Hvordan ser den første utgaven av Prosa ut nå, 30 år seinere? Et pseudonyms betraktninger.
Jeg fikk en e-post av redaktøren der han ba meg om «å lese» den første utgaven av Prosa. Jeg tror han mente jeg skulle skrive om den også. Sånn så forespørselen ut:
«Hallaisen, Frank (pun intended!)! Kan ikke du ta og lese den første utgaven av Prosa til det neste nummeret? Frist: Alt godt, R.»
Jeg har i hvert fall lest, og nå skriver jeg. Den første utgaven av Prosa kom i 1995. Redaktør var Mari Toft, med et sparsommelig budsjett og bakgrunn fra Gateavisa. Hun ville etablere «en ryggmarg av egenverd for den faglitterære forfatter». Det formelig oser av gründerånd i dette første bladet; Martin Bech Holte ville vært imponert.
Det er et stiftet hefte, gult, med et forsidebilde jeg ikke greier å tolke. Men det er fint. Hustegner Eivind Falk-Svendsen (nå: Eivind Falk) har illustrert bladet på innsiden med en rekke kråker i diverse sammenhenger.
Det er mye humor, ikke uten alvor. Lederen handler om kråka, som utnevnes som Prosas høye beskytter og for øvrig har mange likhetstrekk med den norske skribent. Bladet er pepret med mindre spalter og notiser, og det er en fornøyelse – nå, som den gang, vil jeg tro – å lese om hvilke ordbokkonferanser som fant sted i 1995, hvilke kuriøse EU-regler som den gang ga rusk i skrivemaskinen, og hvilke kulepenner et testpanel mener er gode og dårlige.
På magisk vis blir virkningen av det hele at de faglitterære forfatteres og oversetteres selvhøytidelighet og selvironi – som enhver med intelligens av det kaliber det her er snakk om, innehar i rikt monn – reflekteres på samme tid.
Når det gjelder humoren, har den nåværende redaktøren litt å strekke seg etter. Selv om han har noen spe forsøk, blir det litt for underfundig for min smak.
Portretter og diverse reportasjer fra bøkenes gateplan synes å være en gjenganger (jeg smugtittet litt på resten av årgangen også).
Siden den gang har tidsskriftet blitt stivere, både i form og innhold. Men det har vært både snert og urokråke å spore innimellom, som i Merete Røsviks leder for fem år siden: «Prosa-kråka kastar seg ut i det nye ytringsklimaet med nebbet først – så får vi sjå kor blanke fjørene er ved neste jubileum.»
Prisen har gått opp. Det første nummeret kostet 40 kr. I henhold til SSBs inflasjonskalkulator ville det vært 80 kr i dag. Nå koster en utgave 159 kr. Prisen er altså det dobbelte av det man kunne forventet, og det samme gjelder prisen på et abonnement. Redaktøren har sikkert en god forklaring på dette.
Den første årgangen hadde 4 utgaver. I flere tiår inflaterte dette til 6, men er nå tilbake til sin fundamentale verdi, 4. I 1995 var Prosa «tidsskrift for skribenter». Dette har endret seg merkbart gjennom historien, og Prosa har vært både «faglitterært tidsskrift» (Halvor Fosli og Karianne Bjellås Gilje) og «litterært tidsskrift for sakprosa» (Per Olav Solberg) før det ble «tidsskrift for sakprosa» i Sindre Hovdenakks periode (2014–2018) og har vært det siden. Sannheten er vel at Prosa er, og alltid har vært, et litterært faglitterært tidsskrift for sakprosa og skribenter – med mer. Noe mindre kan man ikke forvente når utgiveren er Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Dagens utgaver er i hvert fall fyldigere enn den første utgaven. Men det er mangt å trekke frem fra denne:
Generalsekretæren i NFF, Trond Andreassen, har en spalte om situasjonen i bokbransjen AKKURAT NÅ. Det ser ut som en fast spalte. Kanskje like greit at den ikke finnes idag, siden NFFOs generalsekretær Arne Vestbø nå trer av uten at en etterfølger er på plass. Det ville gitt et spaltevakuum. Redaktøren ville måttet finne opp fiktive skribenter og jobbe sene nattetimer for å fylle det.
Jostein Gripsrud har skrevet et bokessay – visstnok Norges første med betegnelsen – om fjernsynsmediet. Thomas Hylland Eriksen får gjennomgå. Det ville være interessant å lese hva Gripsrud har å si om det i dag (se Gripsruds tekst i dette nummeret, red.anm.). Ottar Grepstad er intervjuet, der han sitter i Volda og jobber med sakprosa. Gjør han det fremdeles? (Se intervju med Grepstad i dette nummeret, red.anm.) Folkeopplysningens matdronning Ingrid Espelid Hovig er også intervjuet, 30 år seinere kan man bli star struck av mindre! Et annet høydepunkt er en lengre refleksjon over nekrologen som litterær form. Skribenten, John Stanghelle, var leder i NFF da redaktør Toft ble avsatt fem år seinere. Jeg kan ikke finne noen nekrolog over ham på verdensveven.
Apropos: Det som er mest LOL, men også mest tankevekkende tankevekkende – i nummeret, er seksjonen «Velkommen til Internet». Vi må se nærmere på den.
Prosas reporter, Guri Land – en foregangsfigur, vil jeg si – skriver:
Det er nøyaktig som når man begynner å drikke i tenårene: Noen sier at du absolutt må holde deg unna, for fra første dråpen bærer det rett i rennesteinen. Andre blåser foraktelig av alle påstatte farer; de er allerede hekta. Men de fleste trekker på skuldrene og åpner bare e-mail-boksen sin en gang i blant.
E-mail-boksen, sier du?
E-mail boksen […] er en meny i det programmet som du må ha skaffet deg for å bli med på Internettet. I tillegg til programmet trenger du adgang. Den er i prinsippet gratis, men du kan i stedet kjøpe den av snille mennesker.
[…] Når du kjøper adgang, får du programmet med på kjøpet.
[…] Dessverre kan du ikke bruke det vanlige kommunikasjonsprogrammet ditt når du skal opp i Internet.
Dette skjønner jeg ingenting av. Men guri land, hvilken evig sannhet som formidles her:
Hvis det er noe Internet gjør med gjennomsnittsmennesket, så er det å holde det nede i en sviende erkjennelse av egen utilstrekkelighet i et voksende kaos.
Noen
må velge mellom Nettet eller Jobben. Noen får også valget mellom Nettet og Kona. (Varianten Nettet/Mannen har jeg ennå ikke hørt om. Kom igjen, feminister!)
Jeg tror parentesen har blitt lest. Verden har gått litt fremover?
Artikkelen til Land er etterfulgt av en seksjon med beretninger fra erfarne brukere av Internettet.
William Lafferty fra Alternativ Framtid ser ikke noe alternativ til Internet, som er «det store verdensomfattende demokratiske kommunikasjonsmedium», men han erkjenner at vi ikke vet hvordan det skal gå fremover, og noterer at man nok blir «fanget av kravet om høyere tempo». Han hinter også til at «de interaktive manusprogrammer» (spor endringer?) vil være virkelig banebrytende for bokutgivelser.
Fride Eeg-Henriksen ved Senter for kvinneforskning ved UiO drar nytte av elektroniske databaser om kvinneforskning. «Det lønner seg å abonnere på innholdsfortegnelser, såkalte digests, slik at en selv kan velge hvilken informasjon man vil se nærmere på.» Den var litt tung å fordøye.
Erling Maartmann-Moe, leder for NFFs medieutvalg, noterer at «Visse etiske normer fins, og Internet har sin form for borgervern, selv om jo akkurat dette området har vært utsatt for harde prøvelser det siste året.» Akkurat! «Av stor betydning er også den kunnskapsoverføring som skjer gjennom WWW – World Wide Web. Dette er en tjeneste som har gjort det virkelig lett for brukerne å manøvrere i Internet.»
Jeg begynner å ane en viss divergens i våre synsmåter om Internettet nå og da. Menneskene for 30 år siden sto ved terskelen av et uoppdaget kontinent, som de kunne velge å tre inn i ved hjelp av noen programmer. Det var en veldig bevisst handling å koble seg opp med modemet sitt – og det hadde sin synlige pris i form av kostbare tellerskritt.
Skillet mellom denne nye verdenen og den gamle er helt visket bort i dag. Er du på Internettet nå, ja eller nei? Har du vært på World Wide Web i dag? Det finnes ikke gode svar på disse spørsmålene. Jeg setter mobiltelefonen i flymodus om natten, men det forandrer ingenting. Å koble seg på nettet er ikke et valg man foretar. Verdensveven har blitt vevet inn i verden. Ante gårsdagens Internet Explorers denne utviklingen?
Gisle Hannemyr, dataskribent og styremedlem i Oslonett AS, forteller:
Da World Wide Web kom, sølte jeg bort en hel weekend på å klikke meg inn i de utroligste kilder for for en masse informasjon som jeg aldri har hatt behov for.
[…] Jeg er ikke blitt nettnarkoman, men det er lett å bli det.
[…] Kommersialiseringen vil ganske sikkert komme.
[…] Man må dog huske på fraværet av den helt personlige kontakt på nettet. Å slenge rundt seg med adressen sin kan være direkte dumt.
Too late! Eller too soon? Det er i hvert fall klart at Hannemyr hadde bange anelser om hva som ville komme, og at det ikke er uten grunn at han siden har blitt en av landets mest fremtredende IT-professorer.
Det er litt kjedelig å jobbe. Jeg trenger et skudd, må surfe litt på WWW. Jeg åpner programmet jeg skaffet meg for å bli med på Internettet. Sånn, nå har jeg kommet meg opp i Internet. Har du sett, det har kommet et nytt brev i e-mail-boksen min:
«Hallaisen, Frank (pun intended!)! Jeg ser at jeg glemte å skrive fristen i forrige mail. Fristen var i sted. Og ikke skriv for langt, som du pleier. R.»
Guri Land hadde rett i mye. Men på ett punkt kan det hende hun tok feil:
«Arbeidsbesparende er Internet ikke.»
