Nylig var jeg med i en paneldebatt om kritikk av oversettelser på et oversetterseminar i regi av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Utgangspunktet for debatten var essayet til Jon Rognlien i Prosa nr. 4, som blant annet handlet om mangelfullt oversatte sakprosatekster og hvor dårlig det står til med kritikk av selve oversettelsen, spesielt i dagsmediene. Når oversatt litteratur anmeldes, er det ofte bare så vidt at oversetterens navn nevnes, og kanskje i tillegg noen små adjektiver som prøver å si noe om oversettelsen. Verdien av dette er liten, både for leseren og oversetteren, og bidrar ikke til noen konstruktiv debatt rundt dette feltet, mener Rognlien. Han etterlyser en mer omfattende oversettelseskritikk i mediene.
Medienes rolle
Det er likevel ikke slik at mer dyptgående oversettelseskritikk er helt fraværende. Klassekampens Bokmagasin kommer til å ha mer stoff om oversettelse framover, ifølge redaktør Karin Haugen. I Morgenbladet ser man med jevne mellomrom anmeldelser som også tar selve oversettelsen på alvor. I Prosa har vi nylig startet opp en egen spalte der vi ber oversettere skrive anmeldelser av sakprosa som vektlegger selve oversettelsen eller som på andre måter belyser feltet. I dette nummeret er det nyoversettelsen av Bibelen som er tema.
Men hvordan står det for eksempel til med oversettelsen i de mange utenlandske kokebøkene eller reiseguidene som kommer ut på norsk? Eller hvordan er oversettelseskvaliteten på Ikea-katalogen, som faktisk skrives på engelsk aller først, ikke svensk? Oversettelseskritikk av sakprosa byr på et hav av muligheter, og vi vil ta for oss en del av disse i kommende numre.
Det er neppe tilfeldig at det er de mer langsomme mediene som tar tak i oversettelseskritikk. Denne form for kritikk er tidkrevende, den passer ikke inn med dagspressens tidsrytme og planleggingshorisont, og kanskje tenker avisene at denne typen stoff ikke er interessant nok for boklesere flest. Flere anmeldere jeg har snakket med, velger bevisst å ikke skrive noe om oversettelsen. De unngår det fordi de mener oversetteren og oversettelsen fortjener mer enn bare noen få, overfladiske betraktninger. De utelater det, paradoksalt nok, av respekt for oversetteren og det arbeidet som ligger bak.
Hva er så oversetternes holdninger til det å bli mer synlige? Mitt inntrykk er at de ofte er ambivalente overfor kritikk og synlighet. På den ene siden har de valgt å jobbe i det stille, på betryggende avstand fra forfatterrollen, uten å få særlig oppmerksomhet om det arbeidet de gjør. Gevinsten ligger et annet sted. På den andre siden ligger det selvsagt et behov for kritikk der, men den bør da helst være positiv. Vil man ha kritikk og synlighet, må man også tåle omkostningene det har.
Bedre litteratur
Hvorfor skal mediene bedrive kritikk av selve oversettelsen? Det er flere svar, men det innlysende er at oversettelsene over tid blir bedre hvis oversetteren vet at arbeidet kan bli gransket i en større offentlighet. Hvis denne typen kritikk er fraværende, kan det være fare for at oversettere — eller forlagene som hyrer dem — av økonomiske årsaker prioriterer kvantitet foran kvalitet. Her vil det selvsagt også være ulikheter knyttet til ulike typer sakprosasjangre. Sjangre det er knyttet stor prestisje i å oversette, vil jevnt over ha bedre kvalitet enn sjangre det er knyttet mindre prestisje til. Oversettelseskritikken kan derfor med fordel se i mange retninger og ta tak i en rekke typer sakprosasjangre.
Kritikk av selve oversettelsen vil også være viktig og nyttig for å kunne avdekke tendenser og utviklingstrekk i selve fagområdet. Finnes det måter å oversette på som går igjen i mange oversettelser? Kan man se spor av maskinoversettelse i mange tekster?
Hvem skal så skrive oversettelseskritikk? Her står vi overfor flere problemstillinger. Kritikere jeg snakker med, har stor respekt for oversetterfaget, og kvier seg for å bedømme oversettelsen grundig uten å sammenlikne den med originalutgaven. Det betinger at anmelderen behersker språket det oversettes fra, hvilket ofte ikke er tilfellet. Jon Rognlien presiserer i det nevnte essayet at det ikke er nødvendig å lese originalen for å si noe kvalifisert om oversettelsen. Noen oversettelsesfeil er uomtvistelige, skriver han. Men for anmelderen krever denne form for kritikk uansett grundig lesing som tar mye tid. Man vil aldri nå opp til det kompetansenivået oversetterne selv besitter.
Det er derfor lett å tenke at oversetterne selv er de best kvalifiserte til å vurdere andres oversettelser. I mange tilfeller er nok dette også riktig, men ikke problemfritt. Oversettermiljøet er lite, folk kjenner til hverandre. Kanskje vil det bli skrevet med påholden penn, man vil ikke kritisere sin gode kollega. Kritikken kan således miste verdi og troverdighet, bare mistanken om inhabilitet fra leserens side bidrar i seg selv til å svekke tekstens kvalitet betydelig.
Akademisk oversettelse
Tidligere i år var jeg på et annet seminar i NFF-regi, hvor temaet var oversettelse innen akademia. Å publisere artikler i anerkjente vitenskapelige og internasjonale tidsskrifter har blitt en sentral del av hverdagen til forskere og universitetsansatte. Å bli publisert de riktige stedene gir publikasjonspoeng og inntekter til det enkelte studiested. Artiklene publiseres som regel på engelsk, og en pågående debatt handler om hvem som er best egnet til å føre artiklene i pennen. Skal akademikeren gjøre det selv, eller be en dyktig oversetter om å oversette teksten fra norsk til engelsk? Svaret er ikke gitt, og paneldeltakerne på seminaret — Sylfest Lomheim, Anders Johansen, Kristin Gjerpe og Carol Eckmann — var uenige seg imellom. Mye avhenger selvsagt av forskerens engelskkompetanse.
Et viktig moment, særlig innen samfunnsvitenskap og humaniora, er hvordan språk og forskning henger så tett sammen, de glir inn i hverandre. Og da oppstår også dilemmaet: Er en oversetter som ikke kjenner forskningsfeltet godt nok, i stand til å gjøre en god oversetterjobb? Eller: Er en forsker som ikke kan engelsk godt nok, i stand til å levere en god vitenskapelig tekst?
Skriving er en erkjennelsesprosess, og erkjennelse er krevende når språket i seg selv begrenser. Et nært og tett samarbeid mellom forskeren og oversetteren kan være en løsning på dette dilemmaet. I slike tilfeller blir oversetteren bokstavelig talt medforsker, og bidrar til syvende og sist til å øke norsk forsknings anseelse internasjonalt.
Drivkraften
Når jeg tenker på oversetterfaget, får jeg assosiasjoner til novellen ”Babettes gjestebud” av Karen Blixen. Dette er fortellingen om franske Babette, som lever i landflyktighet hos to søstre i Berlevåg i Finnmark, og som bruker en hel formue på å lage et fantastisk gourmetmåltid for en liten forsamling enfoldige kristne. Ingen vet hva de spiser og drikker. Ingen vet hvilket kolossalt arbeid som ligger bak de mange utsøkte rettene. Men gjestene får en uforglemmelig opplevelse og blir virkelig løftet av måltidet.
Når Babettes måltid er slutt, takker de to søstrene hun bor hos, for et fantastisk måltid. Men istedenfor å si ”det var så lite” eller ”vær så god” sier Babette: ”Men jeg gjorde det ikke for dere.” For Babette lå gleden i selve maten og matlagingen. Jeg kan få en fornemmelse av at det er en liknende drivkraft bak mange oversettelser. At selve motivasjonen og belønningen til syvende og sist ligger i selve teksten og arbeidet, og ikke i anerkjennelsen som de fleste av oss er så altfor avhengig av.
