En skole uten lærebøker bør for alltid være utenkelig. Det er derfor jeg misjonerer.
I 2002 fikk jeg min første jobb som spansklærer i videregående skole. På arbeidspulten min ventet tre bøker – en tekstbok, en arbeidsbok og en lærerveiledning – og en CD, alle med den samme fyrrige flamencodanseren på omslaget. Læremiddelet het Mundos, «Verdener». Tittelen kunne ikke vært mer passende, for vidunderets oppdrag var bokstavelig talt å åpne og organisere verden mellom elevene mine og meg. Mundos gav oss innhold og progresjon i faget. Og ærlig talt, hva i all verden skulle vi ha gjort uten?
Skolebiblioteket hadde enda ikke bestilt sin første lettlestbok på spansk. Hjemme var det heller ikke mye å hente, da spanskrelikviene mine bestod av romaner, avisutklipp fra Mellom-Amerika samt noen mildt sagt omfattende lærebøker i morfosyntaks. Vi så likevel noen filmer, hørte på noen sanger, og jeg dro i gang et prosjekt om Pablo Neruda. Det var fint å dele noen viktige personlige erfaringer med elevene mine, samtidig som jeg visste at vi sammen hadde et trygt anker i Mundos.
Jeg ante det ikke da, men nyutgaven av Mundos var det første læremiddelet i mitt fag som ble gitt ut uten å måtte gjennom en offentlig godkjenningsprosess, for i år 2000 fjernet utdanningsmyndighetene den godt over hundre år gamle godkjenningsordningen for læremidler. At elevene mine skulle bli et av de siste kullene som måtte betale for bøkene sine, ville jeg heller aldri ha trodd.
I 2004 var spansk i ferd med å bli det største fremmedspråket i norsk skole, og jeg gikk fra å undervise elever til å utdanne lærere. To år senere, i 2006, kom skolereformen Kunnskapsløftet (K06). Året etter ble læremidler gratis også for elever i videregående.
Innføringen av gratisprinsippet forlenget livet til bøkene med mange år, hvilket førte til et inntektsstup for forlagene. Til tross for økte elevtall og, med det, mer sammensatte elevgrupper, kom det få nye spansklæremidler i kjølvannet av reformen.
Metode- og valgfrihet
Litt ut på 2000-tallet fikk alle elever sin egen digitale enhet. Til hver lærebok fantes det etter hvert et nettsted med digitale ressurser. Skolen tok nå også i bruk egne læringsplattformer hvor alt innhold, både praktisk og faglig, skulle samles. På umerkelig vis gikk samtalene om det faglige innholdet i timene fra å handle om kapitler til å handle om «undervisningsopplegg». Og når elevene ikke betalte noe for bøkene, hadde heller ikke lærerne noen økonomisk-moralsk plikt til å bruke dem mer enn de selv ønsket.
Uten at det noe sted var et uttalt krav, lyste PowerPoint-presentasjonene opp klasserom for liten og stor, fra nord til sør. Digitale ferdigheter var blitt «grunnleggende», på linje med lesing, skriving og regning. Diskusjonen om hvordan disse skulle ivaretas i skolen, gikk høyt, for med Kunnskapsløftet fikk vi metodefrihet, hvilket betydde at alle veiene til kompetanse lå åpne. I teorien. Tilgangen til ulike læringsressurser på det store internettet ble etter hvert uendelig, og vi kunne tilsynelatende bringe hele verden inn i klasserommene. I mitt fag ble det mye snakk om hvor fantastisk det var å la elevene bade i språket gjennom å jobbe med autentiske tekster. Både forskere og lærere konkluderte med at vi endelig var «fri fra lærebokas tøyler» .
Paradoksalt nok hadde skolens gratisprinsipp tatt fra lærerne en hel del valgfrihet med tanke på hvilke læremidler de ønsket å bruke, all den tid de innkjøpte bøkene nå skulle vare i flere år. Og hva med selve bøkene, som nå konkurrerte med stadig mer annet innhold? Jo, også de breiet seg ut, til tross for mye strammere budsjetter. Forfattergruppene ble større og sidetallene høyere. Nå handlet det om hvilke valgmuligheter man hadde innenfor permene, ikke at man skulle gjennom boka.1
Forvirrende opplegg
Jeg vet ikke om det skyldtes min egen selvgodhet, tidsånden, de eksisterende lærebøkene eller at jeg hadde jobbet ti år i en lærerutdanning hvor skolens tekster aldri var et tema: Da jeg kom tilbake til videregående i 2016, ba jeg elevene la bøkene bli igjen på biblioteket. Jeg var jo en flink lærer som hadde så mye å ta av fra mitt eget verktøyskrin at jeg ikke trengte å støtte meg på en bestemt bok. Jeg klippet herfra og derfra, kopierte og la inn filer på skolens læringsplattform. Men noe murret, for hvilket materiale jeg skulle basere min egen undervisning på, handlet vel strengt tatt ikke om mine behov og min eventuelle fortreffelighet i møte med elevene?
Læremidlene er jo elevenes litteratur, og det å erstatte forlagsprodusert materiale med egne undervisningsopplegg blir fort kaotisk for dem. Et omfattende forskningsprosjekt konkluderte samtidig med at
[d]en nye blandingskulturen, med en økt tilgang på ulike ressurser for læring, skaper i mange tilfeller det vi kan betegne som «kognitive konflikter» hos elevene. I møte med ulik informasjon i kilder som ikke er tilrettelagt for undervisning, finner vi at en rekke elever opplever oppgavene de skal gjøre som svært utfordrende.2
Uten at det fikk noen konsekvenser.
Det som skjer i timen, fester seg dessverre ofte i mindre grad enn vi skulle ønske, og bokformatet er uslåelig når det gjelder å skape oversikt. Etter jul savnet jeg boka, og ba elevene om å hente den. Men det var for sent. Lærebokas unike evne til å være både en kilde og et hjelpemiddel fordrer at man lærer seg å bruke den, og da må man gjøre nettopp det. Bruke den.
Pasos
Noen år før neste læreplan, praksisreformen fagfornyelsen (LK20), ble jeg rekruttert inn i læremiddelbransjen. Der bidro jeg med stor entusiasme til flere bøker og nettsteder, produkter med flere forfattere og stort omfang. Etter å ha tenkt på læremidler dag og natt og prøvd ut ulike måter å jobbe på med elevene mine stod det helt klart for meg at vi burde endre kursen. Jeg kjente veldig sterkt at om jeg skulle fortsette å undervise i videregående, måtte jeg skrive den boka jeg trengte for å kunne være den læreren jeg ville være. Selv om nye spansklæremidler ikke sto på planen til forlaget jeg jobbet for, fikk jeg etter litt mas lov til å skrive Pasos. Spansk nivå 2 til fagfornyelsen.
Det skulle vise seg at både lærere og elever likte Pasos. Fem år etter triller det fortsatt inn hilsener fra lærere som sier den har gitt dem et nytt lærerliv, at de aldri har brukt en bok så mye som de bruker Pasos. For meg ble boka også veien inn i en ny identitet. Jeg ble forfatter, men enda viktigere: Jeg ble lærebokmisjonær.
Læremiddelforfatteren
Både jeg og mange kollegaer savnet nå læremidlene på nivåene før og etter Pasos. I suksessens rus trodde jeg at forlaget ville satse på forfatterskapet mitt, sånn de gjerne gjør med forfattere som selger godt og har flere ideer. Ungdomstrinnsverket jeg hadde jobbet tett med, solgte også i bøtter og spann, så ressursene mine måtte da være attraktive?
Men forlagene tenker nok sjeldnere på oppbygging av langsiktige forfatterskap innenfor vår litteratur. Med store forfattergrupper og mange andre involvert i prosessen hviler ikke læremidlene nødvendigvis så tungt på enkeltpersoner.
Digitalisering
Boksalget til fagfornyelsen gikk treigere enn forventet. Det offentlige bevilget mindre penger, og konkurransesituasjonen var blitt tøffere. I løpet av få år hadde de tradisjonelle læremiddelforlagene fått selskap av en rekke nye tech-aktører, ikke minst det fylkesfinansierte heldigitale produktet Nasjonal digital læringsarena (NDLA), som siden 2006 har fått en stor del av læremiddelpotten for videregående.
Rett etter at fagfornyelsesbøkene var rullet ut, og til tross for gryende motstand mot digitaliseringen i skolen, satset de store undervisningsforlagene alle midlene sine på utvikling av heldigitale, heldekkende læringsplattformer. Her skulle de ulike fagene få sine egne innganger, alt designet over samme mal. Forfatterne ble kalt innholdsprodusenter, redaktørene ble færre og regien ble overlatt til digitale designere og konsulenter. Målet var nok å danke ut NDLA. Resultatet ble at forlagene ikke lenger bare konkurrerte med hverandre, men også med sine egne papirprodukter. Og det i et marked som allerede framstod forspist på digitale hallelujaløsninger.
I dette klimaet var det naturligvis ingen som ville satse på å la meg få realisere boka jeg planla for spansk 1. Til spansk 3 fikk jeg etter en stund lov til å lage innhold til forlagets læringsplattform. Det ligger der ute på nettet, tilgjengelig for de som betaler lisens. En av fordelene med digitale læremidler er at de kan oppdateres fortløpende og dermed være mer aktuelle. Men all den tid jeg ikke får royaltyinntekter og forlaget ikke har økonomi til å betale meg for å lage nytt stoff, er det vel bare et tidsspørsmål før både jeg og resten av brukerne går lei.
I tilfelle er vi ikke alene: Siden 2017 har Osloskolen tatt i bruk 1800 ulike applikasjoner i læringsøyemed. I dag er det 131 godkjente apper som kan brukes av elever på iPad i Osloskolen, og i gjennomsnitt er det 35 apper installert per iPad.3 Man trenger ikke være verken teknologiskeptiker eller klarsynt for å forstå at langt de fleste av disse vil dø unge av omsorgssvikt og ende på appkirkegården uten at noen savner dem.
Veien videre
Tidligere i høst holdt jeg en forelesning hvor jeg, nok en gang, forkynte lærebokas uovertruffenhet når det gjelder oversikt, progresjon og ikke minst fellesskap, mellom elever i samme gruppe, elever og foreldre, lærere og skoler. Ingen digitale produkter kan konkurrere på disse områdene. En ny lærerkollega sa til meg at han gjerne ville bruke lærebok i undervisningen, men at det var så mye å sette seg inn i at han ikke helt var kommet dit. Aldri hadde bruk av lærebøker vært noe tema i lærerutdanningen hans heller. Det finnes utallige kurs i hvordan man kan jobbe med det digitale i klasserommet. At man kan lese og bruke en bok, tas for gitt. Men sånn er ikke verden lenger.
Vi sliter alle med å lese lange tekster. Å forholde seg til en tekst over flere sider og nyttiggjøre seg oppslagsmulighetene i en bok er ferdigheter som må øves opp. Jeg bruker overraskende mye tid på å veilede elevene i å lære seg å bruke boka og få dem til å skjønne hvor viktig og nyttig den kan være. Elevene mine skal opparbeide seg grunnleggende ferdigheter i spansk språk og spanskspråklig kultur. Samtidig skal de, også i faget mitt, lære seg å lære.
Bernhard Ellefsen skrev i en kommentar i Morgenbladet i 2023 at boka «har vært og er en forutsetning for verden slik vi kjenner den». Formatet er ikke bare viktig, det kan være essensielt for selve læringen. I jungelen av alt man kan foreta seg, representerer bokformatet noe mer, noe eget.
En elevprodusert digital presentasjon ser proffere ut enn en tegnet framstilling, ChatGPT formulerer seg bedre enn den jevne tiendeklassing, og tastaturet skriver penere enn en blyant ført av en utrent hånd. Men det er ikke elevenes produkter som er skolens mål. Læring er det som skjer på veien som leder dem dit.
En skole uten bøker – først og fremst lærebøker – bør for alltid være utenkelig.
1. Aashamar, P.N., Bekken, J. og Brevik, L.M. (2021). «Fri fra lærebokas tøyler. Om bruk av læreboka og andre tekster i norsk, engelsk og samfunnsfag på 9. og 10. trinn». Norsk pedagogisk tidsskrift, 105 (3), 296–311.
2. Gilje, Ø. (2016). «Læremidler og ressurser for læring – betydningen av struktur og progresjon». Bedre skole nr. 2.
3. Diverse korrespondanse med blant annet seksjon for læringsteknologi i Osloskolen.
