Vi risikerer et system uten ny kunnskap, der alle forsyner seg, men ingen fører noe tilbake.
«Da tør jeg kanskje ikke snakke med deg – jeg er nemlig lærer.» Han smilte, mannen ved siden av meg i buffékøen. Vi sto tett på en fest, og jeg hadde nettopp svart på det klassiske spørsmålet: Hva driver du med? «Jeg jobber i Kopinor,» sa jeg.
Den korte replikken hans er symptomatisk. Mange lærere kjenner til Kopinor – og kjenner avtalene vi forvalter, som blant annet åpner for å kopiere 15 prosent av en lærebok. Men de kjenner også et press: budsjettkutt, utdaterte læremidler og uoversiktlig digitalisering. De tøyer strikken, de kopierer hele bøker. Lojaliteten ligger hos elevene. Selvsagt gjør den det.
Det er ingen grunn til å klandre lærerne. Jeg registrerer en dreining i mentalitet og i prioriteringer når økonomien skranter og systemet svikter. Opphavsretten blir en slags luksus. Tilgjengelighet og gratis blir førsteprioritet. Men hva skjer når vi ikke lenger fører noe tilbake til det systemet som sørger for at kvalitet skapes og utgis?
Kretsløpet som holder kunnskapen i gang
Kopinor forvalter kollektive avtaler om kopiering og digital bruk av beskyttet materiale. Det betyr at skolene kan bruke utdrag, illustrasjoner og tekster – uten å be om tillatelse hver gang. Slik kan læreren supplere pensum med 13 supre sider fra en bok som ellers er litt på sida, gi Tina oppgaver fra et annet verk enn resten av klassen eller dele ut en illustrasjon for å be norskklassen om en retorisk analyse.
I retur betales vederlag. Midlene går tilbake til dem som har skapt innholdet: forfattere, oversettere, illustratører og forlag. Så er det ikke egentlig en fordel for Kopinor at kopieringen går opp? At vi har oppadgående statistikk å slå i bordet med når vi skal forhandle nye avtaler for utdanningssektoren, med KS og Universitets- og høgskolerådet?
Jo, for så vidt: Nesten 200 millioner kroner i året går fra Kopinor til dem som skaper og utgir fag- og læremidler. Gjennom forfatterforeningene går brorparten av midlene ut igjen i form av skrivestipender. Det gjør det mulig å prioritere å skrive bøker i et lite land som Norge, der det ikke kaster nok av seg til å kunne leve av. Til forlagene fordeles midlene i tråd med markedsandel i de ulike segmentene: læremidler, akademisk litteratur, sakprosa osv. og bidrar til en tryggere økonomisk ramme for neste års utgivelser.
Vederlagene er ikke en støtteordning. De er betaling for faktisk bruk. Det økonomiske kretsløpet av penger inn og ut i Kopinor, spinner også i et større hjul, der kultur og kunnskap skapes, utvikles og utgis. Og gjennom denne modellen har Kopinor over fire tiår bidratt til å holde et helt økosystem av innholdsproduksjon i gang.
Samtidig er Kopinor til for å ta betalt for den bruken som våre medlemmer ikke selv fanger opp, det vi kaller sekundærbruk. Avtalene lovliggjør det lille ekstra i undervisningen, den bruken som ikke går på bekostning av kjøp, og samtidig uten at lærerne behøver å bruke tid på å klarere alle rettigheter. Men uansett er det primærbruken – kjøp og bruk – som er avgjørende for en fungerende læremiddeløkonomi. Hvis skolene faktisk slutter å kjøpe læremidler, tørker også, på sikt, kilden til nye, gode originaler inn.
Truslene er mange. Kommunesektoren kutter i innkjøpene på grunn av trange budsjetter, og i videregående skole har offentlig finansierte gratistilbud meldt seg på i konkurransen. Og over det hele: kunstig intelligens og språkmodeller med like deler fantastiske muligheter og ødeleggende potensial.
Riksrevisjonens rapport – kritikk av praksis og prioritering
Tidligere i høst kom Riksrevisjonens gjennomgang av tilstanden i grunnopplæringen. Den peker på svikt i statens oppfølging av læreplanreformen og på mangelfull tilgang til læremidler i skolene. Flere kommuner har verken kjøpt inn nok lærebøker eller utviklet gode digitale alternativer. Rapportens hovedkonklusjon lyder: «Elever og lærere mangler læremidler i skolen. Manglene er størst i grunnskolen. Finansieringen av læremidler er ikke godt nok tilpasset behovene i skolen.»
Det er et alvorlig signal. Når lærerne ikke har tilgang til nødvendige verktøy, må de improvisere. De skanner, kopierer, tilpasser og deler. Og de bruker KI – med tekster de kanskje ikke har rett til å bruke. Ikke fordi de vil bryte regler, men fordi systemet rundt dem er for svakt.
Offentlig sektor som innholdsleverandør
Offentlig sektor er ikke bare bruker av læremidler – den er også blitt produsent. I videregående skole bruker fylkeskommunene store summer på NDLA, Nasjonal digital læringsarena, et offentlig eid initiativ som utvikler og tilgjengeliggjør læremidler. En rapport fra Oslo Economics (på oppdrag fra Kopinor og KS) viser at i 2023 gikk nærmere 69 prosent av midlene til digitale læremidler i videregående skole til NDLA, samtidig som bare 17 prosent av lærerne brukte NDLA som hovedressurs. Det er med andre ord et stort gap mellom hva som finansieres, og hva som faktisk brukes. Felleskapets ressurser gir altså relativt liten verdi tilbake til klasserommet.
Selv om en liten andel forfattere kan tenkes å skrive for både forlag og NDLA, vil offentlig sektor i all hovedsak utvikle innhold i konkurranse med forfattere og forlag, som dermed mister både inntektsgrunnlag og insentiver. Og når NDLA-innholdet i tillegg er lagt ut med en «åpen» Creative Commons-lisens, føres ingen midler tilbake til det kulturelle kretsløpet.
Kunstig intelligens
De aller fleste av dagens økonomiske og kulturelle infrastrukturer utfordres av kunstig intelligens. Så også med infrastrukturen rundt læremidler. Generativ kunstig intelligens er allerede i bruk i norske klasserom og på lesesaler. I en undersøkelse Ipsos har gjennomført for Kopinor, svarer halvparten av lærerne som har brukt KI, at de har lastet inn publisert materiale i en KI-instruks (prompt, på folkemunne) den siste måneden. Dette tilsvarer 35 prosent av samtlige lærere. Nær halvparten gjør dette for å lage oppgaver, andre for å tilpasse tekster eller lage oppsummeringer.
Bevisstheten i utdanningssektoren om at dette også er en type kopiering, en «eksemplarfremstilling», som det heter i åndsverkloven, er lav. Skal vi bruke beskyttet materiale i KI-verktøy, må vi ha tillatelse til det. Andelen som fristes til å tenke kortsiktig, er trolig høy. For noen virker det forlokkende å lage nye, gratis læreverk ved å mate med de gamle. Det er en effektiv måte å undergrave det produktive kretsløpet på. Ofte fôrer denne adferden også KI-tjenestene med verk de kan trenes på, uten lovlig tilgang. Området skriker etter tydeliggjøring, mange lærere tar kontakt og er svært usikre på hva de kan og ikke kan gjøre. KS og Kopinor er i skrivende stund i forhandlinger om hvordan en ny avtale kan sette tydelige rammer for den bruken som forlagene selv ikke lager tjenester for.
Studentene har sluttet å lese langt
I universitets- og høyskolesektoren ser vi et lignende mønster. Studentene bruker i økende grad sammendrag, ChatGPT, PowerPoint og video fremfor å lese bøker – altså kortere, enklere formater. Leseforsker Marte Pupe Støya finner i sitt doktorgradsarbeid at selv masterstudenter sliter med å lese pensum.
Salget av pensumlitteratur har sunket med 36 prosent de tre siste årene, ifølge Forleggerforeningens bransjestatistikk. Samtidig utvikler universiteter og høyskoler egne læringsressurser på interne plattformer. Mange skifter ut læremidler med ulike gratisressurser, trolig i et velment, men akk så kortsiktig initiativ for å gjøre terskelen så lav som mulig for studentene som skal stå på eksamen. Leseforsker Anne Mangen ser at forelesere tilpasser pensum til studentenes nye lesevaner:
Det er en tendens til at undervisere prøver å finne enklere tekster til pensum, eller erstatter tekst med lyd, podkast eller video fordi studentenes evne til å lese langt og komplekst har blitt dårligere.
Originalenes betydning
Men gjør det noe at studentene lærer gjennom enklere og billigere formater? En god lærebok kan gi oversikt og innsikt, den kan engasjere og forandre. Det skjer ikke av seg selv. Det skjer fordi noen har brukt tid, innsikt og språklig presisjon – og fordi noen har investert i å utvikle boka.
Erstatningsformater som lydfiler, PowerPoint-presentasjoner, KI-skapte sammendrag og åpne læringsressurser har gjerne færre portvoktere som sikrer kvalitet, de produseres på kort tid, de forblir ofte svært lokale, både i eierskap og nedslagsfelt, og de genererer ikke vederlagsmidler som føres tilbake til systemet. De fortrenger, slik hensikten gjerne er, innhold som koster. Og det betyr igjen at de fagmiljøene som faktisk utvikler og utgir kvalitetssikrede læremidler, møter en stadig smalere kanal for verkene sine.
På sikt betyr denne utviklingen tap av faglig oppdaterte, språklig gode og pedagogisk tilrettelagte bøker. Aller mest alvorlig er det for nivået hos dem vi utdanner, og som skal skape samfunnet vårt i de tiårene som kommer. Vi risikerer et kretsløp uten ny kunnskap, der alle forsyner seg, men ingen fører noe tilbake.
Hva slags kunnskapssamfunn vil vi ha?
Et kunnskapssamfunn trenger ikke bare kunnskap – det trenger også tillit. Tillit til at læremidlene er gode og trygge, og at det er et mangfold å velge fra. Tillit til at den som skaper, får betalt. Tillit til at de som underviser, respekterer loven. Tillit til at utdanningsløpet skaper leseferdigheter som underbygger demokratiet. Tillit til at fellesskapets penger brukes klokt.
I over 40 år har Kopinor forvaltet kollektive avtaler som gjør det mulig å kopiere og dele beskyttet innhold – uten å spørre hver gang. Over tid har avtalene generert over åtte milliarder kroner i retur til blant annet forfattere, illustratører og forlag. Denne sirkulærøkonomien sørger for at det fôres ny kunnskap, nytt meningsinnhold og nye uttrykk tilbake til samfunnet. Den holdes i live av en veldig enkel og redelig mekanisme: at vi betaler for innholdet vi trenger.
Ansvaret for at landets skoleeiere og utdanningsinstitusjoner kan prioritere kvalitet og bærekraftige løsninger, ligger hos politikerne. Ansvaret for hva slags kvalitet og verdier som gjennomsyrer hverdagens mange valg, ligger i utdanningssektoren. Lærere på fest bør kunne snakke med hvem som helst.
