Mens trykte lærebøker har en eldgammel tradisjon, har de digitale læremidlene knapt tre tiår på baken. Hvordan kan vi skape god læring på skjerm?
Så har det skjedd igjen. Klokka er fem på halv ni, og jeg burde for lengst vært på plass i klasserommet. I stedet står jeg foran printeren og venter på 30 eksemplarer av en tekst elevene skal lese. Jeg ser nervøst på klokka, og ber en stille bønn om at jeg har valgt riktige innstillinger. Om at utskriftene blir sortert og stiftet. Om at jeg rekker til klasserommet før elevene.
At jeg stadig vekk ender opp i denne situasjonen, på tross av at jeg har jobbet i årevis med å skape digitale læremidler, sier noe om verdien av å lese på papir. Papir inneholder ingen distraksjoner. Når elevene leser en bok – eller en rykende fersk utskrift – senker det seg en ro i klasserommet. De gjør ikke noe annet enn å lese. Denne følelsen av felles konsentrasjon har aldri vært viktigere. Jeg mener at skolen både kan og bør være en motvekt til den algoritmestyrte, kommersielle og individualiserte mediekulturen vi lever i. Vi må skape et fellesskap i klasserommet. Derfor trenger vi oppdaterte, fysiske lærebøker.
Betyr det at vi bør lukke skjermene for godt i klasserommet? Eller kan de digitale læremidlene også bidra til å gi god læring? Som forfatter av digitale læremidler kan jeg vanskelig svare «nei» på det siste spørsmålet. Jeg mener oppriktig at de digitale læremidlene har en egenverdi. Men de må både lages og brukes riktig.
En digital suksesshistorie
Fra 2020 til 2022 var jeg digitalredaktør for Grip teksten, et av Aschehougs læreverk for norskfaget på videregående. I tillegg til å bearbeide tekster fra eksterne forfattere laget jeg også egne undervisningsopplegg. Høsten 2021 skulle jeg lage et opplegg om Simon Strangers nye roman 304 dager. Jeg hadde lyst til å gjøre et intervju med forfatteren. Stranger sa ja, men av ulike årsaker ble avtalen utsatt flere ganger.
2. mars 2022 kunne jeg og en filmfotograf endelig intervjue ham. Legg merke til datoen: En knapp uke i forveien hadde Russland invadert Ukraina. Få dager før det igjen hadde Stranger publisert et antikrigsdikt på Facebook, motivert av at Russland mobiliserte styrker langs den ukrainske grensa. Jeg kom over diktet rett før vi skulle gjøre intervjuet. Da vi hadde snakket en stund om 304 dager, spurte jeg om han kunne tenke seg å lese diktet høyt foran kamera. Det ville han gjerne.
Disse marsdagene i 2022 var verden i sjokk etter Russlands brutale angrep. Mange elever var redde og bekymret. Vi måtte snakke om krigen på skolen, men hvordan skulle vi gjøre det? Jeg skjønte at Strangers dikt kunne være et godt utgangspunkt for et norskfaglig opplegg om krigen. Vi jobbet raskt, og valgte ut flere lyriske tekster om krig, blant annet av Gunvor Hofmo og PJ Harvey. Disse satte vi sammen med pressebilder og fakta om krigen. Kronen på verket var videoen der Stranger leser diktet, med blikket rettet i kameraet.
En ukes tid etter invasjonen var opplegget publisert. Vi fikk veldig god respons fra lærerne, og det var uvanlig høy trafikk på nettstedet. Dette opplegget ble brukt aktivt i klasserom i hele landet.
Digitale muligheter
Hvor vil jeg med denne lille suksesshistorien fra mitt virke som forfatter av digitale læremidler? Kanskje har jeg et behov for å vise at disse læremidlene kan være bedre enn sitt noe frynsete rykte. Undervisningsopplegget om krig og lyrikk viser nemlig noen av de viktigste styrkene ved de digitale læremidlene.
For det første er veien kort fra idé til publisering når man jobber digitalt. Det gjør det mulig å skape læremidler som kobler seg på aktuelle hendelser, enten det er at Jon Fosse får nobelprisen i litteratur, eller at Russland invaderer Ukraina. Slike opplegg er med på å gjøre undervisningen relevant og aktuell. Muligheten til fortløpende redigering gjør det enkelt å oppdatere innholdet. Etter at vi hadde publisert opplegget om Ukraina, måtte vi flere ganger justere faktatekstene, etter hvert som situasjonen endret seg.
For det andre er de digitale læremidlene multimediale. Det er en smal sak å kombinere verbaltekst med bilder, lyd og video. Opplegget om krigen i Ukraina inneholdt alle disse medieformene. Det gir både liv og variasjon til fagstoffet. Å se og lytte til en forfatter som leser et dikt, gir en helt annen opplevelse enn å lese det samme diktet på papir. Interaktive oppgaver kan også være til stor hjelp for elevene, enten de skal lære grammatikk eller øve på matte.
For det tredje gir digitale læremidler læreren mulighet til å vise medieinnhold på lerretet i klasserommet, for eksempel Stranger som leser diktet sitt. I min egen undervisning liker jeg godt å starte en undervisningsøkt med å vise en kort video, et bilde eller en tekst til en samlet klasse – gjerne med utgangspunkt i et aktuelt tema. Det gir økta en tydelig start og styrker fellesskapet i klasserommet.
Hva driver elevene med, egentlig?
De digitale læremidlene kan altså utvide det pedagogiske mulighetsrommet på flere måter. Men å skape gode digitale læremidler er ikke enkelt. I arbeidet møter både forfattere og redaktører en lang rekke utfordringer.
Det vanskeligste er kanskje å holde på elevenes oppmerksomhet. Det er en kjensgjerning at norske skolelever er koblet på internett nesten hele tiden. Det er om lag 30 ganger så mange elever som lærere i norske klasserom. For læreren er det vanskelig å sikre seg mot at elevene prioriterer sosiale medier eller serietitting når de egentlig skal følge et digitalt opplegg. Vi ser ganske enkelt ikke hva de driver med bak skjermene sine.
Hvordan kan vi som skaper digitale læremidler, bidra til å løse dette problemet? En velprøvd variant er å legge opp til et høyt læringstrykk. Det betyr at oppleggene må inneholde mange oppgaver, gjerne med innlevering på slutten av økta. Da rekker ikke elevene å bruke tid på andre aktiviteter. Problemet med denne strategien er at den kan gjøre undervisningen instrumentell og kontrollerende. I tillegg risikerer læreren å drukne i innleveringer som skal rettes. Dessuten er det problematisk å anta at elevene alltid vil prioritere tanketom, digital underholdning foran skolearbeidet. Mange elever synes jo at skolearbeidet er givende.
Da er det kanskje viktigere at de digitale oppleggene har en god variasjon mellom individuelt arbeid, gruppearbeid og felles gjennomganger. Målet må være å hjelpe læreren med å skape en god og variert undervisningsøkt. Det betyr at læremiddelforfatteren må se for seg hele undervisningssituasjonen, og tenke grundig gjennom hvordan læreren kan bruke opplegget sammen med sine elever. Men det er enklere sagt enn gjort.
Ops, jeg glemte læreren
Mange digitale opplegg er lange og omfattende. Ofte starter de med en tekst elevene skal lese, etterfulgt av ulike oppgaver. Tanken er at elevene skal klikke seg fra side til side, og forhåpentligvis få et godt læringsutbytte foran skjermen. Tekstene henvender seg direkte til eleven i «du-form», og gir dem detaljerte instrukser. Slik smelter både fagtekstene og formidlingen sammen med oppgavene. Det digitale læremiddelet blir en alt-i-ett-pakke.
Dette høres jo vel og bra ut. Men hvor ble det av læreren oppi det hele? Når læremiddelet retter seg direkte til elevene, er det fort gjort å glemme lærerens egen vilje og evne til å formidle stoffet. Denne innsikten kom snikende i løpet av de drøye to årene jeg var redaktør for Grip teksten, ikke minst da jeg skulle teste ut oppleggene i mitt eget klasserom.
Da jeg noen år senere var en av forfatterne bak Aschehougs nye, digitale læreverk Modus, hadde pendelen snudd. Nå skulle læreren innta førersetet. Vi brukte mye tid på å skrive detaljerte lærerveiledninger. Nettsidene fikk et nøkternt design, med mindre multimedialt innhold og enklere navigering. Det nye nettstedet virket derfor mindre rikt og variert enn Grip teksten. Men kanskje er det ikke nødvendig å gi de digitale læremidlene en spennende innpakning? Kanskje er det først og fremst læreren, og ikke læremiddelet, som skal gi liv og spenning til undervisningen?
En ny sjanger
Mens fysiske læreverk kan sies å ha en eldgammel tradisjon, har de digitale læremidlene knapt tre tiår på baken. Det kan kanskje forklare usikkerheten rundt hvem de skal henvende seg til, og hvordan de skal brukes. De digitale læremidlene inngår ikke i en etablert undervisningspraksis, og vi vet ikke nok om hvordan de blir brukt av lærere og elever. Den digitale læremiddelforfatteren må derfor tenke nøye gjennom brukssituasjonen – og se for seg både leseopplevelsen til enkeltelevene, arbeidshverdagen til lærerne og situasjonen i klasserommet.
Dette er langt fra en enkelt, og det er ikke lett å vite på forhånd hvilke digitale opplegg som vil slå an i klasserommet. At opplegget om krigen i Ukraina ble en suksess, kan tyde på at aktualiteten er en av de fremste styrkene til de digitale læremidlene. De kan hjelpe lærerne og elevene å snakke om det som skjer utenfor klasserommet, i en verden som blir stadig mer urolig, konfliktfylt og polarisert. For å klare å finne sammen må vi snakke om alt det som skiller oss fra hverandre. Ikke minst må vi aktivt utforske hvordan det er å leve i en digital virkelighet. Da kommer vi ikke utenom digitale læremidler.
Det betyr imidlertid ikke at vi kan kvitte oss med de fysiske bøkene. Å lese lange tekster på skjerm er like slitsomt som det er fristende å sjekke sosiale medier. Å se utover et klasserom der ingen har øyekontakt med noe annet enn sin egen skjerm, er demotiverende. Når elevene skal konsentrere seg, vurdere store spørsmål og lese skjønnlitteratur, trenger de trykte bøker som kan inngå i et gjennomtenkt samspill med de digitale læremidlene.
Har vi råd til å ri to hester?
Hvis forlagene skal satse på både bøker og digitale læremidler, må skolene ha vilje og råd til å kjøpe inn begge deler. Forfatteren Demian Vitanza skrev i Klassekampen i vår at «[h]vis læremiddelproduksjonen ikke får betydelig mer penger, kan vi ikke fortsette å ri på to hester. Det har verken skolene eller forlagene økonomi til». Vitanza viser til at det er kostbart å utvikle digitale læremidler, siden en stor andel av pengene går til å drifte IT-løsningene. Han er også i tvil om hvorvidt de digitale læremidlene har gitt «høyere kompetanse blant skoleelevene». Derfor mener Vitanza at det er «bøker og det pedagogiske innholdet» som bør prioriteres.
Jeg er langt på vei enig med Vitanza. Men hvis vi velger å prioritere bøkene på bekostning av de digitale læremidlene, risikerer vi å gi enda større spillerom til YouTube og andre kommersielle aktører. Jeg tror nemlig at mange lærere vil jobbe digitalt. Hvis de ikke får tilgang på redaksjonelle, digitale læremidler, vil klasserommet raskt fylles av YouTube-videoer med reklamepauser, delte powerpointer og KI-genererte undervisningsopplegg. Da er den digitale hviskeleken i gang.
Å skape gode digitale læremidler krever mange runder med pedagogiske vurderinger, faktasjekking og testing. Det koster penger. Etter at digitaliseringen har feid gjennom norske klasserom på godt og (kanskje mest på) vondt, er det forståelig at mange tar til orde for å kun satse på fysiske bøker. Det er ingen tvil om at vi trenger oppdaterte, trykte lærebøker i norske klasserom. Men vi trenger også kvalitetssikrede digitale læremidler, som kan skape en motvekt til den kommersielle mediekulturen elevene møter utenfor klasserommet.
