Torsdag 11. oktober åpnet nye Bokhylla. Over 100 000 skannede bøker i fulltekst er tilgjengelig digitalt i Nasjonalbibliotekets base. Innen 2017 vil antallet være 250 000. Alle norske bøker utgitt fram til år 2000 vil da kunne brukes av alle som måtte ønske det. Kulturminister Hadia Tajik åpnet bokhyllafesten med å si blant annet: ”En av Nasjonalbibliotekets oppgaver er å gjøre verdenslitteraturen tilgjengelig. Bokhylla er et eksempel på at Nasjonalbiblioteket løser oppgaven på en enestående måte.” Noen dager tidligere uttalte nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein: ”Alle bøkene i Bokhylla kan leses i sin helhet, fra perm til perm, på nettet.”
Er ikke dette fantastisk? Jo, det er det. Bokhylla hylles mange steder. Verdenslitteraturen, og den norske for den saks skyld, er gjort tilgjengelig i et formidlingsprosjekt som er temmelig unikt i verdensmålestokk. Er det noen grunn til å være festbrems?
For hvem?
Når festtaler holdes og jubelen dominerer øregangene, er det som regel noe annet som ikke blir sagt, som forblir taust. Jeg føler meg litt som den skeptiske tilhøreren som lytter fra bakerste benk. Noe skurrer. I min fantasi lener jeg meg forsiktig over mot sidemannen og hvisker: ”Men hva skal jeg egentlig bruke Bokhylla til?”
Det åpenbare svaret: Å lese bøker, vel. Når Moe Skarstein sier at bøkene i Bokhylla kan leses fra perm til perm, er det imidlertid en sannhet med modifikasjoner. Det er i prinsippet mulig, men i praksis ingen god opplevelse. For hvordan fungerer egentlig Bokhylla på for eksempel en iPad? Jeg søker opp Det store eventyret av Jan Kjærstad og får opp teksten. Ved hjelp av en innstilling vises teksten i fullformat og dekker skjermen. Jeg skroller oppover, får opp side etter side og kan greit lese boken på den måten. Tekstkvaliteten er relativt dårlig, i og med at dette er analoge boksider som er skannet inn. Men dette er også til å leve med.
De fleste tekstene (i praksis alle tekster hvor vernetiden ikke er utløpt) er imidlertid ikke mulig å laste ned. Man må være online for å få tilgang, og man må lese bøkene i selve nettleseren. Dét er en begrensning som reduserer bruksverdien betraktelig. Å lese en bok fra perm til perm er som regel ikke noe man gjør i én økt. Man leser noen sider, legger boken fra seg, tar den opp igjen ved en senere anledning, leser videre. Bokhylla innbyr ikke til den typen lesing – det blir for omstendelig. Teknologien og brukeropplevelsen står i veien for lesegleden.
Bokhylla fungerer utmerket til å søke opp forfattere, tekster og passasjer for å finne fram til bestemte sitater, kilder, opplysninger, skrivemåter etc. Den kan også fungere fint til å lese enkeltkapitler og tekstutdrag. Men denne typen bruk er mer forsknings- og studierettet. Det er ikke den bruken lesere flest etterspør. Når Nasjonalbiblioteket snakker om Bokhylla offentlig, er det gjerne de vanlige bokleserne de ønsker å appellere til, jf. Moe Skarsteins utsagn ovenfor.
Bevisst strategi
Det er forståelig at bøkene i Bokhylla ikke skal være for lesbare. For forfattere, forlag og bokhandler – som lever av å selge bøker – var nok dét en forutsetning for å tillate Nasjonalbiblioteket å gjøre litteraturarven tilgjengelig. En for god tjeneste vil fort gå utover de bøkene i Bokhylla som fortsatt er i salg – og som kan komme i salg.
Forlag er også i sin fulle rett til å trekke bøker fra Bokhylla. Fagbokforlaget har gjort dette, de fant ut at noen av de mest brukte bøkene på Bokhylla var pensumbøker i ulike fag, utgitt på deres forlag.
Nå er det ikke lenger så lett å finne ut hvilke tekster i Bokhylla som er mest brukt. Mens det i den forrige versjonen lå statistikk over dette på nettsiden, er slik informasjon ikke tilgjengelig i den nye. Jeg kontaktet Nasjonalbiblioteket for noen uker siden for å spørre om å få tilgang til de 15 mest brukte/leste sakprosatitlene i Bokhylla, til bruk i vår faste spalte ”Kjøpt og lånt”. Den tilgangen ønsket ikke Nasjonalbiblioteket å gi, og de ga ingen troverdig begrunnelse. Å si noe om årsaken blir spekulasjon fra min side. Men det er lett å koble årsaken til uro for ytterligere tittelflukt fra Bokhylla.
Bokhyllas legitimitet er nemlig basert på at forlag i liten grad trekker titler. Skjer dette i stor utstrekning, mister tjenesten verdi. Balansegangen er hårfin: På den ene siden må ikke Bokhylla blir for bra, for da risikerer man at forlag trekker titler i stort omfang, på den andre siden må den ikke bli så dårlig at lesere forsvinner eller ikke tar tjenesten i bruk. Det finnes neppe noe godt balansepunkt mellom disse to hensynene, derfor ser Bokhylla ut slik den gjør i dag.
Det leder til et nytt spørsmål: Hvor godt har man tenkt gjennom Bokhyllas rolle i et kommersielt bokmarked?
Lang, kommersiell hale?
Uttrykket ”den lange halen” (”the long tail”) ble først brukt av Chris Anderson i teknologimagasinet Wired for rundt åtte år siden. Uttrykket beskriver virksomheter som baserer seg på å selge små volumer til mange ulike kunder fra et stort vareutvalg. I en digital tekstkultur har forlag trolig mye å hente kommersielt på å digitalisere hele backlisten sin og gjøre den tilgjengelig for kjøp og salg som e-bøker. Antall solgte eksemplarer av hver tittel blir ikke stort, men det totale volumet er bærekraftig fordi mange kunder sprer sine e-bokkjøp på svært mange titler.
Hvor blir det av den lange, kommersielle halen i det norske e-bokmarkedet? Per i dag er det Bokhylla som er den lange halen. Det er nå flere titalls tusen sakprosatitler i Bokhylla. Innen 2017 vil antallet være sekssifret. Ønsker man å kjøpe en sakprosabok som e-bok i en norsk nettbokhandel, består utvalget i dag av rundt 450 titler. Problemet med de titusenvis av titlene i Bokhylla er at de i praksis er lite lesbare. Problemet med de 450 er at de ikke er flere. Det praktisk lesbare digitale tekstutvalget innen sakprosa er altså forsvinnende lite.
Det er formidlingen av Bokhylla som er problemet, ikke Bokhylla i seg selv. Nasjonalbiblioteket har laget en god infrastruktur for digital tekst, spørsmålet er hvordan denne kan tas i bruk til størst mulig glede for flest mulig lesere, uten at det får uheldige konsekvenser for forfattere og utgivere. En kommende debatt om Bokhylla bør dermed også handle om hvorvidt tredjepartsaktører skal få muligheten til å utnytte Bokhyllas innhold og lage kommersielle tjenester for kjøp og salg – tjenester som innbyr til lesing. Bokhylla er rett og slett for verdifull til ikke å få vist sitt fulle potensial.
(Denne teksten er også leder i Prosa nr. 6/12)
