I denne utgaven av Prosa har journalist og forfatter Mette Karlsvik dratt på rundtur i Norge for å intervjue fire sakprosaforfattere som forsøker å leve av sine forfatterskap. Det er ulike historier som fortelles, fra Fartein Horgar som bor i en liten båt og jobber nattevakter for å finansiere skrivingen, til Erik Møller Solheim som kan lene seg på en velholden familie når ikke økonomien går opp.
Felles for historiene er den sterke viljen til å leve det usikre frilanslivet, med varierende inntekt fra måned til måned. Flere av forfatterne har en prøvende holdning til rollen sin: De forsøker dette livet og ser hvordan det går. Blir det for vanskelig, er de åpne for å gå tilbake til fast jobb i tillegg til å skrive.
Frank Rossavik blir også intervjuet, og setter ord på hvor mye han mener er en anstendig årslønn for en sakprosaist og frilanser: rundt 500 000 kroner brutto. For å ha en slik inntekt som sakprosaforfatter er man etter mine beregninger nødt til å gi ut om lag én bok i året, og hver bok bør selge i rundt 15 000 eksemplarer (innbundet) med en utsalgspris på rundt 400 kroner. Backlistsalg kommer på toppen og kan spe ytterligere på inntekten, men i et lite bokmarked som Norge forstår man fort at det er svært få forfattere forunt, både blant sakprosaister og skjønnlitterære forfattere, å kunne leve såvidt godt av sine forfatterskap.
Dette er også årsaken til at vi gjennom det siste halvåret har hatt en debatt som handler om stipendvilkårene for norske forfattere, og mer bestemt om hvordan om hvordan Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) fordeler stipendmidlene. Stipender og støtteordninger er en måte å øke inntektene på, og de gjør at man i større grad kan prioritere skrivingen. Her har ulike forfattere svært forskjellige interesser.
Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo ønsker flere større stipender til de flinkeste forfatterne i klassen, slik at de kan skrive enda bedre bøker og i større grad leve av forfatterskapet. De som har en fast jobb og synes det er interessant å skrive bøker på fritiden, har interesse av et stort antall stipender som er langt mindre i størrelse, og som er godt innen rekkevidde hvis man har et solid prosjekt og skriver en god søknad.
Forfattere har slik sett ulike interesser ut fra hvem de er og hva som gagner deres livssituasjon best. Det er vanskelig å si hva som er riktig fordelingspolitikk. Like fullt kan man spørre seg om forfattere som jobber for flere store stipender som færre har glede av, har blitt for kravstore? Skal det være en menneskerett å få leve av sitt forfatterskap? Forfatteryrket er fritt og eksisterer i balansen mellom markedet og ulike støtteordninger – og Norge har støtteordninger som svært mange andre land bare kan drømme om. Frank Rossavik sier det slik: «Jeg har hørt at vi ikke skal klage, og at det er verre i andre land. Man måste jamnføra.»
Forfatterreportasjen i dette nummeret innleder en serie artikler som kommer i de neste utgavene av tidsskriftet, og som nettopp skal handle om framtidens forfatterøkonomi, med fokus på fagbok- og sakprosaforfattere. Hvordan ser denne framtiden ut?
Her er det flere temaer å gripe tak i. Det vi helt sikkert vet, er at den digitale bokøkonomien vil spille en større og større rolle, og dermed vil en viktig dimensjon for forfatterne være hvilke betingelser de får på e-bøker i forhold til papirbøker. Her er lite avklart i det norske markedet. Den eneste e-bokavtalen som finnes, er innen backlist for skjønnlitteratur, hvor forfatterne klarte å ro i land en relativt god avtale. Hvordan disse avtalene blir for nye e-bøker, kan komme til å få stor innflytelse på de valgene mange forfattere gjør i framtiden.
Hvis forfatterne, både innen skjønnlitteratur og sakprosa, opplever at de får en dårlig e-bokavtale på nye ebøker, vil trolig flere lukte på muligheten for å publisere selv, gjennom egne, små e-forlagshus. Avstanden fra ferdig manus til en utgivelse som er klar for salg gjennom for eksempel Bokskya, er mye kortere i en digital enn analog verden. Istedenfor å få 10–15 prosent av bokas utsalgspris i royalty, kan man da sitte igjen med 80–90 prosent av inntektene selv på e-boksalget. Fram til nå har denne muligheten i liten grad blitt brukt blant etablerte forfattere, men en forskyvning mot et mer og mer digitalisert bokmarked kan endre dette bildet. Det er ingen enkel vei, redaktørhjelp og markedsføring må man bekoste selv – men lykkes man, kan gevinsten bli desto større.
En annen dimensjon i en digital bokøkonomi vil være lesernes økende forventninger om en streamingtjeneste for e-bøker, slik man har det for musikk gjennom tjenester som Spotify og Wimp, og for film gjennom Voddler og Headweb, for å nevne to. Her er tanken at man som leser får tilgang til et stort utvalg av e-bøker gjennom en stor database i nettskyen, og at man betaler et månedlig abonnement på x kroner for å få lese de e-bøkene man vil, når man vil. Man betaler for rettigheten til å lese en tekst, ikke for eierskap til teksten, slik man gjør i dag. Det er relativt langt fram for en slik løsning i det norske bokmarkedet, og hvordan en slik løsning skal fungere i et boksystem med faste bokpriser, er uklart. Erfaringer fra musikkbransjen så langt er at artistene klager på svært lave utbetalinger fra denne typen tjenester, men «alle» forventer økte inntekter i framtiden når flere og flere tar slike løsninger i bruk. Hvordan vil forfatterøkonomien bli i en slik forretningsmodell? Vil eksempelvis inntektene fordele seg jevnere enn i dag mellom bestselgende og mer smale forfattere?
En tredje dimensjon som er interessant å undersøke, er hvordan kollektive vederlagsordninger vil fungere i en digital bokøkonomi. Kopinor samler inn vederlagsmidler på vegne av en rekke organisasjoner, deriblant NFF, og det er blant annet disse pengene NFF kan bruke til stipender til forfattere. Men opphavsretten er per definisjon individuell, og i en digital bokøkonomi er det ikke gitt at kollektive vederlagsordninger kan forsvares på samme måte som i dag. Samtidig er det noe dypt demokratisk over prinsippet om at penger samles inn kollektivt og fordeles ut som stipender til forfattere som har gjort seg fortjent til det. Den norske bokbransjen er i stor grad tuftet på denne tanken, og forfatterne er svært opptatt av gode stipendordninger, noe også forfatterne i reportasjen i dette nummeret gir uttrykk for.
