Etter at lederen i Stortingets kulturkomite, Gunn Karin Gjul, i januar i år lanserte forslaget om å innføre en boklov i Norge som skal sikre faste bokpriser, har en samlet bokbransje gitt sin tilslutning. Dermed hopper bransjen bukk over alle endringene som har skjedd etter at faste bokpriser ble en realitet i 1962. Man argumenterer som om den litterære virkelighet og dynamikken i verdikjeden er den samme nå som for nesten 50 år siden.
Tradisjonelt har det vært to hovedargumenter for faste bokpriser. For det første å sikre at uansett hvor man bor i Norge, så skal man få den samme boken til samme pris, en type geografisk argument. Det skal ikke lønne seg å bo i sentrale strøk med stor konkurranse for å få tilgang til den litteraturen man ønsker å lese. Det andre argumentet handler om litterær bredde. Faste bokpriser sikrer at forlag kan jobbe ut fra et prinsipp om kryssubsidiering. Ved å ha faste, og relativt høye priser på nye bøker som selger godt, kan man bruke inntjeningen fra disse til å gi ut smal litteratur man ikke tjener penger på i seg selv.
Det er fortsatt disse to argumentene som gjerne brukes i det offentlige ordskiftet om fastprisen, sist artikulert av administrerende direktør i Cappelen Damm, Tom Harald Jenssen, i en kronikk i Dagens Næringsliv for en tid tilbake. Selv om det fortsatt kan finnes gode argumenter for faste priser, er det flere grunner til at akkurat disse to argumentene har mistet mye av sin vekt de siste årene. Og årsaken har med den digitale revolusjonen å gjøre.
Nettbokhandelen gjør at alle som har tilgang til internett kan gå innom et stort antall nettbokhandler og sammenligne priser. Uansett hvor du befinner deg, kan du oppsøke det beste tilbudet. Med e-bøker blir dette enda enklere, og man slipper å betale frakt på toppen når man kjøper innholdet. Ser man på musikkbransjen, flyttes mer og mer av salget til internett gjennom tjenester som Spotify og Wimp. Fysiske platebutikker legges ned, nettet overtar. Over tid vil dette trolig også skje i bokbransjen. Den digitale tilgjengeligheten til litteraturen svekker det geografiske argumentet for faste bokpriser.
Argumentet om kryssubsidiering og mangfold har også mistet mye av sin tyngde, selv om prinsippet som sådan er viktig: Med frie priser vil det bli tyngre for de etablerte forlagene å gi ut såkalt smal litteratur. Det som imidlertid har endret seg kolossalt de siste 20 årene, er hvor enkelt det har blitt å starte opp forlag og gi ut bøker. Hvis Gyldendal for 30 år siden skrinla et prosjekt, var det ingen andre forlag som nødvendigvis stod klare for å gi ut den samme boken. Mangfoldet ble ivaretatt av få aktører, etableringshindrene var store og fastprisen sikret bredden. I dag er det motsatt: Det koster #ingenting* å starte opp et forlag, derfor har antallet og antall utgivelser eksplodert, ikke minst innen sakprosafeltet. Det har lite å gjøre med fastprisen, men kommer av strukturelle endringer på teknologisiden. Alt du trenger for å drive forlag er en PC, internett-tilkobling, et godt prosjekt, kontakt med en forfatter som kan skrive og noe redaktørkompetanse. I en e-bok-verden trenger man heller ikke et trykkeri, noe som reduserer kostnadene ved å utgi en bok ytterligere. Problemet er ikke lenger for lite mangfold, men for mye. Synlighet og eksponering blant tusenvis av andre titler har blitt den kritiske faktoren – ikke mangfoldet i seg selv. Derfor ser vi nå en tendens til at antall boktitler som gis ut hvert år går ned, og det er etter min mening en sunn utvikling.
Med en viss rett kan man fortsatt argumentere med at etablerte forlag i større grad enn små som driver fra kjøkkenbordet, sikrer bøkenes kvalitet. De gode redaktørene i de store forlagskonsernene er tekstens garantister for høy kvalitet, og en stor andel av den beste redaktørkompetansen befinner seg uten tvil i de etablerte forlagshusene. Det betyr likevel ikke at små enheter eller forfattere som driver egne forlag produserer dårlig kvalitet. På sikt er det lett å se for seg at flere med tekstkompetanse etablerer små redaksjonskontorer som spesialiserer seg på å jobbe frilans for forfattere som driver for seg selv, eller for små forlag som er avhengig av denne typen tekstkompetanse. Slik kan kvaliteten i større grad enn i dag sikres også hos svært små aktører som brenner etter å utgi litteratur. Fastprisen er ikke lenger nødvendig for bredden. Den er der uansett. Og hvis det er slik at fastprisen er en garantist for kvalitet, så bør bransjen dokumentere dette bedre enn den gjør i dag.
Når disse to hovedargumentene for faste bokpriser har mistet mye av sin verdi, hva står man da igjen med? Hvorfor skal man ha faste bokpriser i en digital bokvirkelighet i konstant endring, og som ingen av oss ser og vet utgangen av? Det er dette som nå er viktig å diskutere, løfte opp og få en nyansert debatt rundt. Dersom man skal lage en boklov som har et langsiktig perspektiv, og ikke de neste fire årene slik dagens Bokavtale har, så må argumentene for fastprisen være tilsvarende sterke, overbevisende og tidløse. Det betyr ikke at faste priser er feilslått bokpolitikk i framtiden, tvert imot, men det betyr at bransjen må gå i seg selv og finne ut hvorfor fastprisen er så viktig som den hevder. Skal man få gjennomslag for fastprisen der ute hvor liberale krefter ønsker fastprisen til livs, må argumentene ha tyngde og troverdighet her inne. Da kan man ikke skule bakover eller vise til hva andre land gjør eller ikke gjør. Man må se framover. Og hva ser man da?
Jeg ser i hvert fall følgende: I framtiden er det ikke lenger aktørene midt i verdikjeden, som bokhandler og forlag, som sitter med de beste fastprisargumentene. Det gjør derimot forfatterne. Det er de som er den knappe ressursen i verdikjeden. Hele feltet er prisgitt forfatternes vilje og disiplin til å sette seg ned foran tastaturet og skrive. Incitamentet forfatterne har for å sitte slik over tid, er en glødende interesse for sitt prosjekt og at det forhåpentligvis vanker litt ære og penger i den andre enden. Det man vet om forfatterøkonomi i friprismarkeder er at de bestselgende forfatterne forhandler seg fram til gode betingelser, mens de smale forfatterne må ta til takke med smuler. Forskjellene mellom forfatterne øker. Fastprisen og normalkontrakten sikrer forfatterne et minimum av økonomisk utbytte for skriveinvesteringen, og kan være forskjellen som gjør at de velger å gå tilbake til tastaturet sitt nok en gang, istedenfor å kanskje velge en annen jobb. Det er det vel verdt å ta vare på i et lite språksamfunn med et tilsvarende lite bokmarked.
