant disse er forestillinger om at moderate muslimer ikke finnes fordi muslimer per se er krigerske, at muslimske samfunn må forstås som motsatser til «opplyst vestlig sivilisasjon», samt at det pågår en skjult okkupasjon ved hjelp av såkalt demografisk krigføring. Ifølge teorien om «den store utskiftningen» føres krigen ved hjelp av velmenende politikere som med åpne øyne lar sine sosiale velferdsmodeller smuldre opp mens den muslimske befolkningen kommer i flertall.³ Esbatis bok kan med fordel leses sammen med Øyvind Strømmens og Simen Sætres granskninger av den kontrajihadistiske bevegelsen og ideologien til Breiviks forbilde, bloggeren Fjordman, bøker som tidlig analyserte terrorens politiske røtter.

Problematisering av debattkultur

Felles for mange av årets bidrag fra overlevende og berørte og deres sympatisører er at de snarere er empiriske beskrivelser av hva som skjedde 22. juli og tiden etterpå, enn analytiske bidrag som løfter blikket. Hvorfor radikalisering skjer og hvordan dagens høyreekstremisme er lik eller skiller seg fra tidligere tiders ekstremisme, får vi for eksempel lite kunnskap om. Årets bøker er langt på vei offer- og overlevendelitteratur, skrevet i et lett forståelig språk med stort personlig engasjement. Stian Bromark skriver godt om traumer og den mangelfulle oppfølgingen av ofre og pårørende i Ingen fred å finne (Res Publica 2021), mens daglig leder for Utøya, Jørgen Frydnes i Ingen mann er en øy (Res Publica 2021), fletter sammen en fortelling om Utøyas historie med en dokumentarisk beretning om hvordan AUF tok øya tilbake etter terroren. Dette er en lettlest bok som også på et mer overordnet plan gir innblikk i hvordan kollektivt sorgarbeid kan forvaltes og åsteder rekonstrueres som rom for minnearbeid og politisk kamp.

Den røde tråden i litteraturen som er utgitt ved tiårsmarkeringen er problematiseringen av hvordan debattkulturen har utviklet seg i Norge og gjort det vanskeligere for ofrene å hele sin traumer og for samfunnet å bekjempe ekstremisme. Mange trekker linjene mellom 22. juli og terroren i Bærum åtte år senere, men dessverre uten at likheter og forskjeller mellom terroristene og deres radikaliseringsprosesser belyses i særlig grad.

Særlig løftes høyresiden og medias rolle frem. Uttalelsene om at Arbeiderpartiet «spiller offer etter 22. juli» eller «drar Utøya-kortet» tematiseres i nesten alle bøkene som er utgitt i forbindelse med tiårsmarkeringen. Statsminister Erna Solberg får kritikk for å ikke ha markert tydeligere avstand til ytterliggående uttalelser både internt i Høyre og fra regjeringskolleger i Fremskrittspartiet om å «spille offer», «trekke Utøya-kortet» eller løpe terroristers ærend og svikte nasjonens sikkerhet.

Blant de mest omtalte av årets bøker om emnet er Snorre Valens Utøyakortet (Aschehoug 2021) der den tidligere nestlederen i SV tar et knallhardt oppgjør med høyresiden og media som han mener kneblet AUF-erne: «De som ble skutt av den høyreekstreme terroristen må passe på hvordan de opptrer, så ikke innvandringsdebatten blir lei seg. På den politiske scenen fikk trollene plass i sola, mens AUF fikk holde seg inne», skriver han blant annet.

Snorre Valens harme retter seg imidlertid ikke primært mot tonen i debatten, men konsekvensene av den: Ofrene fikk innsnevret sitt ytringsrom. Samfunnet slo ikke ned på de konspirasjonsteoriene som svekker demokratiet og motstandskraften mot ekstremisme.

Snorre Valens perspektiv er på linje med det mange AUF-ere selv har beskrevet. Frykten for beskyldninger om at de slo politisk mynt på terroren førte til at de lot være å ytre seg i debatter om rasisme og ekstremisme.

Det ideelle offer

Blant dem som holdt igjen for ti år siden er Tonje Brenna som reddet livet på Utøya ved å skjule seg i en skråning sammen med mange andre. Med sår og erfaringsnær prosa beskriver hun i boka 22. juli og alle dagene etterpå (J.M. Stenersen 2021) angrepet på Utøya og hva som utspilte seg de 75 minuttene fra de første skuddene falt til terroristen ble pågrepet. Det er en personlig og politisk bok om senskader etter terror som forplanter seg i hverdagen og om angst som påvirker forfatteren som menneske og mor, men også en bok om kampen for å vinne normaliteten tilbake. Det siste har ikke vært lett. Ikke utelukkende fordi Brenna var traumatisert, men fordi omgivelsene hadde spesifikke forventninger til hvordan hun skulle forvalte den motsetningsfulle rollen som politiker og overlever. Under valgkampen høsten 2011 fikk hun og noen andre AUF-ere for eksempel tilsnakk fra politiske kolleger i Kristelig Folkeparti og Høyre da de delte ut løpesedler på gata; de mente at AUF ikke skulle ikke drive valgkamp i respekt for det som var skjedd.

Brenna er frustrert over offeridealet: «det jeg ønsket meg aller mest, var normalitet. Men da jeg forsøkte meg på normalitet, fikk jeg beskjed om å dempe meg – av hensyn til de som var rammet av 22. juli. For meg var det den første hendelsen av mange, der jeg opplevde at det å være overlevende ikke skulle være enkelt å forene med politikk.»⁴

Eksemplet viser tydelig den innbakte motsetningen som Arbeiderpartiet måtte turnere etter terroren, å representere makt i egenskap av å ha ledet mange regjeringer opp igjennom historien, samtidig som det å være offer for terror i sin essens innebærer faktisk og opplevd avmakt.

Da jeg leste denne passasjen i Tonje Brennas bok, virket det gjenkjennelig. I løpet av min mangeårige forskning på voldtekt har jeg sett samme mønster: Samfunnet har noen bestemte oppfatninger om hvordan ofre for seksuelle overgrep skal oppføre seg for å bli anerkjent som legitime ofre. Man skal kunne artikulere seg logisk og sammenhengende om det man har blitt utsatt for, men man bør ikke være for rasjonell; da mistenkes offeret for å være kalkulerende. De ofrene som i likhet med Brenna gjenopptar en hverdag uten å vise synlige tegn til å være knekt, regnes ikke som skikkelig traumatiserte. Ofre som driver med normalitet eller utfordrer de maktstrukturene som bidro til deres viktimisering, ofre som ikke opptrer som svake og kuede, blir mistrodd. Kampen for å vinne andres sympati blir dermed også en rettighetskamp der de som forbryter seg mot samfunnets offernormer risikerer tap av anseelse og å bli påført skam.

En akademiker som har forsøkt å finne svar på hva som skal til for at et offer for en forbrytelse blir gjenkjent og anerkjent som dét, er den norske kriminologen Nils Christie. I en ofte sitert vitenskapelig artikkel med tittelen The ideal victim (1986) skriver Christie at et ideelt offer sjelden finnes i virkeligheten, men er en tankefigur som ofre gjerne måles mot. Et ideelt offer, hevder han, skal være svakt og umulig å klandre. Personen må ha en respektabel sosial identitet og bør ikke ha en forutgående relasjon med overgriperen, som på sin side helst bør være en fremmed som fremstår som stor og slem. Ofte vil veldig unge eller veldig gamle mennesker få andres sympati.⁵

I konteksten av 22. juli var mange av de samme mekanismene i spill. At Breivik angrep og drepte barn og unge var for mange – naturlig nok – særskilt grusomt, uforståelig og utilgivelig. I flere skildringer av 22. juli-terroren i internasjonale media nevnes ikke angrepene på regjeringskvartalet i det hele tatt, og at det også var flere voksne blant de drepte på Utøya er heller ikke en del av hovedfortellingen. I den første sjokkfasen var det mange førstehåndsberetninger fra terrorangrepet som preget nyhetsbildet, mens de berørte i mindre grad ble spurt om hvordan de analyserte det som hadde skjedd.

Terror er ikke en ulykke

Ali Esbati beskriver medias tendens til punktbelysning – det vil si fokusering på aktører og enkelthendelser fremfor strukturer og lange historiske linjer – nøye: Oftest blir han spurt om hvordan terroren påvirket ham personlig, men sjelden om hvordan terroren forandret samfunnet. Han mener at fokuset på hvordan man er personlig berørt er naturlig å stille til personer som har vært utsatt for en alvorlig ulykke eller en livomveltende sykdom, og understreker at 22. juli ikke var en ulykke⁶. Etter å ha lest Esbatis bok virker sykdomsmetaforen bare relevant som en diagnose på det samfunnet som avlet frem Anders Behring Breivik og over flere tiår har latt rasismen få fotfeste.

De overlevende og berørte som forsøkte å artikulere seg som noe mer enn bare personlig berørte, og som åpent utfordret høyresiden ved å snakke om terroren som politisk motivert, ble sanksjonert. De hadde det til felles med brysomme voldtektsofre at de ikke levde opp til stereotypien om at man må være svak, kuet og høflig for å bli anerkjent som offer. Særlig Eskil Pedersen fikk negative reaksjoner fra politiske kolleger og på lederplass i Dagens Næringsliv da han høsten 2011 tok til orde mot den rasistiske retorikken til enkelte fremskrittspartipolitikere og manet til «ytringsansvar».

Årets litterære bearbeidelser av 22. juli viser med ubehagelig tydelighet hvor raskt man kan miste status fra å være et «verdig offer» til å bli paria. Bøkene er også vitnesbyrd om rå maktutøvelse – både den som utspiller seg på Stortinget og i media.

Esbatis bok veksler mellom scener fra Utøya og perioden frem til rettssaken i 2012, forfatterens oppvekst i Iran og Sverige, samt observasjoner han som debattredaktør i Klassekampen gjorde av norsk mediedebatt og høyrepopulisme i årene som ledet opp mot terroren. Boka er rik på beskrivelser av hvor ødeleggende hverdagsrasismen og høyrepopulistisk innvandringspolitikk er. I 30 år har han tatt vare på avisklippene som fikk det til å knyte seg i magen på tenåringen Ali. «Si det som det er!», messet innvandringsmotstanderne i Aftonbladets serie «Vi och dom». «KAST DEM UT!» sto det på forsiden av Expressen. Stadige påminnelser om at man som flyktning eller innvandrer ikke var en del av et nasjonalt «vi», og at det fantes folk, også på den demokratiske høyresiden, som ønsket en ut av landet.

«Væromslag» er metaforen Ali Esbati bruker om perioden på begynnelsen av 1990-tallet da den politiske retorikken fra folkevalgte skapte «en rask og ubehagelig utglidning, som en malstrøm som så ut til å dra med seg alt som ikke var grundig forankret».

Forskjellen på ekstrem og radikal

I akademisk litteratur om det såkalte ytre høyre skiller man gjerne mellom høyreekstremisme og høyreradikalisme. Begge deler kan regnes som systemkritiske strømninger og sosiale bevegelser, men mens høyreekstremister avviser demokrati og forsvarer politisk vold, aksepterer det radikale høyre essensen i demokrati (flertallsstyre og folkesuverenitet). Det radikale høyre er derimot ikke tilhengere av liberalt demokrati, man er imot rettigheter for minoriteter og ønsker i noen tilfeller heller ikke tredeling av makten.⁷

I flere av årets bøker om 22. juli skilles det ikke tydelig nok mellom høyreekstremisme og høyreradikalisme. Det er et poeng hos flere at ekstremistene får næring til sitt verdensbilde fra høyreradikale. Ali Esbati er uttalt i sin analyse og ser «væromslaget» som et resultat av gjensidig forsterkning mellom radikale og ekstreme. Som eksempler bruker han den såkalte Lasermannens målrettede likvideringer av mennesker som var brune i huden og Sverigedemokraterna som marsjerte taktfast i gatene under slagord som «ut med pakket» og «Lasermannen – skyt for å drepe». Ifølge Esbati er det «en ganske åpenbar sammenheng mellom den hissige stemningen som blusset opp i samfunnet omkring flyktninger og innvandrere, og det mest ekstreme uttrykket i form av en bevæpnet rasist som ville drepe». Riktignok bestilte ikke de demokratiske høyrepopulistene attentater fra høyreekstreme, men sistnevnte kan muligens ha opplevd å ha fått en stilltiende aksept.⁸

Tonje Brenna deler i 22. juli og alle dagene etterpå denne analysen: «Viljen til å spille på frykt og å sette grupper opp mot hverandre har sjelden vært så tydelig i FrP som i årene like før og like etter 2011. De rasistiske strømningene som finnes, blir brukt aktivt. Ytre høyre, og miljøer og organisasjoner som plasserer seg enda lenger til høyre for de etablerte partiene i Norge, spiller på det samme. De rører i det samme grumset. Til sammen gir det grobunn for mer rasisme og fordommer. Og det legitimerer hat og hatprat, og i noen tilfeller legitimerer det også bruk av vold.»⁹

Dette er ikke en teoretisk tankeøvelse fra Tonje Brennas side. Mange AUF-ere følte konsekvensene av hatefulle ord på kroppen, ikke bare da de ble jaget av terroristen på Utøya, men også i årene som fulgte. Da daværende justisminister Sylvi Listhaug i 2018 delte et innlegg på Facebook hvor hun beskyldte Ap for å løpe terroristenes ærend ved å sette deres rettigheter over nasjonens sikkerhet, ble antallet hatmeldinger og drapstrusler rettet mot AUF-medlemmer mer enn tredoblet, skriver forsker Terje Emberland i Aldri tie, aldri glemme.¹⁰ Samtidig som AUF-ernes innbokser fyltes av hat, ble Listhaugs kontor omdannet til et blomsterhav. Både vanlige og radikale innvandringsmotstandere viste sin støtte. Også den nynazistiske organisasjonen Vigrid sendte en hilsen til Listhaug.

Dobbel standard

Mange flere litterære bearbeidelser av 22. juli enn det er rom for å omtale her benytter dette grepet – med eksempler som skal vise sammenhengen mellom holdning og handling. Målet legger ingen skjul på: Terroren skal politiseres. Forfatterne har sett seg lei på at den offentlige samtalen har strandet i et spor der årsakene plasseres i Anders Behring Breiviks oppvekst.

Både Ali Esbati og daglig leder av Stiftelsen 10. august, Hawa Muuse, peker på en analytisk inkonsekvens i debatter om ekstremisme; mens islamistisk terror regnes som politisk motivert, individualiseres høyreekstrem terror. Musse skriver i antologien Aldri tie, aldri glemme: «Hadde en muslim utøvd terror her, måtte vi kontinuerlig gått rundt og betrygget storsamfunnet om at vi ikke bærer med oss ondsinnede tanker om hevn og vold. I kontrast til dette har ingen blitt kollektivt ansvarliggjort for Breiviks massevold. Vi sykmeldte han og friskmeldte samfunnet mens vi diskuterte hans vanskelige oppvekst og mulige psykiske plager.»¹¹

Heldigvis, fristes man til å si. For selv om påpekningen av dobbeltmoralen er på sin plass, er det vanskelig å forstå og akseptere at noen – enten det er muslimer eller kristne, mørke eller hvite – skal holdes kollektivt ansvarlig for massevold. Her svikter analysen i flere av bidragene, synes jeg. Det blir ikke bare uklart hvordan en slik kollektiv ansvarliggjøring skal gjennomføres, men også vanskelig å se for seg at den kan legitimeres. Her hadde det vært nyttig om flere av forfatterne trådte ut av rollene som berørte eller aktivister og stoppet opp for å dvele litt grundigere ved ulike grader av ansvar, medansvar og ansvarliggjøring.

Ufullstendige analyser

I vår og sommer har jeg fulgt mediedebatter og bokutgivelser om 22. juli ganske nøye. Selv om det har vært noe befriende ved at oppdemmingen av sinne nå har bristet og flere snakker mindre unnvikende om terrorens årsaker og konsekvenser, har jeg likevel savnet noe. Kanskje bidrag som er litt mindre slagordspregede og som tillater seg å være undersøkende og tvilende, uten at forståelse av den grunn må medføre aksept. Det er en vanskelig balansegang som det kanskje er urimelig å avkreve overlevende og parter i en ideologisk kamp som så til de grader har blitt usynliggjort, sanksjonert og trengt opp i en krok de siste ti årene. Alle utgivelsene tematiserer den problematiske bruken av ord som «snikislamisering» og hånende uttalelser om å «trekke Utøya-kortet» og «spille offer etter 22. juli». Slik sett kan slagordslitteraturen, med de gjentatte eksemplene og insisteringen på å utvanne de analytiske skillene mellom det høyreradikale og høyreekstreme, kanskje også forstås som et symptom på en fullstendig skakkjørt offentlig samtale. En samtale som foregår i et polarisert klima der ideologisk motivasjon svært ofte konstrueres som den rake motsetningen til gjerningsmannens oppvekst, og der det rett og slett er for truende å gå over på motstanderens banehalvdel og diskutere grundigere hvorfor noen ender med å bruke vold og andre ikke.

Sagt med klassisk erkjennelsesteori: Et hatefullt, rasistisk offentlig ordskifte og en oppvekst i utenforskap er etter alt å dømme nødvendige forutsetninger for høyreekstrem radikalisering, men neppe tilstrekkelige betingelser. Hvor møtes de to? Finnes det andre faktorer på struktur- eller individnivå, eller i samspillet mellom dem, som vi ikke har avdekket? Svar på slike spørsmål får vi dessverre ikke mange av i årets litterære bearbeidelser av 22. juli-terroren.

En bok som skiller seg ut på dette punktet er Etter rosetogene. Selv om jeg også her savner litt flere åpne refleksjoner om hva det er som får en person til å ta det ekstra steget fra ord til handling, er Esbati god når han reflekterer over om galskap med nødvendighet må føre til fritakelse fra ansvar:

På et banalt plan er det åpenbart at enhver handling som tar livet av 77 mennesker, er galskap; gjennomført av en person som, takk og lov, ikke handler som alle andre. Å få en psykiatrisk diagnose endrer ikke saken. Men det endrer heller ikke det faktum at forbrytelsen var politisk – og at betydningen av den må forstås politisk. Helt uavhengig av om gjerningsmannen mistet livet, ble dømt til fengsel eller fikk en annen straff, ville det vært en ulykke om debatten bare skulle handle om ham. Den bør handle om oss, alle vi andre, som ikke har noen skyld for det som skjedde, men som kan og må ta ansvar for det samfunnet vi skal leve i sammen.¹²

Her inviterer Esbati til en verdifull start på en debatt om forholdet mellom individ og samfunn, psykologi og politikk. Det er ikke en samtale han tar videre, men forhåpentligvis kan og vil andre ta stafettpinnen.

Kvinnehatet i ekstremismen

For meg står Aage Borchgrevinks prisvinnende bok En norsk tragedie (Gyldendal 2012) fremdeles som det bidraget som i størst grad evner å gi svar. Hos Borchgrevink tegnes et medrivende bilde av Breiviks oppvekst og radikaliseringsprosess på den ene siden og arbeiderbevegelsens og det norske samfunnets utvikling på den andre siden. Til forskjell fra årets sakprosautgivelser beskriver Borchgrevink detaljert hvor terroristens anti-feminisme og kvinnehat kommer fra – omsorgssvikt fra moren – og analyserer hvordan eksistensiell tomhet og utenforskap forstørres og forankres i høyreekstrem ideologi: «Den som styrer krybben, styrer verden.»¹³ Som Borchgrevink viser i boka, kobles kvinnehatet hos Breivik nært sammen med Eurabia-konspirasjonen: Det er i all hovedsak kvinner som stemmer på de partiene som har omgjort Norge til et multikulturelt samfunn. Et samfunn der hvite menns status er svekket, og der feministisk ideologi har redusert etniske europeiske menn til en gjeng med sveklinger som ikke kan forsvare seg mot de muslimske kolonistene som dreper, stjeler og voldtar, skriver han i det såkalte manifestet. Hos Breivik og en del andre høyreekstreme terrorister er det ofte en fraværende far. Ved nærmere øyesyn vil man se et sømløst forhold mellom opplevelsen av krenket maskulinitet og den ideologisk funderte forskjellstenkningen som nærer terroristens hat. Mennenes indre dramaer blir til gatas dramaer, deres indre kamp til sivilisasjonenes kamp.¹⁴

Også Ali Esbati kommer inn på terroristens kvinnesyn enkelte steder i boka si. (Særlig gjelder dette hatet mot forfatterens tidligere samboer, Marte Michelet, som i mange år var en profilert stemme i debatter om innvandring og integrasjon). I Esbatis beskrivelse av islamofobenes angst for demografisk befolkningsutskiftning ligger også kimen til en analyse av forholdet mellom kjønn og høyreekstremisme. Men i likhet med det store flertallet av bøker om høyreekstremisme generelt og 22. juli spesielt, er Esbatis hovedanliggende likevel å belyse islamofobi og terrorens politiske røtter. Det er legitime avgrensninger, likevel sitter jeg igjen med en gnagende følelse av at vi etter ti års debatt og mange bokutgivelser fremdeles bare skraper i overflaten. Det trengs fremdeles et språk for den politiske ondskapen – litterære utforskninger av hvorfor høyreekstrem ideologi virker som fluepapir på marginaliserte unge, hvite menn, og kanskje særlig hvilken rolle kjønn spiller i dette landskapet.

Omtalte bøker om 22. juli

Borchgrevink, Aage Storm (2012). En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya. Oslo: Gyldendal.
Brenna, Tonje (2021). 22. juli – og alle dagene etterpå. Oslo: J.M. Stenersens forlag.
Bromark, Stian (2021). Ingen fred å finne. Oslo: Res Publica.
Esbati, Ali (2021). Etter rosetogene. 22. juli og det farlige hatet. Oslo: Manifest.
Frydnes, Jørgen Watne (2021). Ingen mann er en øy. Oslo: Res Publica.
Skjervø, Gaute Børstad m.fl. (red.). Aldri tie, aldri glemme. Oslo: Res Publica.
Sætre, Simen (2013). Fjordman. Portrett av en anti-islamist. Oslo: Cappelen Damm.
Strømmen, Øyvind (2011). Det mørke nettet. Om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa. Oslo: Cappelen Damm.
Valen, Snorre (2021). Utøyakortet. Oslo: Aschehoug.