I Prosa nr. 4 skrev jeg en leder hvor jeg etterlyste ”den store fortellingen”. Jeg bladde meg gjennom høstens kataloger fra norske forlag for å se hva bøkene handlet om, og brukte kategoriene tid, rom og tematikk som verktøy i kataloglesingen. Noen større fortellinger fant jeg, men ikke mange. Lederen vakte reaksjoner – fra kulturredaktør Karin Haugen på lederplass i Klassekampens Bokmagasin 13.10, og fra Morten Strøksnes i bokessayet om Bagdad Indigo i denne utgaven av Prosa.
Sak og form
Mitt anliggende i forrige leder var sak, ikke form eller kvalitet. En forlagskatalog er en dårlig kilde til det siste. Først ved å lese en bok finner man ut hva slags prosa det er snakk om. Men forlagskatalogen forteller meg hva bøkene handler om. Denne gangen var det altså det jeg var på utkikk etter. Karin Haugen, derimot, tolker min vektlegging av tema dithen at jeg kun er opptatt av sak, eller som hun polemisk skriver: ”Sånn snakker en som er på lag med saken, ikke prosaen.” Men det må da være mulig å se nærmere på saken uten å bli beskyldt for ikke å være opptatt av prosaen?
Journalister og akademikere
I samme leder undersøkte jeg mulige årsaker til fraværet av større fortellinger i norsk sakprosaflora. Jeg hadde nok håpet at det var dette en eventuell debatt ville dreie seg om. Her lanserte jeg teorien om journalisten og forskeren som to typer sakprosaforfattere med ulike tilnærminger til stoffet. Noe unyansert, kanskje, tenkte jeg at forskere med spesialkompetanse på et felt kan være bedre i stand til å skrive visse typer fortellinger enn journalister. Både Haugen og Strøksnes mener at jeg her skaper en lettvint dikotomi mellom akademikere og journalister, eller mellom ”høyverdig forskerformidling og lavpannet journalistikk” (Haugen). Jeg er enig i at grenseoppgangene mellom journalister og forskere/akademikere i mange tilfeller er vage. I dag har svært mange journalister bakgrunn fra akademia. Og mange vitenskapelig ansatte jobber journalistisk og bedriver god formidlingskunst til et allment publikum. Kanskje er det de med bakgrunn både i akademia og journalistikk som vil være best i stand til å skrive de fortellingene jeg etterlyser flere av? Eller kanskje er ikke bakgrunn det viktigste, når alt kommer til alt, men selve tiden og viljen til å utforske.
Tellekanter og formidling
Til forskjell fra Haugen går Strøksnes inn i det som var mitt anliggende: ”Ytterst få akademikere (og rene journalister, for den saks skyld) er i stand til å skrive bøkene Solberg savner. Det skyldes tellekantsystemet ved universitetene, som får akademikere til å masseprodusere middelmådige artikler og publisere dem i tidsskrifter som er rene dumpingplasser og ikke engang leses av kollegaer,” skriver han.
Jeg er enig i at tellekantene har noe med saken å gjøre. Samtidig er Strøksnes’ forklaring for enkel. I en større reportasje om tellekantsystemet i Prosa nr. 2 i år snakket Espen Ytreberg, den gang leder ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, nyansert om tellekantene. ”Skillet går hovedsakelig mellom de som generelt publiserer mye, uavhengig av kanal, og de som publiserer lite,” sa han.
I reportasjen kom det også fram at instituttenes økonomi ikke avhenger av at professorer publiserer x antall artikler per år i vitenskapelige tidsskrifter. De fast ansatte står relativt fritt til å skrive større fortellinger for det allmenne bokmarkedet hvis det er det de brenner for og ønsker å prioritere. At det svært ofte ikke er tilfellet, er en annen sak, og det kan være flere grunner enn tellekantene til dét
Kunnskap og språk
Her er vi kanskje ved kjernen: Det krever mot, lyst og språklig utforskertrang å begi seg ut på formidlingsveien, og kanskje et særlig mot hvis man forsøker å skrive store fortellinger. I forrige leder nevnte jeg flere titler i denne kategorien fra årets høstkataloger. Jeg hadde ikke lest dem. De ble valgt på grunnlag av tema. Men skal bøkene fungere som tekst og bli lest, er språket selvsagt helt avgjørende. Og da kan vi snakke om forholdet sak/form. Strøksnes skriver at ”de akademiske sjangerkravene ofte legger seg som et sprøytemiddel over språket og tar livet av spontaniteten, nærheten, oppriktigheten og kreativiteten. Først når man forsøker å sprenge seg ut av disse trange konvensjonene og jobber dedikert med dette over lang tid, kan resultatet bli noe som ligner på litteratur skrevet av en forfatter”. Dét er jeg helt enig i. I Prosa nr. 3 i år anmeldte vi blant annet to akademiske antologier hvor det ble tydelig for anmelderen at det akademiske språket stod i veien for det som kunne vært god formidling og litteratur.
I en helt ny bok, Kunnskapens språk (som blir anmeldt i neste nummer av Prosa), redigert av sakprosaprofessor Anders Johansen, blir leseren tatt med på en reise i landskapet mellom nettopp kunnskap og språk. Et av Johansens poeng i det første essayet er at skrivearbeidet er den sentrale vitenskapelige metoden i kultur- og samfunnsfagene: ”Her er spørsmålet om kunnskapsinnhold også bestandig et spørsmål om språklig form.” Men forfatternes vilje til å utforske språket som metode varierer. Eller som Johansen skriver:
Det er her det viktige skillet går – ikke mellom romanforfattere og forskere eller journalister – men mellom de som tar anstrengelsen med å skrive på alvor, og de som bare skriver i vei som det faller seg. Det er dette som avgjør om vi har med litteratur å gjøre. Det avgjørende er viljen til virkelig å skrive.
Tid er penger
Hva som gis ut av sakprosa, handler også om rammevilkårene for forfatterne. Vitenskapelig ansatte hever sin lønn, får betalt forskningsfri (i tillegg til eventuelle forfatterstipender) og kan dermed ha god tid til å skrive. For dem handler det mest om hva slags skrivearbeid de skal prioritere og hvilke ambisjoner de har. Men for frilansskribenter som forsøker å overleve av å skrive bøker, er situasjonen langt vanskeligere. Forfatterforeningenes stipendpolitikk, prissystem på bøker og bokhandelkjedenes innkjøpspolitikk virker inn på hva det skrives om, og hva som gis ut. Å ha nok tid til å skrive, uten å måtte leve fra hånd til munn, er utfordrende. En solid forfatter som Alf R. Jacobsen skriver helt bevisst rundt én bok i året for å kunne overleve som forfatter. Men hva med dem som vil jobbe med prosjekter som er umulig å fullføre på så kort tid?
Nå er det bestemt at vi får en boklov i Norge. Den vil gi forfattere forutsigbarhet, men sjelden noe i nærheten av en professorlønn. En boklov gir heller ikke forfatterne tid til å skrive store fortellinger. Det kan imidlertid stipender gjøre, om de er store nok. I denne utgaven av Prosa har vi en større sak om Kopinor og kollektive versus individuelle vederlagsordninger. Den dreier seg i bunn og grunn om hva forfattere skal leve av mens de skriver. Og om det i framtiden vil finnes stipendmidler nok til å grave seg ned i ambisiøse skriveprosjekter som tar årevis å fullføre.
